Bjørnar Sandnes Lillefosse på Skansemyren

Skansemyren i Bergen er en viktig treningsarena for Gular-løperen Bjørnar Sandnes Lillefosse. (Foto: Arne Dag Myking)

Bjørnar Sandnes Lillefosse sikter mot Europatoppen

Bjørnar Sandnes Lillefosse er blant Norges beste mellom- og langdistanseløpere, og de siste årene har han blitt litt bedre for hvert år. Det har han tenkt å fortsette med.

Publisert 28.07.2022 - 02:00 Sist oppdatert 28.07.2022 - 02:00

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5 – 2022

Det har etter hvert blitt mange utøvere på et svært høyt nivå innen norsk mellom- og langdistanseløping. Brødrene i Team Ingebrigtsen er nok de mest kjente, men det er flere som har tatt steget opp blant de beste.

Bjørnar Sandnes Lillefosse fra Gular IL er en av dem som har fått til virkelig gode prestasjoner med løpesko på beina. I fjor vant han NM terrengløp i både kort og lang løype, og han fulgte opp med å ta en andreplass i Nordisk Mesterskap i terrengløp. I EM terrengløp ble han nest beste nordmann etter Jakob Ingebrigtsen. Og på favorittdistansen 10 000 meter tok han fjerdeplassen i NM i fjor, like bak gode løpere som Zerei Kbrom Mezngi, Narve Gilje Nordås og Sigurd Ruud Skjeseth.

Kondis bestemte seg derfor seg for å ta en prat med Bjørnar Sandnes Lillefosse for å bli bedre kjent med ham og få vite litt om treningen og ambisjonene. Men det var ikke helt lett å få plassert et møte inn i hans travle kalender. Han holdt nemlig på med avsluttende medisinsk embetseksamen i kombinasjon med den ambisiøse friidrettssatsingen. Når dette leses, kan han kalle seg lege.

Men vi fikk en prat med ham i forbindelse med en av hans treningsøkter på Skansemyren Idrettsplass i Bergen.

Annonse

Disiplin: Bjørnar Sandnes Lillefosse har brukt tida godt og utdannet seg til lege samtidig som han har trent seg opp til å bli en av landets beste langdistanseløpere. (Foto: Arne Dag Myking)

Strandebarm og Sverre Sørnes

Bjørnar Sandnes Lillefosse vokste opp i Strandebarm i Hardanger. Dette er også hjembygden til en av de store innen norsk friidrett, Sverre Sørnes. Sverre var en av de beste på sine øvelser på 1970-tallet. Han tok blant annet fem NM-gull på 3000 meter hinder, og han deltok på hinder under OL i München i 1972.

Bjørnar Sandnes Lillefosse var i utgangspunktet fotballspiller før han begynte med friidrett, men han var med på et og annet stevne og et mosjonsløp i ny og ne. Og det var nettopp Sverre Sørnes som huket tak i Bjørnar:

– Jeg tror det var på Hardanger Friidrettsfestival, den første gangen de arrangerte det. Da var jeg vel en 15-16 år. Sverre spurte om jeg hadde lyst til å prøve å satse litt. Da skulle han hjelpe meg, og han laget program og fulgte meg veldig tett opp i starten, erindrer Bjørnar.

– Men jeg kombinerte det fortsatt med fotball, det var ikke hundre prosent friidrett. Men etter hvert ble det mer og mer friidrett og mindre fotball.

Sverre Sørnes var altså en viktig faktor for at Bjørnar Sandnes Lillefosse begynte med friidrett.

– Han var et forbilde, og jeg har lært veldig mye både av hva han gjorde, men også ting jeg kanskje kunne gjøre bedre. Det programmet han lagde, var for at jeg hele tiden skulle utvikle meg, forteller Bjørnar.

Og Bjørnar er også klar på at Sverre Sørnes har betydd mye for Strandebarm:
– Sverre er legendarisk i nærmiljøet i Strandebarm. Han har jo vært en god utøver selv, han deltok i OL i -72 og har vært på et veldig høyt internasjonalt nivå. Han har vært primus motor i å bygge opp et stort idrettsanlegg i Strandebarm, med dugnadsånd og hele pakken. Det gjør at vi har fått det miljøet som vi har fått i Strandebarm.

Fra Strandebarm IL til Gular IL

Siden Strandebarm IL var en samarbeidsklubb med Gular IL, så var det naturlig for Bjørnar Sandnes Lillefosse å ta skrittet over til Bergens-klubben. Det begynte med at han sprang NM i stafetter, og han fikk også lov til å springe Holmenkollstafetten for Gular i 2011. Da stod han fortsatt i Strandebarm Idrettslag, men representerte Gular i NM-sammenheng og i Holmenkollstafetten.

– Så begynte jeg etter hvert å komme med i Gular-miljøet der jeg traff Asgeir Thomassen som er treneren min nå. Det var han som tok meg videre og inn i klubbmiljøet og Gularhuset, forteller Bjørnar.

