Hvilke helseplager ville du hatt om du kunne velge?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Det verste med å være skadet er usikkerheten.»

Dette er en melding til deg som er skadet, og som er i ferd med å skynde deg sakte tilbake til løpeskoene: Du er ikke alene. Det finnes mange som er i samme situasjon som deg. Jeg er en av dem.

Jeg løp kun én kilometer på første løpeturen etter tre måneders løpepause. Jeg var livredd for å provosere den skadde senen i ankelen slik at jeg igjen skulle bli like redusert som jeg var da jeg måtte avslutte den siste løpeturen og gå haltende hjem.

Trente alternativt

Under løpepausen har jeg trent alternativt med vannløping, styrketrening, svømming, sykling og gåturer. Jeg måtte holde meg unna elipsemaskinen ettersom også den gjorde vondt.

Etter tre måneders løpepause, våget jeg å nærme meg maskinen. Jeg lyttet til kroppen. Ja, gjett om jeg lyttet. Jeg beveget beina i sakte elipsebevegelser, og brukte minst mulig kraft av frykt for at det skulle gjøre vondt. Da jeg etter femten minutter ikke kjente antydning til smerte, verken under øvelsen eller etterpå, uansett hvor godt jeg kjente etter, tok jeg en ny runde på elipsemaskina to dager seinere. Denne gangen holdt jeg på i tretti minutter. Heller ikke da klarte jeg å lytte meg fram til noe som ikke var som det skulle være. Kanskje det var på tide å gå videre? Skulle jeg våge meg ut på en liten løpetur?

Jeg var svært skeptisk. Livredd for å gjøre for mye slik at løpepausen ble enda lengre. Eller i verste fall; at jeg måtte starte forfra med nye tre måneder uten løping. Det ville jeg ikke.

Jeg hadde allerede lagt merke til de første vårtegnene med sola som varmet, snø som smeltet og sukkulenter som hadde begynt å spire utenfor husveggen. Nå ventet løpesesongen om jeg ikke ble for ivrig slik at kroppen nok en gang ble overbelastet.

Ny treningsprofil på klokka

Jeg bestemte meg for å starte med en kombinasjon av gå- og løpeturer. Jeg hadde i løpet av løpepausen gått stadig mer da skaden ble såpass tilhelet at jeg klarte å bevege meg til fots uten at det gjorde vondt. Jeg gikk etter hvert både raskere og lengre – på flat mark og i motbakker.

Da jeg skulle ut på min første kombitur, ble jeg i tvil om hvilken sportsprofil jeg skulle bruke. Jeg ville at det i ettertid skulle være lett å se i kalenderen om treningsøkta hadde vært en gå- eller løpetur eller en tur som kombinerte de to gangartene. Jeg valgte da å stille klokka inn på «Annen utendørs», og 25. februar la jeg av gårde på en runde på ni kilometer der jeg kun løp én av dem. Jeg bestemte meg for at denne ruta skulle være den faste løperunden under opptreningen. Da ville alt annet være konstant, mens det kun var antall kilometer løping i forhold til gåing som var variabelen.

Tre dager seinere gjentok jeg runden. Da løp jeg to av de ni kilometerne. Etter nye tre dager løp jeg tre kilometer.

Tre uker seinere, etter tre og en halv måneds pause, tok jeg igjen i bruk løpeprofilen på klokka. Da løp jeg i underkant av to kilometer til treningssenteret for å trene styrke og deretter hjem igjen etterpå.

Nå var jeg i gang.

Frustrasjonene

Det er lett å bli frustrert når en blir skadet og må ta en pause fra det en liker så godt å holde på med. Det verste med å være skadet, er usikkerheten. Det er utrolig frustrerende å ikke vite hvor lang tid det vil ta å bli bra igjen. Jeg regner med at alt blir bra igjen til slutt, men vil det ta uker, måneder eller år?

Når en kjenner på hvor lett det er å la seg trykke ned i en negativ tankespiral, kan det være lurt å knipse seg selv på nesen og be om skjerpings. Det finnes faktisk gleder i hverdagen selv om en ikke kan løpe en 15-kilometers terskeløkt akkurat nå. Det finnes også ting som er langt verre enn en senebetennelse eller et hovent kne, selv om det kan være vanskelig å forstå akkurat dét der og da.

Møtet

I går møtte jeg en venn da jeg var ute på løpetur. Han har kreft og har fått beskjed om at han aldri vil bli kreftfri, men må leve med sykdommen resten av livet. Han sa det gikk greit. Han fikk også trent litt, sa han, om han ikke tok det for hardt. Han virket fornøyd. Han skulle helt sikkert ønsket at livet var annerledes, men han virket takknemlig for at han hadde nettopp livet.

– Hvordan går det med deg, spurte han. – Du ser sprek ut.

– Nja, svarte jeg. – Jeg har en ankel som ikke er helt bra, men ellers går det greit.

Jeg kjente idet jeg nevnte ankelen, at jammen var jeg heldig som ikke hadde noe verre å slite med. En senebetennelse eller to er langt å foretrekke framfor mange andre helseproblemer som kan ramme kroppen.

Etter møtet bestemte meg for å nyte livet og glede meg over både løpeturene, som verken er mange eller lange akkurat nå, og det at jeg mest sannsynlig fortsatt har mange år foran meg før de rundt meg hører presten si: Av jord er du kommet og til jord skal du bli.

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (59) er daglig leder i Kondis – norsk organisasjon for kondisjonsidrett og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.