Tom Ostad (53) fikk hjertestans i mars – i mai løp han halvmaraton

Tom hadde nettopp vært med og feiret den eldste datterens 16-årsdag da han bestemte seg for å kjøre fra Moss til Drøbak med en kommode søsteren hans trengte hjelp til. Tom var frisk og rask og kjente ikke noe ubehag tidligere på dagen.

– Jeg mener selv at jeg ikke merket noe overhode. Hjertet stoppet bare å slå. Selv husker jeg ikke stort av den dagen. Jeg har fått fortalt i ettertid at vi rakk å feire bursdagen før jeg fikk hjertestans, og det var jo godt, ler Tom.

Han er glad for at hjertestansen ikke inntraff før etter at han hadde kjørt av E6 og farten var vesentlig lavere enn den var på motorveien.

– Da hjertet stoppet kjørte jeg inn i brua som går over E6. Farten var da ikke særlig stor på det tidspunktet. Noen forbipasserende stoppet opp og ringte 113, men de visste ikke hva mer de skulle gjøre. En buss kjørte tilfeldigvis forbi. I denne satt en intensivsykepleier som pleide å holde kurs i hjerte- og lungeredning. Han slumpet til å se meg liggende over rattet i bilen. Han forstod at det var noe alvorlig i gjære, og at han måtte hjelpe til. Han fikk stoppet bussen, dratt meg ut av bilen og satte i gang hjerte- og lungeredning, sier Tom.

Flaksen var imidlertid ikke over med det. Ved å ta hjertekompresjoner og munn mot munn kan en holde sirkulasjonen i kroppen i gang i en periode, men det er vansklig å få startet hjertet igjen uten å ha tilgang til en hjertestarter.

– Mens livredderen min holdt på, kom det ved et lykketreff en ambulanse forbi som drev pasienttransport. Livredderen min fikk stoppet ambulansen og spurte om de hadde en hjertestarter han kunne låne. Det hadde de, og ikke lenge etterpå hadde han fått hjerte mitt til å begynne å dunke igjen, forteller Tom som ble fløyet til Ullevål sykehus med et helikopter som kom kun åtte minutter etter at hjertet stoppet.

– På Ullevål ble jeg kjølt ned og lagt i kunstig koma. Tre dager seinere ble jeg vekket opp og en uke etter det igjen fikk jeg operert inn en hjertestarter. Dagen etter operasjonen blir jeg sendt hjem med en to-ukers sykemelding i hånda. De hadde ikke funnet noe galt med hjertet. Jeg var egentlig sunn og frisk. I sykemeldingen stod det: «Årsak: Hjertestans med vellykket gjenoppliving.» Og litt lenger ned: «Trenger bare litt tid til å komme seg.», smiler Tom, som kom fra hendelsen uten andre skader enn et brannsår etter hjertestarteren og noen ømme ribbein etter kompresjonene.

På sykehuset: Takket være livreddende førstehjelp våknet Tom opp uten varig mén da de tok han ut av kunstig koma på sykehuset. I dag har han fått operert inn hjertestarter og pacemaker og er ikke bekymret for framtida. (Foto: privat)

Første løpeturen

Tre uker etter hjertestansen dro Tom ut på løpetur.

– Oppildnet av kort sykemelding og rastløs etter å ha holdt meg i ro en stund, la jeg på sprang som før, men det gikk ikke bra. Jeg ble satt på betablokkmedisiner, som jo er som å plombere en moped – man får ikke opp pulsen, og da pulsen begynte å nærme seg 130, kjente jeg at jeg holdt på å besvime. Jeg fikk et lite panikkanfall og måtte be en tilfeldig forbipasserende dame om å passe på meg til det gikk over, sier han.

Da skjønte han at veien tilbake til der han vær før hjertestansen ikke gikk alene. Han tok kontakt med fysioterapeut Kenneth Busch hos «Bedre hjerter» i Moss.

– Han ga meg råd og hjelp slik at jeg skulle forstå hva hjertet kunne tåle, sier Tom. Han fikk trygget meg på at selv om jeg ble sliten og pulsen ble høy, så er det ikke nødvendigvis et faresignal, sier han.

Kenneth la opp et program der de skulle teste yte-evnen til Tom over tid. Det besto stort sett av ulike intervaller, med økende tempo og styrkegrad. På den måten fikk de gradvis sjekket hvor høyt de kunne gå.

– Jeg løper ulike former for intervaller på mølle mens fysioterapeuten følger med på pulsen og ikke minst hvordan jeg selv føler det. Det kan være 4 x 4 minutter, 2 x 10 minutter, pyramideintervaller eller annet snadder. Alt ut fra dagsformen, sier Tom.

Intensiteten på de første intervall-øktene var å ligge på 135 slag i minuttet for å være på den trygge siden.

– I løpet av rehabiliteringen har vi økt pulsen gradvis til der jeg nå føler meg «bekvem» med å jobbe rundt 155 bpm, noe som for meg tilsvarer høy sone 4, sier han.

