Koronatest og andre realitetstester

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 2 – 2022

Les del 1: Mål om sub 2.50 på maraton som 60-åring
Les del 2: Finnes det en «kvikkfiks» for mitt prosjekt?
Les del 3: Løping med "kalkunheng"
Les del 4: Nyttårsforsetter

Da samfunnet lukket opp igjen, bestemte jeg meg for å leve så godt jeg kunne uten munnbind og coronatester. I et metareflektorisk øyeblikk var det som om jeg påførte meg selv en realitetstest. «Cato, nå må du slutte å være redd! Ikke la livsrommet ditt innskrenkes noe mer! Ta livet ditt tilbake!», var det en stemme som sa til meg.

Fra tid til annen behøver vi alle en realitetstest. Det kan være vi har dratt kredittkortet litt for mange ganger, spist og drukket for mye mat over lang tid, eller rett og slett hvilt for lenge på gamle «laurbær». Når realitetene har sunket inn, er det bare å stikke fingeren i jorda og rykke tilbake til start. Konsekvensen av og ikke gjøre det, vil kunne bli totalt havari.

For noen uker siden sto det laktat-test i margen på programmet mitt. Dette er en objektiv realitetstest, rensket for synsing. Det var min andre test noen gang, og jeg var spent på resultatet. Hvor lå min terskelfart i forhold til målingen for en måned siden?

«Lapskaustrening»

Terskeltrening er ikke noe nytt for toppidrettsutøvere og supermosjonister, men for meg som middelaldrende veteranløper var laktat og terskelfart fremmed. Jeg har alltid bare knytt på meg skoa og forsøkt å løpe litt fortere enn forrige tur på samme distanse. Noen ganger gikk det litt fortere, andre ganger litt saktere, men over år forbedret jeg meg greit. Ja, såpass bra ble jeg av min til tider «lapskaustrening», at jeg ble bitt av løpsbasillen.

I disse dager er det nokså nøyaktig 10 år siden mitt mål var å løpe under 50 minutter på mila før jeg fylte 50 år. Det greide jeg akkurat ikke. Da bestemte jeg meg for at noe måtte gjøres med både kroppsvekt og løpsopplegg. Jeg kuttet derfor ned på pizza og øl i helgene og på doble middagsporsjoner midt i uka. Laktat og terskefart var ennå ikke en del av mitt vokabular eller treningshverdag. Treningsprogrammet ble steg for steg mer balansert.

Min første trener het Morten Friberg, og var studiekamerat med min eldste sønn. De leste medisin sammen, og var begge veldig interessert i løping. Mortens oppdrag var å få meg i form til å løpe halvmaraton på under 100 minutter. Før vi klemte i gang med det nye treningsregimet, skulle det løpes testløp på Marienlystbanen i Drammen. Det var duket for en realitetstest. Med både publikum, tidtaker og hare til stede var målet å greie kravet på 3000 meter for opptak til Hærens krigsskole. Ambisjonene for en gammel minedykker fra Sjøforsvaret var ikke å gjøre comeback til forsvaret, men å greie løpskravet ville rett og slett være en bra start for mitt nye løpsmål. Vår yngste sønn Jonas gikk da første året på Krigsskolen og lo godt av den gamle småfeite faren sin i kompresjonstights.

Til stede denne morgenen på Marienlystbanen var: Jonas/kadetten, min eldste datter/sykepleieren, hennes samboer/alpintreneren, hans far/tubaisten, vår eldste sønn/legen, yngste datter på 10 år og min kone. Vi levde alle i håpet om at dagen skulle bli en milepæl i den gamle mannens liv. Jeg hadde troen på at det var mulig å løpe under 13 minutter på 3000 meter. Med dobbel strikk i livet og en ekstra lang treningstrøye, levde jeg i håpet om at antrekket ville holde sammen i 3 kilometer på den 400 meter lange banen.

Løpet

class="p1" style="margin:0cm;line-height:150%">Den hvite streken som markerte start foran banene ved tidtakerbua, lyste mot meg. Baneunderlaget var rødt og raskt. Nedtellingen hadde begynt. «Det er 60 sekunder til start.» Jeg tittet ned på min Garmin 620 og ble overrasket. Pulsen økte i takt med sekundene som tellet ned mot startskuddet. Dersom pulsen utviklet seg slik, ville jeg komme til å løpe ut med makspuls.

«Det er 30 sekunder til start.» Blodet forsvant fra hodet, kroppen frøs til, og musklene var i helspenn. Sekundanten, min datters samboers far, tubaisten, ropte med kraftfull røst: «10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3 ...» Hvordan er det med lissene på skoa, hadde jeg strammet til godt nok, ligger det en stein i skoen, har jeg en liten strekk i hamstringen? Jeg ble overrasket over hvor mye det var mulig å tenke på tre sekunder.

