- Dette intervjuet er hentet fra KONDIS nr. 3 i år -

Av Ketil Moen
- Gratulerer Leif, det var virkelig flott du lot deg overtale til å lede DNL. Fortell leserene litt om deg selv.

- Jeg bor på Høybråten øverst i Groruddalen, Oslo nord, og er 67 år. Jeg har nettopp blitt pensjonist etter å ha vært informasjonssjef i en av Oslos bydeler i mange år. Jeg har i 40 år vært aktiv i kommunepolitikken, blant annet bydelsleder.

Jeg ble medlem av Den Norske Maratonklubb i 1985, kom med i styret i 1987 og var leder i 1988. Det var jo du Ketil som etterfulgte meg i lederjobben. Også senere har jeg vært med i DNMs styre. Jeg kjenner således organisasjonen vår godt, og jeg vet hva jeg går til.

Voldsom utvikling

- Det har jo vært en fantastisk utvikling siden jeg var leder i 1987. Da hadde vi 2000 medlemmer og en økonomi som plasserte oss på konkursens rand. I den situasjonen ansatte vi Kjell Vigestad som daglig leder og redaktør av KONDIS. Egentlig vanvittig dristig, men det var jo en særdeles vellykket ansettelse. Uten noen form for lønnsgaranti gjorde Kjell KONDIS til et virkelig kvalitetsblad, og medlemstallet ble firedoblet på fire år.

- Hva med din egen løpskarriere?

- Jeg kan trygt si at den har vært varierende. I min ungdom var jeg faktisk en ganske god 100 m-løper med 11,3 som pers. I mer voksen alder droppet jeg friidretten og satset på bilkjøring. Jeg deltok mye som rallykjører og var blant annet med i Monto Carlo-løpet.

Rallykjøringen forhindret ikke at jeg ble stadig tjukkere. Da jeg var 45 år, bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette, og jeg begynte å løpe. Og da Sentrumsløpet fant sted for første gang i 1981, sto jeg på startstreken. Jeg fant dette løpet så flott og inspirerende at jeg har deltatt i samtlige 21 Sentrumsløp.

I 1980- og første del av 1990-årene deltok jeg i en rekke løp både innen- og utenlands, fra 5 km til maraton. Jeg har likt svært godt å delta i internasjonale veteranmesterskap. Min beste prestasjon har jeg fra ett av disse, VM i Israel. Da ble jeg utrolig nok nummer åtte på 10 km terrengløp. Men ellers har jeg sjelden hevdet meg noe særlig. Jeg har ikke løpt 10 km raskere enn 40 minutter mens persen på maraton er 3.29. Denne distansen har jeg fullført 33 ganger.

Organisasjonsmann

- En viktig grunn til at jeg sa ja til å bli presidenten i DNL, er min interesse for organisering. Det å være med på å lede en levende og spennende organisasjon som DNL ser jeg på som en stor utfordring. Det var interessen for organisasjoner som også i 1987 gjorde at jeg gikk med i ledelsen.

Jeg mener at DNL nå går bra, og at det gjelder å føre dette videre. Det å opprettholde interessen og holde på medlemmene, helst øke medlemstallet, er det viktigste for styret. I en periode med klar nedgang i løpsdeltakelsen i de fleste løpene, er dette ingen selvfølge.

Men det er en konkret sak jeg særlig brenner for. Det er å få Ola Nordmann i bedre form. Det er en samfunnssak av største betydning, for øvrig helt i tråd med hva vår forrige president, Tore-Per Olsen, brant for. I flere av sine ledere i KONDIS skrev han jo om dette.

På skolen burde det være et fag som rett og slett heter Kondis. Jeg vil følge opp initiativ som det forrige styre allerede har tatt når det gjelder tiltak som kan bedre folks fysiske form. Det er en stor utfordring, og det gjelder å knytte kontakter høyest mulig opp i det politiske systemet. Kanskje jeg kan bidra med noe akkurat her.