Christina Forstrønen Bruarøy mot parallelle mål – uten sko

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 2 – 2023

Del 2: Nye vaner for å unngå nye skader

Med barfot halvmaraton i Trondheim og boksestevner i vente vil kropp og hode måtte spille på lag. Klarer jeg å balansere idrettene, bygge meg opp uten nye skader – samtidig som jeg nyter reisen?

Målene jeg har satt meg for året er langt ifra noe som jeg hadde sett for meg i 2020. Nakne bein jagende bortover et mindre samarbeidsvillig underlag, og en ring fylt med timelange 3-minuttere av harde slag og intense nerver?

Å droppe skoene ble tilfeldigvis min vei ut av den beryktede løpeskaden, plantar fasciitt. I løpet av de lange månedene med vonde bein ble boksing et biprosjekt som med tiden skapte konkurranselyst. Nå er dette to fine hobbyer, som lar meg stå på to bein – i to idretter.

I tillegg til rapporter om opp- og nedturer i treningen fremover vil du i kommende numre av Kondis kunne forvente deg et innblikk i et spørrende hode. Hvordan bør pusten være, og hvor viktig er tøying? Skal man helst sove uten pute, og hvor ofte bør det isbades? Hva gjør avhengighet med oss, og hvilken mat er inflammatorisk? Hva om vi aldri hadde tråkket ned i sko, og hvor finner vi egentlig landets fineste løpeterreng?

Der det hele startet

Starten på det som endte med Foot Nerd-sertifisering, finner vi vestover, et stykke sør for Bergen. Der vokste jeg opp tett på sjø og fjell, og fotball ble aktiviteten i barne- og ungdomsårene. På fotballbanen var løpskapasiteten min største fordel, og jeg fikk med tiden byttet ut posisjonen som høyreving med potet. Dette lot meg endelig få løpe hvor jeg ville, uten å få kjeft av trenerne. En drøm gikk i oppfyllelse!

Ved siden av fotballen kom løpingen som egentrening. Senere, i videregående-alder, ble også kickboxing noe jeg ville teste ut. Etter to år med slag og spark var jeg kledd i uniform, stasjonert på militærbasen Haakonsvern. Løpingen fikk seg et løft. I militæret fikk jeg testet meg på mye, og mot mange. Dette gav mersmak og bidro til at jeg meldte meg på noen løp i bergensområdet.

Etter to år i M77 var jeg klar for nye utfordringer. Reklamestudiet og Oslo by ventet meg, og her skulle det løpes. Dessverre ikke så lenge. Tretthetsbruddet kom etter få måneder i løpeklubben Tjalve, etterfulgt av det som skulle ta år å bli kvitt – nemlig plantar fascitt. Her var jeg ganske løsningsorientert da det kom til alternativ trening, tatt i beregning at dette var under koronanedstengningen. Prøv selv å ta 500 burpees på tid, mens roomiesene enda sover, før morgenmøtet på Teams.

Som mange av dere lesere sikkert vil si dere enig i, så er det bare løping som føles som løping. Jeg skulle tilbake, uansett hva det måtte koste. Koste gjorde det, men kanskje gav det mer enn det tok?

Walk Barefoot: I juli 2018 ble ordene tatovert i rødt. Dette var fem år før målet om å løpe halvmaraton barfot og det å ha et fokus på den mer minimalistiske måten å trene – og leve – på. (Foto: Christina Forstrønen Bruarøy)

Fra utslitt til overengasjert

Det tok noen lange måneder. De kan kort oppsummeres med en rekke behandlinger og en frykt for å aldri kunne løpe igjen. Internett gav heller ikke mye håp. Her finnes det grupper på tusenvis av norske medlemmer, som frustrerte ber om råd på tiende året uten fremgang.

Å finne roten til vondtene ble mitt daglige prosjekt. Da svaret viste seg å være svake føtter, ble fokuset totalt endret. Energien kom tilbake – det hele gav mening. Dette måtte jo bare funke!

Nok av hvile og støtte, nå skulle føttene styrkes. Plutselig befant jeg meg ikke lenger på spinningssykkelen med nesa ned i en bok. Styrkerommet skulle inntas, med all tro på de mange fotøvelsene som var listet opp. Trolig var jeg den eneste på Evo med tå-yoga og fotbue-hev på programmet. Skulle noen ønske å stille spørsmål, var de velkommen til å høre min lengre forklaring.