Han flyttet til Bergen i 2015, og da han ble senior, meldte han overgang til Gular. Da var ikke samarbeidet mellom klubbene gjeldende lenger, og som seniorutøver kan man ha kun én klubb. Men Gular var et naturlig valg, understreker Bjørnar.

Og med bosted på Gularhuset var det også et naturlig valg at han begynte å studere i Bergen. Han bor fremdeles i dette huset som brukes av ulike Gularutøvere, men til høsten flytter Bjørnar til Molde for å begynne på sin turnustjeneste som lege.
– Gularhuset har vært en veldig fin del av hele pakken og det miljøet som vi har. Vi har en felles interesse – alle vil bli bedre, sier han.

I Gular-drakt:Miljøet i Gular har hatt mye å si for Bjørnar Sandnes Lillfosses utvikling. Her ser vi han varme opp sammen med klubbkamerat Tore Akerlie. (Foto: Arne Dag Myking)

Ingen barnestjerne

Bjørnar forteller at han overhodet ikke var noen barnestjerne, og han tror det kan være en viktig grunn til at han har hatt motivasjon til hele tiden å bli bedre. Han har sett resultatene av treningen, men det har ikke kommet gratis:

– Det gir jo motivasjon og drivkraft videre i satsingen. Så jeg har et litt annet utgangspunkt enn et supertalent som kanskje får det litt tungt i en periode, og så skal prøve å fortsette. Det er jo tyngre, reflekterer Bjørnar.

I friidrettsstatistikken kan vi se at Bjørnar Sandnes Lillefosse hele tiden har tatt et trinn om gangen i en gradvis progresjon. Dette kommenterer han på denne måten:

– Jeg tror at grunnen til at det heller har blitt litt mer gradvis framgang enn store steg, har hatt å gjøre med at jeg har hatt mye skader opp gjennom årene. Jeg slet egentlig veldig mye med skader fra 2015 til 2017. Det har vært skader av type «Runner’s knee» og andre belastningsskader – alle slike ting som medførte at jeg måtte trene alternativt, forteller Bjørnar.

– Men jeg trente veldig godt mens jeg var skadet, og fikk progresjon likevel. Men jeg tror progresjonen hadde blitt enda bedre hvis jeg ikke hadde fått disse avbrekkene.

Bjørnar er også klar på at han ennå ikke har fått tatt ut hele sitt potensiale. Han har tro på at fremgangen kan fortsette fremover:
– Jeg føler det er noe som jeg ikke har fått tatt ut i løp ennå, noe som vil være et resultat av kontinuitet, altså det å kunne drive treningen jevnt og trutt, og ha troen på den treningen du gjør, sier han og begrunner videre:

– Jeg ser jo at hvis jeg får kontinuitet i treningen, så kommer resultatene. Det er jo også en motiverende faktor å se at man ikke har fått ut potensialet sitt ennå. Her er det mer å hente, erklærer han.

Medisinstudium og toppidrett

Bjørnar Sandnes Lillefosse har de siste årene kombinert sin toppidrettssatsing med et krevende medisinstudium. Begge deler er slikt som hver for seg krever en dedikert innsats, men man skulle tro at døgnet ville ha for få timer til en som prøver seg på å kombinere de to.

Vi lurte derfor på om Bjørnar hadde vært inne på tanken om å satse helt på løpingen en periode. Og han erkjenner at han har vært inne på tanken mange ganger.

– Jeg har jo sett de som har turt å ta den sjansen, og hvilke resultat de får av det. Min hovedutfordring er at jeg har altfor mye skadeproblematikk, og det er det ene som har gjort at jeg kanskje ikke har turt å gå hundre prosent for idretten. Hva gjør man når man så blir skadet? Da har man ingenting å gjøre, sier han.

– En annen ting er det økonomiske i det. Jeg får jo litt dekket av klubben, men det er ikke i nærheten av å være nok til å kunne leve av uten å ha en jobb ved siden av. Så jeg er nødt til å ha en inntekt, jeg har ikke nok sponsorinntekter til å dekke det. Jeg har jo heller ikke helt vært på det nivået at jeg har kunnet kreve det heller. Men det er klart at dette er faktorer som spiller inn for at man skal kunne satse hundre prosent, og at man kan konsentrere seg kun om idretten. Betingelsene må ligge der ellers, erkjenner Bjørnar.

– Men på sikt har jeg veldig lyst til å ta et år eller to for å se om jeg da kan ta de siste stegene opp på VM- og OL-nivå, erklærer han.

– Ja, nå til sommeren har du vel en avsluttet medisinsk embetseksamen i baklommen. Da behøver du vel ikke å ta den aller mest krevende fastlegejobben med en gang?

