Noen ganger er det all right

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8 – 2022

Les del 1: Mål om sub 2.50 på maraton som 60-åring
Les del 2: Finnes det en «kvikkfiks» for mitt prosjekt?
Les del 3: Løping med "kalkunheng"
Les del 4: Nyttårsforsetter
Les del 5: Koronatest og andre realitetstester
Les del 6: «X-faktoren» i min treningshverdag
Les del 7: Om å sitte fast i det som var
Les del 8: Om avhengighet
Les del 9: Når martinene teller

Vår folkekjære forfatter og artist Odd Børresen begynte sin populære vise, «Noen ganger er det all right», på denne måten: «Jeg har mange, mange ganger – mange, mange, mange ganger - hatt lyst til å skrive en vise om livet – in the morning».

Skaden

Helt frem til tirsdags morgen den 29. november har mitt treningsopphold i Torre de la Horadada vært «all right». Det var tidlig morgen, og solen steg opp i horisonten. Jeg koste meg med tanken på at Garmin-klokken hadde gitt meg tidenes kondistall etter siste forberedende intervalløkt. Glad og fornøyd løp jeg ut på min rolige morgenøkt da det som lyn fra klar himmel hogg tak i akillessenen. Blodet frøs til is, og katastrofetankene raste gjennom hodet.

Vel hjemme i leiligheten sendte jeg en krisemelding til min trener Sindre Buraas. Han svarte umiddelbart. Etter at jeg hadde beskrevet hendelsesforløpet kontret Sindre med: «Slapp av Cato. Du er så fintrimmet nå at kroppen sier fra så fort du er litt over grensen. Da jeg var i Moskva for å løpe VM, fikk jeg halstrøbbel mellom kvalifisering og finalen.»

Jeg har sett det løpet på Youtube mange ganger. Sindre og Mo Farah i samme løp i Moskva, i VM. Mannen som er min trener, er ingen novise. Han vet noe om de mekanismene som kan fyre av i hodet før viktige løp. Derfor lytter jeg til han. «I dag hviler du. Is ned området og masser lett. Så snakkes vi, ok?»

Jeg fikk kremtet frem et ok, men var rimelig sikker på at alt nå var over før det hadde begynt. For når det smeller i startpistolen, må alle kroppens fibre spille på lag.

Drømmen

Med ispose på akillessenen og solfaktor 50 i ansiktet, rigget jeg meg til på solsengen. Så var det bare å håpe på det beste. Søvnen tok meg, og jeg drømte meg langt bort fra skaden. Jeg sto på startstreken. I drømmen var jeg klar for å gå «all in», for alt var «all right in the morning».

Ved siden av meg lå min kone på sin solseng og måtte svelge latteren for ikke å vekke meg. For den gamle mannen hadde nærmest løpt i solsengen og snerret som en glefsende hund. Hun forsto at jeg i drømmen var i gang med mitt livs maraton. Det hadde hun helt rett i.

For da søvnen tok meg, smalt det i startpistolen, og jeg var i gang med Valencia Marathon. Jeg stilte til start bedre forberedt enn noen gang. Både kropp og psyke var herdet for blodslitet over en distanse på 42,194 km. Min plan den siste måneden før løpet hadde vært å pine meg ned noen kilo, få nok søvn hver natt, innta riktig ernæring og gjennomføre alle nøkkeløkter.

Det gikk. Alt klaffet. Det var derfor med stor selvtillit jeg løp ut da det smalt i startpistolen. Med den formutviklingen jeg har hatt den siste tiden, våget jeg å legge meg i en marsjfart på 4.09 min/km. Første halvmaraton passerte jeg på tiden 1.27.30. Det var et tempo som ville gjøre meg i stand til å løpe siste halvdel med negativ splitt. Mine beste løp er alle planlagt og gjennomført med en bedre avslutning. Slik ble det i dag også. Når planen er å «spise kirsebær» med de raskete gutta i klassen, må alt gjøres som planlagt. Det handler om å:

1. planlegge
2. gjennomføre
3. holde seg frisk/skadefri

Om å lytte

Ingen ting har jeg overlatt til tilfeldighetene. Hver dag i tolv måneder har jeg vært offensiv og planmessig i min gjennomføring. Trening, restitusjon, arbeid og fritid, alt har jeg hatt stålkontroll på. Hver for seg er de ulike delene i en treningsplan viktige, men det viktigste er likevel hvordan det hele settes sammen.

