Hvorfor slite seg i hjel? (Av ren utmattelse!)
Det finnes mange grunner til at en mosjonist velger å pine seg gjennom et konkurranseløp, i stedet for bare å trene akkurat nok til å holde formen ved like.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meining.
Noen løp stiller man opp i for en god sak. For eksempel AKTIVløpet, som jeg løp for noen uker siden på ærverdige Bislett stadion i Oslo. Ingen premiering, ingen tidtaking, null prestasjonspress, men arbeidsgiveren min donerte et beløp til stiftelsen Aktiv mot kreft for hver fullførte runde. Litt god trening kombinert med et veldedig formål: et slikt løp kunne jeg gjerne stilt opp i hver eneste uke!
Andre løp løper man utelukkende for gleden ved å dele slitet med andre. Et nærliggende eksempel for min del er min etappe i Holmenkollstafetten i Oslo, som jeg har løpt de siste to årene bare for moroa ved å gjøre noe sporty og sosialt sammen med kollegene.
Så har vi løpene der målet er et rent resultat: å jakte en ny pers, eller forbedre tiden i en bestemt trasé. Norgesløpet på Jessheim faller midt i denne kategorien for min del. Løypa er flat og lettløpt, oppslutningen er god og publikum stiller opp. Hvis ikke værgudene stikker kjepper i hjulene, er dette et typisk løp der jeg stiller på startstreken for å få ut en god prestasjon.
Noen løp fungerer som oppkjøring mot andre mål. Det kan handle om å utnytte startnummeret på brystet til å holde trykket oppe i en rask 5-kilometer for å få fart og overskudd inn mot en 10-kilometer; eller å ta et "mindre" milløp for å sjekke formen før sesongens store høydepunkt på samme distanse.
Andre løp velger man rett og slett fordi arrangementet i seg selv er en gedigen folkefest. Som regel snakker vi om arrangementer med tusenvis av deltakere, underholdning og masse liv langs hele løypa: det er fest for løperne, og det er fest for alle som heier langs veien. Dessverre er det også nettopp denne typen løp der startkontingentene har skutt i været de siste årene (jeg tenker for eksempel på Sentrumsløpet og "10 for Grete" i Oslo, eller Drammen10k), samtidig som det settes tak på deltakerantallet. Fortsetter det slik, er det bare et tidsspørsmål før startfeltene domineres av eliteutøvere sponset av arrangøren, store bedriftslag og de som tar seg råd til å betale for moroa. Den vanlige mosjonisten som må bla opp av egen lomme risikerer å ikke lenger være invitert til festen, og må slukøret nøye seg med de mindre arrangementene.
Og så har vi løp som Run Rudskogen, som jeg deltok på forrige lørdag. Et løp av den gamle skolen, arrangert på en unik arena (en motorsportbane) av et lite idrettslag, i en knalltøff trasé og på en ugjestmild tid av året der værgudene sjelden viser nåde: lave temperaturer, rå luft, tåke, regn og til og med snø... en god blanding av dette er nærmest garantert ved hver utgave. Billig var det kanskje ikke (579 kroner er ikke direkte småpenger, og banen koster nok sitt å leie), men arrangementet appellerer først og fremst til dedikerte mosjonister på jakt etter en annerledes opplevelse. Løpet ignoreres glatt av eliteløperne, som i slutten av oktober for lengst har avsluttet sesongen og lader batteriene uten noe ønske om å pine seg på en slik bane. Dermed blir det en lekeplass for oss vanlige løpere... som ikke er redde for litt surt høstvær. Og innimellom kan man attpåtil reise hjem med en uventet opptur: for min del endte det med førsteplass i aldersklassen min!
Så hva bringer fremtiden for min del? Helt sikkert flere mindre løp og færre kostbare "storfester", for etter hvert har mange løp krysset grensen der opplevelsen ikke lenger forsvarer prislappen. Jeg sparer nok de store arrangementene til anledninger der det er godt å ikke løpe alene, som i mine kommende forsøk på halvmaraton.
I tillegg håper jeg på flere veldedighetsløp og arrangementer sammen med venner og kolleger. En stafettetappe på mellom 5 og 10 kilometer takker jeg aldri nei til!
Til slutt hadde det vært utrolig moro å løpe et løp i hjemlandet mitt, Italia. Men der gjør reglene til det italienske friidrettsforbundet (FIDAL) det nesten umulig for oss som bor i utlandet. Med det smått absurde italienske byråkratiet, som krever spesialiserte idrettslegeattester med EKG og lungefunksjonstester som en fastlege i Norge bare rister på hodet av, ender jeg vel opp med å måtte vente til jeg har et norsk statsborgerskap i lomma. Først da kan jeg melde meg på som bekymringsløs "utenlandsk turist" i mitt eget fødeland. Inntil videre får jeg pent nøye meg med å se de italienske løpene fra sofaen på TV.
Teksten er opprinnelig skrevet på italiensk og oversatt med god hjelp fra Gemini.