«GÅ», ropte tubaisten så det blafret i de kraftige kinnene hans. I alt alvoret glemte jeg at det ikke var en 100-meter jeg skulle løpe. Tunnelsynet kom i første sving, og jeg skjønte at løpsopplegget mitt var i ferd med å rakne allerede før det hadde begynt. For den gamle mannen skulle ikke løpe foran haren, men bak. Jeg slapp meg ned i det tomanns-store feltet, og klorte meg fast i harens rygg. Andreas løp som et jaget bytte, men også som et sveitsisk urverk av ypperste klasse.

Tvilen tok meg før jeg kom ut på første langside! Vil det være mulig for en middeladrende tjukkas å løpe 7,5 runder i dette tempoet? Anfektelsen gjorde noe med steget. Skuldrene hevet seg til de stoppet rett under ørene. Hoftene sank sammen, og kroppen stivnet til i en slags geriatrisk sittestilling. Det så ut som om jeg hadde dysplasi og nettopp hadde funnet ut at stolen jeg var på vei ned i var tatt bort. Det sved som ild i brystet, og bronkien revnet litt for hver runde. Blodsmaken sto i ganespeilet, og det hvite i øynene skiftet farge. Det tynne blodårenettet dannet et mønster med røde streker som sto i sterk kontrast til det hvite.

class="p1" style="margin:0cm;line-height:150%">En middelaldrende tjukkas med røde øyne jaktet sitt bytte i 4.20-tempo, det vil si 13,85 km/t eller 1 minutt og 44 sekunder per runde. Haren lå bare et «glefs» unna, og jeg ønsket så dyrisk å sette hoggtennene mine i halsen på byttet å få det overstått. Det var som om jeg så munnen til tilskuerne på tribunen bevege seg i sakte film. Armene deres vaiet som sjøgress i dypet. Det så ut som de sa: «Skynd deg, det står om sekunder. Du kan høste ære, men også bli til latter.»

Jorden sluttet å rotere og universet sto stille. Gud selv stoppet alt for å se dramaet fra tribunen på Marienlystbanen. Nå handlet det kun om å få til noe som liknet på kneløft og lide seg helt inn! Målstreken tok meg imot, og lyset forsvant. Jeg var ikke en gang i stand til å hive etter pusten. Det gnistret i et «overbelastet sikringsskap» fra 1962, og det luktet brent! Røk steg opp foran mine øyne, og sikten ble tåkete.

Jeg hallusinerte og hørte lyden av en papplate som traff eikene på hjulet til en liten guttesykkel. De karakteristiske smellene slo rytmiske. Med en treklype fra mors klessnor festet jeg ofte et lite stykke papp på min DBS-sykkels bakhjul. Frem og tilbake i Gamborsvei syklet jeg. En liten gutt på 6 år kjørte Route 66 med sin Harley Davidson helshopper med blått skinnsete og ultramarin metallic lakk. Med sol i ansiktet og vind i håret lå verden for mine føtter.

«Du greide det!»

«Cato, du greide det!» «Det er klart jeg greide det, men slutt å slå meg i ansiktet», sa jeg i ørska. Stemmene over meg hørtes ut som om de kom fra høyttaleren på en gammel grammofon. «Vi trodde sikringen din hadde godt føyka! Fy søren som du skremte oss, din forbanna gærning», sa mine trofaste tilskuere.

Trodde de sikringen hadde gått? Jeg var ikke spesielt imponert over persepsjonsevnen til mitt publikum. Hadde det ikke vært for at Vårherre selv hadde tatt en pause fra jobben og fulgt med på løpet, hadde jeg nå sittet til bords med apostlene og drukket vin. For jeg var et utbrent sikringsskap! Her hjalp det ikke å ha ferdigheter til å skru ut og sette inn nye sikringer, hele skapet må skiftes.

Jeg lå på gresset og så opp i luften. De applauderte og klappet meg i ansiktet. Røyken lettet, men lukten av et utbrent sikringsskap ble ikke ført bort av vinden på bortre langside. Jeg sto opp fra de «døde» og kjente ganske raskt at shortsen var full av noe jeg ikke hadde hatt der siden barnehagen. Med ett var det mer enn sikringsskapet som måtte byttes. Samme kunne det være. Nå skulle det feires med et smell, for 12.48,5 på 3000 meter var ikke dårlig for en gammel rønner på 51 år.