Det hjelper ikke å følge «verdens beste» treningsprogram, om restitusjon og næringsinntak blir stemoderlig behandlet. Hemmeligheten bak en suksess i et maratonløp, er å se hvordan alle ledd i forberedelsene henger sammen og påvirker kroppens finkalibrete økosystem frem mot løpet. Etter mye prøving og feiling, har jeg som godt voksen veteranløper lært meg å lytte til kroppen. For det er faktisk slik at vår «body talks», den sier fra om noe er galt.

Dessverre taper ofte kroppens egen stemme i all støyen som oppstår i jakten på personlige bestenoteringer. Plutselig halter vi oss frem og lurer på hvorfor? Dersom vi hadde forstått at alle vondtene er kroppens egen stemme om at vi gjør noe den ikke liker, kunne langvarige treningsavbrudd vært unngått. Sår og stram muskulatur, strekker, avrivninger, tunge bein eller rett og slett opplevelsen av å stå formmessig på «stedet hvil», er kroppens klare tale.

Derfor må vi slippe kroppen til i samtalen, for først da vil vi komme frem til en forståelse av hva det er som fører til skader og stagnasjon. Det er som i våre alminnelige mellommenneskelige forhold. Dersom vi i samlivet ikke lytter til det mennesket vi deler livet med, vil det ganske fort «knirke» i sammenføyningene! Når det har «knirket» lenge nok, er samlivsbruddet rett rundt hjørnet. Da banker vi på hos parterapeuten som forsøker å lære oss og snakke sammen. Dersom vi lykkes, kan vi finne tilbake til hverandre og få det godt igjen.

I tilfelle du ikke har forstått sammenlikningen, så handler dette altså om å lytte til kroppen. Vi må la den komme til ordet i samtalen, høre hva den har å si om det som ikke er greit. Først da kan vi finne tilbake til en bærekraftig treningshverdag å få fart på beina.

Realiteten:Legen på det spanske sykehuset kunne konstatere at Cato Thunes hadde fått en skade i overgangen mellom legg og akilles. (Foto: privat)

Hemmeligheten

Jeg er over middagshøyden, men har likevel aldri løpt fortere. Kort oppsummert er hemmeligheten den at jeg har lært meg å lytte til kropp. I min treningshverdag sitter det ingen andre ved roret enn meg selv! Noen ser ut til å leve i den fantasien at om bare coachen er god nok, vil suksessen komme. Det er en feilslutning! For opplevelsen av vår tilværelse kan ikke outsources.

Jeg tror hverken på predestinasjonslæren eller et «Que Sera, Sera»-liv. For begge perspektivene kan føre med seg en uforpliktende «What ever will be, will be»-tilværelse der alt bare flyter. Vi er selvfølgelig et resultat av både arv og miljø, men egne valg er jaggu også en ingrediens i det hele. Fristende er det nok, men vi kan ikke skylde på Murphys lov om at «ting vil gå galt uavhengig av situasjon hvis gitt muligheten».

I det store og hele er det meg det kommer an på i livet. Jeg er rett og slett ansvarlig for egne valg og handlinger. Når drømmen er å løpe så fort som mulig, må jeg også ta de avgjørelsene som skal til for å bli i stand til å nå det målet.

Første utfordring er å vite hva det er som skal til, for å få fart på beina. Akkurat den biten vet Sindre Buraas mye om. Derfor lot jeg han få designe treningsprogrammet. Mitt ikke uvesentlige bidrag var å sette meg i «førersetet» og gjennomføre det som sto i programmet. I Kondis har de som ønsket det kunnet lese om filosofien bak treningsprogrammet, men også om på hvilken måte jeg har vært i stand til å gjennomføre det.