Tilbake og takknemlig

I dag er jeg takknemlig for opplevelsen og det skaden førte meg tilbake til. Løpegleden har vært der fra jeg var liten. Løping er den mest logiske måten å komme seg frem på, og veien til den største frihetsfølelsen, i varierte omgivelser og vær.

Under tiden i Forsvaret og videre i Oslo så kom både mer teknologi og sammenligning inn i bildet. Plutselig var tallet på klokka viktigere enn kjærligheten til det mange kaller en sport. Det handlet ikke lenger om den lekne bruken av kroppen, men den mekaniske. Sport og konkurranse er noe jeg liker godt, men det ble aldri hovedmotivasjonen min. Jeg vil heller nyte det å plassere føttene mellom røtter og stein.

Etter å ha overlevd stillesittende måneder i frykt og smerte er jeg faktisk glad den tidligere nevnte seneskaden rammet meg. Den har hentet tilbake viktige følelser og ført meg til interessen om kroppens egne røtter. Grunnen til at jeg løper, er nå skjøvet frem i minnet, og føttene er blitt en viktig del av både treningen og hverdagen. De er grunnlaget for mine rikeste eventyr, som før ikke har blitt sett for jobben de gjør. Nå blir det bare spennende å se hvordan jeg mestrer kombinasjonen mellom styrking og belastning. For det å gjenopprette den naturlige funksjonen og styrken i føttene, er ikke bare en lek.

Som å lære å gå på nytt

Hadde jeg gått over til barfotsko i en periode hvor jeg var frisk, så ville jeg nok blitt skadet. Overgangen krever tålmodighet, en egenskap jeg sjelden viser. Skaden og smertene tvang meg til å starte forsiktig. På veien videre mot barfotløping på hardere underlag og over lengre distanser må jeg selv begrense økningen. Nesten uten bremsende signal fra kroppen.

Nå er det over et år siden jeg ryddet skapet for tradisjonelle løpesko og sneakers. Det betyr at jeg fra den tid kun har gått i barfotvennlige sko. Dette har tatt mye av tiden min, og ført meg inn i en verden jeg ikke visste fantes: grupper på sosiale medier, med hundrevis av mennesker med samme sko-skepsis som jeg nå har utviklet. De leser også mennesker fra føttene og opp og lar seg fascinere over kontrollen enkelte har på de mange mindre musklene i foten.

Med overgangen til de bredere og flate skoene kom disse musklene også hos meg. Jeg forstod viktigheten av stortåen, som jeg ofte trente med typiske balanseøvelser. Bussturer rundt i Oslo er en gyllen mulighet for nettopp denne type trening, men det krever en sko som lar tærne jobbe fritt. Dere har vel sett snowboardfilmen Switch? Der bruker rollekarakteren Gaute kollektivtransport til å stå stødig sidelengs. Med tå-sprederne tredd på ved dager på hjemmekontor, og med all mobilitet og barfottrening som kommer med boksingen, så bør jeg være rustet for målet om halvmaraton uten sko.

Klumpen i magen

Jeg har testet meg på både 5-kilometre og fjellturer, helt uten noe på føttene. Det er utrolig gøy og føles trygt. Våre naturlige krefter må ikke undervurderes, og det er noe jeg har fått en større tro på. Likevel så er målet om 21 harde kilometere litt skummelt. Spesielt i kombinasjon med alt boksingen også vil kreve av fotarbeid, innimellom tilvenning og opptrening mot halvmaraton. Tanken på det hele gir en klump i magen.

Det er forståelig at de med mange harde og raske mil i uka trenger en hjelp. En hjelp i form av demping og oppbygning, som bidrar der fotens muskler og sener ikke enda er klare. Selv om jeg skulle ønske at denne hjelpen ikke presset tær og hæl i alle slags retninger, så vil den være til god nytte. Spesielt for flertallet av oss, med flest år bak oss i moderne sko. Flest år med hælen truffet først i bakken, under løpeøktene, og flest år med fotbuen i hvile. Dette gjør at jeg gruer meg til å smake på underlag av de hardeste typene.