Målbevisst trening

Etter realitetstesten fortsatte jeg med den målbevisste treningen. Etter noen måneder med Mortens opplegg, løp jeg inn til tiden 1.32 på halvmaraton og var overlykkelig. Alle som løper vet at avhengigheten ikke stopper når målet er nådd. Vi vil løpe fortere og lenger.

Tiden har gått, og jeg er nå i mitt 60. år. På en god dag ser jeg 10-tallet på en 3000 m. Det handler fortsatt om å komme seg ut i skoa og få kontinuitet i treningsarbeidet. I snart 10 år har jeg fått det til, og har aldri følt meg bedre. Det er fortsatt artig med publikum, og jeg får tunnelsyn med nummer på brystet.

Jeg vet at på ett eller annet tidspunkt vil det bli fysisk umulig å løpe fortere. For alderen krever sitt, men jeg gir meg ikke uten «kamp». Både løpsskoa og treningsregime er langt bedre i dag enn noen gang.

En periode var jeg også så heldig at Andreas Myhre Sjurseth fulgte meg opp, og da hevet jeg meg nye hakk. I 50-54 års klassen løp jeg i 2016 inn til 2.57 på maraton og 37.35 på 10 km.

Årene har nå gått, og Sindre Buraas har tatt oppdraget med å få meg i superform. I litt over ett halvt år har han vært min trener, og samarbeidet fungerer meget godt. Både volum og intensitet er på et helt annet nivå i dag, enn det noen gang har vært. Kroppen absorberer greit 150 km i uka, men helt hvordan det påvirket terskefarta, visste jeg ikke.

«Laktattest» sto det i margen på programmet mitt. Det var nøyaktig fire uker siden sist min doktorsønn Andreas hadde testet meg med seks stikk i fingeren. Jeg kjørte den samme drillen som før forrige test og var spent på resultatet.

Det var derfor ekstremt gledelig at jeg med Sindres systematiske treningsopplegg, faktisk hadde senket pulsen med tolv slag på det som var terskelfarta på sist måling. Det betyr høyere terskelfart og en potensiell bedre tid på halvmaraton den 3. april i Berlin.

Det som begynte som «lapskaustrening», er nå en nøye designet meny. Alle ingrediensene ses i sammenheng og tilpasses mine forutsetninger hver eneste dag. Med min appetitt er det fort gjort å bli grådig. Derfor er jeg glad for å ha en mann som Sindre med på laget som kan si: «Cato, i dag står du over»!

Det jeg definitivt ikke står over, er mitt mål om å løpe sub. 2.50 på maraton i 60-årsklassen.

Kanskje slår det til allerede den 25. september i Berlin?

To be continued

Tommel opp: Det er blitt mange og lange økter på mølla gjennom vinteren, og kanskje nettopp derfor kan Cato Thunes rapportere om stigende form. (Foto: privat)

Trener Sindre om Cato:

– Imponerende gjennomføringsevne

Sindre Buraas har vært trener for Cato Thunes siden i fjor høst, og det som imponerer han aller mest, er den motivasjonen og gjennomføringsevnen utøveren legger for dagen.

Av Runar Gilberg

For det er verken pensjonist- eller typisk mosjonisttrening snart 60 år gamle Cato Thunes bedriver. Han løper rundt 150 km i uka, og vanligvis går ca. 40 av kilometerne i 4-blankfart eller fortere. På torsdagene står det dobbel terskeløkt på programmet, og det er ikke snakk om å skulke.

– I helgene kan Cato stå opp klokka 5 om morgenen for å få gjort unna treningen før han skal gjøre andre ting med familien. Catos største styrke er helt klart motivasjonen og evnen til å gjennomføre det han har satt seg fore, forteller Sindre.

Tveegget sverd

En slik motivasjon kan selvsagt også bli et tveegget sverd, understreker treneren:

– Når en har så god gjennomføringsevne som det Cato har, er faren at en glømmer å kjenne etter hvor sliten en er. I starten av samarbeidet vårt, så tok han nok i litt mer enn det jeg var klar over. Dermed stod han i fare for å miste overskuddet. Etter hvert er vi blitt flinkere til å kommunisere, og nå som han ikke kjører for hardt på kvalitetsøktene, så tåler han treningsbelastningen bedre.

Sindre forteller at de 15 milene Cato løper i uka, gjøres med en fast fridag. Både langturer og intervalløkter har godt volum, og øktene kan for eksempel bestå av 4 x 5 km eller 3 serier på 3 – 2 – 1 km. Han har også løpt 60 minutter progressivt på mølla med snitt under 4 minutter på kilometeren.

– Hvor bra vil du si at Cato per nå ligger an med tanke på å nå målet om å løpe maraton under 2.50 som 60-åring?