Høydepunktet

Fra mitt ståsted har formutviklingen vært formidabel. Det har blitt mange nok topplasseringer det siste året til at jeg har noe å skryte av til barnebarna mine når de vokser opp. Jeg er både stolt og takknemlig for å ha opplevd denne reisen den siste tiden. Min fjerdeplass fra Berlin Marathon i klasse M60, er til nå karrierens høydepunkt. Den kraftanstrengelsen bidro til at jeg satt ny personlig rekord i en alder av 60 år. Det sier mye om det Sidre Buraas og jeg har fått til med vårt samarbeid. Jeg får ennå gåsehud av å tenke på den helgen i Berlin.

Oppladning i Spania

Jeg regner meg ikke som noe løpstalent, men talent har jeg. Og det er på å planlegge og gjennomføre. Med en klar plan i hodet blinket jeg ut to løp for 2022-sesongen. Det var Berlin Marathon 25. september og Valencia Marathon 4. desember. All min fritid og det meste av feriepengene har gått med til å forberede og gjennomføre disse to løpene.

Da Berlin var historie, forstod jeg at Valencia-løpet måtte gis enda bedre rammebetingelser om suksessen fra Berlin skulle overgås. Både forberedelsene og gjennomføringen måtte løftes noen hakk. Derfor satte jeg av 14 dager i Spania før løpet, for å akklimatiser meg og lade opp.

Det var deilig å skli ned i flysetet og kjenne luft under vingene da flykroppen steg til værs. Fra den 21. november til det smalt i startpistolen 4. desember, har jeg gjort mine forberedelser på spansk asfalt og på friidrettsbanens tartandekke, like ved en leilighet vi fikk låne av gode venner. I rolige omgivelser med utsikt til havet har jeg drømt meg bort og restituert med bølgeskvulp og sunn middelhavskost. Treningen de to siste ukene ble trappet ned etter et system vi visste ville fungere. Dag for dag har jeg kjente overskuddet bygge seg opp.

Restitusjonstimene mellom øktene kan bli lange. Men med surfing på internett, Netflix-filmer, noen utvalgte fotballkamper og sløve timer på solsengen har det gått greit. Den mest besøkte nettsiden den siste uken har definitivt vært Yr.no. For jeg håpet så inderlig på kjølig og vindstille løpsvær. Men det eneste jeg kan gjøre noe med er formen, været blir som det blir. Min bønn den siste uken har vært derfor vært; «Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen».

Fremdeles optimist:Treningen og oppladningen hadde gått helt etter planen – til smellen kom noen få dager før sesongens store mål. (Foto: privat)

Drømmeløpet

Selv om traseen i Valencia var kjent, husket jeg svært lite fra fjorårets løp. For når kroppen presses til grensen av hva den tåler, har jeg en tendens til å forsvinne inn i en kontemplativ tilstand. Alt jeg da hører er min egen rytmiske pust og puls. Når det skjer, zoomer synsfeltet seg inn og utelater «uvesentligheter».

På en solseng, langt inne i den vidunderlige drømmen, ble det slik i Valencia Marathon 42nd edition også. Både musikken, heiaropene og den flotte arkitekturen in The City of Arts and Sciences, forsvant som i et kosmisk sort hull. Tilværelsen ble redusert til et løpsunivers bakenfor det sorte hullet. Der eksiterte kun lyden av respirasjon. En lavfrekvent taktfast rytme fra kroppens metronom førte meg inn til dypet av et bølgende punkt i mitt indre. I synsfeltet så jeg kun ryggen til løperen foran og tre blå følgestriper i asfalten.

Fra tid til annen gnistret det for øynene, og lysglimt som fra et stjerneskudd på den sorte nattehimmelen flimret i synsfeltet. Jeg var tom for tanker. Bare den utenforjordiske opplevelsen av å overskride den sansbare verden eksisterte. Akkurat da befant jeg meg i en tilstand distansert fra den smerte som fylte muskulatur og lunger. Jeg var vektløs i min egen kropp. Smerten var en del av meg, men likevel ikke. Det var en følelse av å flyte ut av meg selv. Jeg observerte smerten, men diffunderte inn i en kontemplativ og vektløs tilstand. Smerten befant seg et annet sted enn i min oppmerksomhet. Akkurat da eksisterte jeg kun i de dype pulsslagene som bølget frem i området ved solar plexus.