Til tross for at halvmaratonløpet har et underlag av asfalt og stein har jeg bestemt meg for å prøve. Jeg har også bestemt meg for ikke å gå tilbake til føtter jeg ikke stoler på. Dette innebærer at føttene må være klare før bruk, da hjelpen og snarveiene ikke vil være tilgjengelig.

Forbilder uten sko

Med en realistisk treningsplan og tett dialog med kroppen så vil Trondheim halvmaraton i september fint kunne gå veien. Det viktigste ser jeg for meg blir å unngå skader, som vil kunne bremse en nødvendig fremgang.

Jeg har latt meg inspirere av flere nye mennesker det siste året, noe som selvfølgelig har bidratt til at jeg selv har troa på både flere idretter i kombinasjon, og lange løpeturer i alt slags terreng. Svenske Sara Enge for eksempel, er en tøff kvinne jeg har fulgt på Instagram en stund. Hun løp en full maraton etter seks måneder med barfotløping. Hun anbefaler leserne sine om å «ikke gjøre dette hjemme», men det sier noe om fotens teknologi og mulighetene – dersom alt spiller på lag.

En mann bare litt lengre unna, Tony Riddle, har også bevist hva mennesket er i stand til. Han fullførte utfordringen som han satte for seg selv, nemlig å løpe barbeint over Storbritannia, en strekning på hele 875 miles, cirka 1400 km. Spør du meg, så var føttene hans finere etter denne løpeturen enn hvordan jeg har sett andre føtter se ut etter ultraløp i sko.

Å ha slike veldig menneskelige, men samtidig så umenneskelige forbilder å se opp til, føles nødvendig. De er noen jeg både kan lære av og føle meg sammen med, da de fleste rundt meg ikke deler interessen. I hvert fall ikke på samme nivå. Hos disse forbildene har jeg allerede lært en del, og tatt med meg mye motivasjon.

Slag og svette:Hos Sportsklubben av 1909 har Christina utviklet mål utenfor løpingen. I bokseringen får hun bruk for styrke i både bein og armer. (Foto: privat)

Svakheter og styrker

Selv om jeg gjerne vil se opp til andre og hoppe i akkurat det disse menneskene gjør, så står jeg med et annet utgangspunkt. Her blir det å være klar over mine svakheter og styrker viktig.

Etter en litt uheldig start på året med velfortjente stive og slitne legger etter noen økter jeg burde visst kom for tett, så er jeg én innsikt rikere. Nå vil styrketreningen bli viktigere enn noen gang da barfot-løping krever andre motorer enn løping i sko. Legger og akilles må opp fra dvalen og er nødt til å tåle en annen belastning enn tidligere.

Med effektivitet som min trolig beste egenskap så vil jeg måtte tråkke gjennomtenkt frem. Her tar jeg med meg verktøyene jeg har blitt glad i, og som jeg synes funker, i tillegg til tips jeg har fanget opp fra mer erfarne løpere.

Disiplin ved tøying og restituering er også noe som lett faller ut i perioder du er skadefri. I hvert fall er det slik hos meg. Jeg kjenner meg igjen hos de som ruller med øynene når jeg forteller om fordelen med å trene tærne. Hvorfor skal de gjøre dette når de ikke har problemer med føttene? Jo, nettopp fordi det er med på å forebygge, og en eventuell smell smaker ikke bra.

På samme måte faller frekvensen og kvaliteten på de forebyggende øvelsene hos meg også. Kanskje ikke akkurat ved øvelsene for tærne, for der er jeg over gjennomsnittet disiplinert. Mer ovenfor mine stivere hofter og mer overbelastede legger, som igjen påvirker evnen til å gjøre mer av nettopp boksing og løping.

Nå har jeg lagt frem en treningsplan, som ligner veldig på en vanlig uke for meg. De små endringene er mer fokus på minst mulig sko og mer styrketrening. Jeg har nemlig hatt lett for å droppe sistnevnte, spesielt for beina.

I neste utgave av Kondis vil jeg dele noen resultater av denne treningsplanen og noen detaljer fra treningsarbeidet.

Christina Forstrønen Bruarøy

Alder: 25 år
Bosted: Oslo
Yrke: Key Account Manager for JCDecaux i Oslo
Hobby: Stiløping, boksing og foto
IG: @christinafb / @wlkbrft
Foto: privat