– Det er et veldig ambisiøst mål, og det er heldigvis en stund til han skal prøve å gjøre det. Først skal han løpe halvmaraton, i begynnelsen av april, og da er målet å komme ned under 1.24. Da Cato løp Valencia Marathon i desember, hadde han litt stang ut. Han mangla de lange langturene og fikk det tungt etter hvert. I og med at det var en del vind og at han resignerte noe mot slutten, så var ikke 3.07 noe skuffende resultat, men vi fikk likevel en liten «reality check», forteller Sindre.

Fokuserer på prosessen

Etter Valencia Marathon har Cato tatt to laktattester. Det var en betydelig framgang fra første til andre test, så mye tyder på at ting utvikler seg i rett retning.

– Med tanke på at Cato er en 60-åring uten særlig idrettslig bakgrunn, er det imponerende hvor mye han tåler. Vi prøver å fokusere mest på prosessen, og så får vi se hvordan det går. Men det blir trent bra, det kan jeg si. Vi gjør det vi kan, slår treneren fast.

– Hva er den største forskjellen på å trene en 60-åring og en 25-åring?

– Jeg har ikke så mange 25-åringer i stallen, men noen i 30-årene som trener veldig mye, og som ligger på rundt 200 kilometer i uka. De er i den fasen av livet der de kan trene ca. like mye som det jeg gjorde da jeg satsa for fullt. For de som er både eldre og helt unge, må jeg gjøre et utvalg av elementene og prøve å få bra balanse i treninga sjøl om mengden er lavere. Jeg prøver også å komponere programmene ut fra de konkurransene de skal være med på, og det er veldig spennende å følge med og se hvordan det går når utøverne stiller til start, forteller Sindre.

«All in»

Generelt så mener han at forskjellen på en i 20- og en i 60-åra ikke er så stor.

– Det har overraska meg hvor mye Cato kan trene så lenge vi holder intensiteten på hardøktene nede. Han kan kjøre intervalløkter annenhver dag uten å miste overskuddet.

Sindre understreker likevel at Cato ikke er en helt gjennomsnittlig 60-åring.

– Han går «all in». På mange måter er han en krevende utøver siden han er så interessert i faget og stiller en rekke vanskelig spørsmål som jeg ikke alltid kan svare på. Men det gjør at jeg må være påskrudd, og det er en fin ting. Det gjør jobben mer spennende, avslutter Sindre som sjøl trener med tanke på lengre terrengløp til sommeren.

– Jeg har for tida flere kilometer under 3.20 enn over 3.20. Det skyldes ikke at jeg løper veldig mye i høy fart, men at de tre ukentlige intervalløktene utgjør en stor andel av treninga, røper 32-åringen som i 2015 løp 5000 meteren så fort som 13.11,9.

Sindre og Sondre:Etter at han la opp satsinga som baneløper har Sindre Buraas holdt seg i god form. En stund prøvde han seg som syklist, og de seinere åra har han tatt hareoppdrag, som her under Bislett Games 2020 da Sondre Nordstad Moen løp 25 000 m. (Foto: Samuel Hafsahl)

Veteranutøver Cato

Navn: Cato Thunes
Født: 2. juni 1962, i Drammen
Sivilstatus: Gift med Wenche Thunes, fire barn
Arbeid: Sogneprest
Høyde: 181,5 cm
Vekt: 74 kg
CV i kortform: Dørvakt på Dickens pub i Drammen, minedykker fra Forsvaret, sogneprest, veteranløper
Perser: Berlin Marathon på 2.57.06 (2016), Hytteplan 10 km på 37.35 (2016), Midnight Sun Marathon (halvmaraton) på 1.23.10 (2016), 50 km på Bislett på 3.32.54 (2017)
Skadehistorikk: I 2017 løp jeg på meg et tretthetsbrudd i bekkenet og måtte legge skoa på hylla.
NPL i 2019: I tidsrommet 1. juni til 1. oktober i 2019 gikk jeg Norge på langs for å restituere meg.
(Foto: Ola Døhl)

Trener Sindre

Navn: Sindre Buraas
Født: 8. mai 1989
Sivilstatus: Samboer
Arbeid: Student, løpetrener, designer
Høyde: 183 cm
Vekt: 65 kg
CV i kortform: Butikkmedarbeider Löplabbet, ekspertkommentator løping NRK +, løpetrener i Breaking Marathon Limits AS, designer i AD Como AS
Perser: 3.42,20 på 1500 m (2011), 7.50,72 på 3000 m (2015), 13.11,96 på 5000 m (2015), 28.41 på 10 km (2011)
(Foto: Lars Anton Hermansen)