Jeg kan huske følelsen fra da jeg var barn og vi konkurrerte om å holde pusten lengst. Like før besvimelsen inntraff, kjente jeg den ilende bølgen dypt et sted i mageregionen. Eller når jeg klatret opp bratte fjellskråninger. I det øyeblikket føttene og fingertuppene så vidt fant feste og det bare var få meter igjen til toppen, akkurat da dukket den ilende bølgen opp i meg.

De gangene jeg har det slik i løp, vet jeg det går fort. Jeg har bare opplevd det noen få ganger i livet, men når det skjer, henter kroppen frem et tempo det ikke kan planlegges for. Da beina tok meg fra start til mål i «drømmen», hadde jeg det slik. Jeg var passasjer i egen kropp, både skjult og båret frem av en kraftfull bølge. Som en surfer hang jeg i bølgekanten. I perfekt balanse skjøt jeg fart ut fra den skummende åpning av frådende vannmasser. For en følelse. Her var det ingen hindringer, kun fremdrift i puljen for de som skulle inn til en tid mellom 2.50 -2.59. Alt fungerte, og jeg svevde på lette bein i en dans over «parkettgulvet». Det så ikke grasiøst ut, men jeg følte meg som en million. I dag fikk jeg virkelig betalt for de over 6000 kilometerne jeg har samlet på vei, tartandekke og min Woodway 4Front det siste året. For en opplevelse!

Marerittet

– Cato, du må våkne! Jeg kjempet imot, men måtte gi tapt for stemmen til min kone som brøt seg inn i den fantastiske drømmen. Jeg var tilbake i solsengen. Isposen rundt min fot hadde smeltet og solen var på vei ned i horisonten. Bekymringene holdt meg våken den natten. Tidlig torsdags morgen snørte jeg på meg løpeskoene for en liten testtur. Etter litt lett oppvarming, jogget jeg forsiktig i gang. Jeg kjente etter, og smerten var borte som dugg i sola. I et øyeblikk jublet det i mitt indre før det etter 1,2 km hogg tak i akillessenen igjen. Det var ikke mulig å bevege foten, og jeg fryktet en avrivning.

Tilskuere:Både støtteapparat Wenche og løper Cato fikk en annerledes avslutning på ferien i Valencia enn planlagt. (Foto: privat)

Undersøkelsen

Med et raskt google-søk, fant jeg frem til MED Elche, et stort privatsykehus ikke langt fra der vi befant oss. Jeg fikk time hos en ekspert i traumatologi og la meg ned på benken. Ekspertene i hvite frakker på dette sykehuset har behandlet spanske fotballspillere i toppdivisjonen og kan vonde bein. Jeg var i alle fall på riktig sted. Det var unødvendig med både MR og ultralyd, for eksperten i traumatologi kunne konstatere at det var «game over» for meg! Det eneste som nå hjelper er hvile. Noen ganger er det all right, men ikke akkurat nå!

Hvorfor er jeg egentlig her?

Jeg hadde håpet å få dele mitt livs høydepunkt her i Kondis. Skildringen skulle ta for seg den plassering og tiden over 500 treningstimer hadde ført frem til. I skrivende stund ligger jeg horisontalt i hotellsengen med min MacBook på magen. Jeg sliter med å få fingrene i gang på tastaturet, for jeg har ingen ting å skildre fra maratonløpet. Det ble med drømmen. Så hvor skal jeg begynne? Det er i alle fall sikkert at et maratonløp er langt, slik som livet selv. Det er som om jeg hører Odd Børresen karakteristiske stemme akkompagnert av Lars Martin Myhres gitar; «- livet - det er så svært - og langt,»!