Lengden på pausene er så lang de må være. Om Tom har behov for kun ett minutts pause er det greit, men om han har behov for lengre pause for å bli klar til neste drag, så blir pausen lengre.

– Jeg kan også legge til at jeg har vært oppe og nikket på 168 i puls, bare sånn for å kjenne at jeg ikke dauer av det, ler Tom.

Betablokkmedisinene har gjort det vanskelig å få opp pulsen, men mengden er nå – i dialog med legen, redusert såpass at den ikke har spesielt innvirkning på makspulsen hans. Dette sammen med rehabiliteringen har trent han opp til å tåle mer.

– Jeg vil anslå at jeg med betablokker har mistet noe av makspulsen min som tidligere var rundt 185. Men jeg savner det ikke. Jeg har ikke noe å gjøre der oppe likevel. Jeg er ikke den typen som liker å bli andpusten og utkavet. Jeg foretrekker heller å bli deilig utmattet og mørbanka av en langtur med relativt lav puls, sier Tom.

Målet er nå å løpe 30-40 kilometer i uka. Disse fordeler seg på én langtur på rundt 15 kilometer, én intervalløkt med fysioterapeuten og to korte turer i medium hastighet.

Stilte i løp 5 uker etter hjertestansen

Tom spiller i bandet Blodsmak som har et mildt sagt aktivt sceneshow med mye hopp og sprett, og han følte seg tidligere utslitt etter kun få låter.

– Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe for å komme i bedre form, og i 2012 begynte jeg å løpe. Progresjonen kom nesten umiddelbart noe som ga meg en veldig mestringsfølelse. Det tok ikke lang tid før jeg tenkte at løping var mer enn en dyd av nødvendighet. Jeg digget det, sier Tom.

I 2013 løp han «10 for Grete» under Oslo Maraton, og året etter løp han halvmaraton. Da han nærmet seg 50 år ga han seg selv deltakelse i helmaraton i Oslo Maraton i 50-årsgave.
I løpet av disse årene har det blitt utallige halvmaratonløp, en håndfull maratonløp, men også mange kortere distanser. Tom bor på Jeløya utenfor Moss og var ofte med på lokale «T-skjorteløp», som Ryggejoggen på torsdagene og Tirsdagsløpet i Moss på tirsdagene. Han ville gjerne tilbake til «offisielle» løp igjen etter hjertestansen, og kun fem uker etter at han ble fløyet med helikopter til Ullevål sykehus, løp han 10-kilometeren i Virtuell Berlin Half Marathon, godt hjulpet av sin søster Hilde, som var med som heiagjeng på sykkel.

Vunnet livet: – Jeg har ikke spesielt utpreget konkurranseinstinkt, men liker godt å få en medalje for innsatsen, så virtuelle løp har vært en redningsbøye under pandemien. Men den seiersfølelsen jeg kjente på etter 10-kilometeren i Virtuell Berlin Half Marathon, var helt unik. Jeg hadde vunnet livet tilbake, og kunne henge premien stolt rundt halsen, sier Tom. (Foto: Privat)

Målet har vært å gjennomføre halvmaraton i Oslo Maraton i september sammen med en kompis. Det viste seg å være et lite ambisiøst mål for den ivrige mosjonisten. Kun 2,5 måned etter hjertestansen klokket han inn en halvmaraton på tida 2.16.

– Dette var ikke et løp jeg var påmeldt. Jeg var egentlig ute og løp i en 10-kilometers rundløype ved der jeg bor, og følte jeg hadde en god dag. Etter 10 kilometer tenkte jeg at jeg kunne prøve å fortsette til 15 kilometer, og da jeg nådde 15 kjentes det fortsatt greit ut og jeg tenkte at jeg skulle klare å fullføre halv. Og det gjorde jeg! Jeg hadde til og med nok igjen i skrotten til en sluttspurt, og det er ikke fritt for at det kom en liten gledeståre da jeg bikket de magiske 21,1 kilometrene. sier Tom som før hjertestansen løp halvmaraton på rundt to timer.

Har kontakt med livredderen

Tom har via sosiale medier holdt kontakten med han som reddet ham, og nå har han invitert livredderen til å være med å løpe halvmaraton i Oslo Maraton sammen med ham. Livredderen er i skrivende stund litt i tvil. Han ser ikke på seg selv som en løper og synes det høres tøft ut å skulle delta i et løp. Men Tom jobber med saken, og om han klarer å få ham med blir det iallfall en oppfølgingssak her på Kondis.no.

Hvert år opplever rundt 3000 mennesker hjertestans utenfor sykehus. Kun rundt 10 prosent av disse overlever. Årsaken til hjertestansen kan være blant annet tilstoppede blodårer, såkalt hjerteinfarkt, eller hjerteflimmer som er elektrisk rytmefeil i hjertet. Ved riktig utført hjerte- og lungeredning er sjansen for å overleve tredoblet. Riktig utført hjerte- og lungeredning består av gjentakende serier med 30 brystkompresjoner (harde trykk mot brystet) og to munn mot munn innblåsninger. Landsforeningen for hjerte- og lungesyke kan gi mer informasjon.