På et eller annet tidspunkt midt i alt dette store, som i dag, fra min hotellseng med beina i ro, dukker dette eksistensielle spørsmålet: «Hvorfor er jeg egentlig her?» Spørsmålet kan stige opp i bevisstheten både om kvelden og morgen, sommer og vinter. Som når jeg løfter blikket mot himmelen og kjenner de frosthvite snøkrystallene dekke ansiktet mitt. Eller når lyden av gresshoppenes sang treffer øret idet jeg løper inn i skogen. Når som helst kan spørsmålet, «hvorfor er jeg egentlig her?» dukke opp.

Derfor løper jeg

For meg er løping mer enn søken etter svar, bevegelsen tonesetter mitt liv. Løping slår an de strenger i meg som får livsmelodien til å vibrere. Løping bidrar til at min livskjøl blir dyp og tung. Løping folder livets spinnaker ut og fanger den vind som gir tilværelsen fremdrift og kraft. Det er slikt jeg liker å skrive om.

I tolv lange måneder har jeg trent mot Valencia Marathon 4. desember 2022. Mitt håp har hele tiden vært å reise hjem med et bedre minne enn fra sist gang jeg pushet meg selv langt inn i rød sone på spansk asfalt. For under Valencia Marathon 41nd edition spilte hverken dagsform eller løpsforhold på lag. Det pep i lungene, og vinden drev «ap» med meg. Uansett hvor jeg befant meg i traseen, «svelget» jeg luft i en altfor varm motvind. Tilbakemeldingene som lyste mot meg fra pulsklokka for hver kilometerpassering var alt annet enn motiverende. Derfor la min trener Sindre Buraas en plan for Valencia Marathon 42nd edition. Planen ble gjennomført til punkt og prikke, men endte ikke slik jeg håpet.

Postludium

Sikkert er det at mine skildringer av prosjekt «Mission Possible» nå har kommet til en ende her i Kondis. Jeg hadde selvfølgelig håpet at avslutningen jeg drømte om på min solseng, var virkelig. Slik ble det ikke. Men selv om jeg er skadet, er jeg ingen slagen mann. Jeg skal tillate meg å være skuffet, men skal «opp i ringene» igjen. For gleden av å løpe har jeg på ingen måte mistet.

Selv om siste kapittelelet i Kondis ikke handlet om å skildre et sub 2.50 løp, er det alltid «all right» å snøre på seg skoa og løpe seg en tur. Det har jeg tenkt å fortsette med, så lenge jeg kan. Takk til alle som har fulgt med meg på reisen.

Program uke 47 –nest siste uke før det planlagte maratonløpet

Veteranutøver Cato

Navn: Cato Thunes
Født: 2. juni 1962, i Drammen
Sivilstatus: Gift med Wenche Thunes, fire barn
Arbeid: Sogneprest
Høyde: 181,5 cm
Vekt: 74 kg
CV i kortform: Dørvakt på Dickens pub i Drammen, minedykker fra Forsvaret, sogneprest, veteranløper
Perser: Berlin Marathon på 2.57.06 (2016), Hytteplan 10 km på 37.35 (2016), Midnight Sun Marathon (halvmaraton) på 1.23.10 (2016), 50 km på Bislett på 3.32.54 (2017)
Skadehistorikk: I 2017 løp jeg på meg et tretthetsbrudd i bekkenet og måtte legge skoa på hylla.
NPL i 2019: I tidsrommet 1. juni til 1. oktober i 2019 gikk jeg Norge på langs for å restituere meg.
(Foto: Ola Døhl)

Trener Sindre

Navn: Sindre Buraas
Født: 8. mai 1989
Sivilstatus: Samboer
Arbeid: Student, løpetrener, designer
Høyde: 183 cm
Vekt: 65 kg
CV i kortform: Butikkmedarbeider Löplabbet, ekspertkommentator løping NRK +, løpetrener i Breaking Marathon Limits AS, designer i AD Como AS
Perser: 3.42,20 på 1500 m (2011), 7.50,72 på 3000 m (2015), 13.11,96 på 5000 m (2015), 28.41 på 10 km (2011)
(Foto: Lars Anton Hermansen)