Her må Bjørnar Sandnes Lillefosse oppdatere oss på hvordan veien inn i legeyrket forløper:

– Det som er det spesielle med medisinstudiet, er at for å få lov til å gå videre i spesialisering og få jobbe som lege, så må du ha ett og et halvt år med turnus. Og turnustjenesten er veldig vanskelig å få om dagen. Du må søke på samme måten som du søker jobb andre plasser, og det er en beinhard konkurranse om altfor få stillinger. Folk kan risikere å gå flere år uten å få det, forteller Bjørnar.

– Jeg hadde en runde med søknader nå i februar, med intervjuer og litt forskjellig. Så jeg tenkte at hvis jeg får turnus, så tar jeg den, og så trener jeg så godt jeg kan og gjør det beste ut av situasjonen i den perioden. Når jeg er ferdig med turnus, så kan jeg senke skuldrene. Da kan jeg ta den pausen som jeg egentlig kunne tatt nå når jeg er ferdig med studiene, forklarer han.

– Litt av grunnen til det er at hvis jeg satser hundre prosent nå, for eksempel i tre år til, og jeg da skal begynne i turnus, så kan jeg risikere å måtte vente i tre år. Det er kjedelig, og da har man kanskje glemt masse også. Det er derfor en totalvurdering man må gjøre, sier Bjørnar.

Og han har nå fått plass til sin turnustjeneste. Til høsten begynner han som turnuskandidat i Molde. Da får han en helt ny hverdag der han må klare seg uten Gularmiljøet og Gularhuset.

– Jeg har vært i Molde tidligere i forbindelse med UM og slike ting, og det er veldig gode treningsforhold der oppe. Det er klart jeg har ikke Gularmiljøet der, men jeg har noen jeg kjenner der.

– Og jeg fikk også høre at Jacob Boutera har en søster som jobber der oppe, og at han er der av og til og besøker henne. Så nå har jeg en dialog med han om at vi skal trene litt sammen når han er der, forteller Bjørnar.

Når Bjørnar Sandnes Lillefosse er ferdig med studiene i begynnelsen av juni, så blir det å sette fullt fokus på årets sesong. Deretter blir det turnustjeneste i Molde.

Som han har gjort hele veien i sin idrettskarriere, så vil Bjørnar prøve å forbedre seg, og for å få det til kommer han til å gjøre justeringer i treningsopplegget sitt:

– Jeg må jeg trene på en litt annen måte enn det jeg gjør nå. Det som da blir spennende, er å se hvordan det slår ut på formen. Kanskje jeg får et løft av det, undres han.

– Nå har jeg hatt så mange år med mye trening at kanskje det å trene litt mindre og litt smartere kan gi meg et løft. Kanskje ikke på de lengste distansene, men på 1500 og 3000 meter kan jeg nok ta noen steg.

Terrengløperen:Under nordisk mesterskap i terrengløp i fjor høst tok Bjørnar Sandnes Lillefosse sølv både individuelt og i lagkonkurransen. (Foto: Arne Dag Myking)

Tøffe EM-krav

Bjørnar Sandnes Lillefosse har de siste årene konkurrert på flere distanser, og han står bokført med gode resultater på både 800, 1500, 5000 og 10 000 meter, i tillegg til terrengløp. Men det er kanskje 5000 og 10 000 meter han ser på som sine hovedøvelser, spesielt i forhold til EM i friidrett og konkurransen om å bli tatt ut der. Og EM er ett av sesongens store mål.

EM-kravet på 10 000 meter er på 28.15. Bjørnar har gjort ett forsøk på å ta dette. Det var på Bislett i midten av april da han løp inn til tiden 28.32.

– Jeg følte at jeg ikke klarte å få det overskuddet som jeg trengte i den perioden, sier Bjørnar.

Egentlig skulle han deltatt på 10 000 meter i European cup i Frankrike, men da måtte han trekke seg. Det ble rett og slett for mye med eksamen i tillegg.

Neste forsøk for Bjørnar på å ta dette kravet blir i Leiden i Nederland den 11. juni. I det stevnet er det felt med fart for både EM- og VM-krav, så det er gode muligheter for å gjøre et raskt løp der.

Og Bjørnar er tydelig på at det å ta et EM-krav er en tøff utfordring. Man må ha et opplegg med gode løpere og fartsholdere som alle er innstilt på å løpe i den riktige farten. Lureløp kan ikke brukes til å ta mesterskapskrav.

– Du må prestere hundre prosent og være hundre prosent til stede, understreker Bjørnar.

På det tidspunktet da vi snakker med Bjørnar, er det neste løpet han skal delta på Trond Mohn Games i Bergen den 8. juni. Der er han påmeldt 3000 meter hinder, men han er litt usikker på om han kan stille. Det ene er at det kommer litt tett på løpet i Leiden, og det andre er at dette er dagen for hans siste og avsluttende eksamen for å bli lege. Kanskje ikke den meste optimale oppladning for å prestere på friidrettsbanen.

Det viser seg at Bjørnar ikke stiller opp i hinderøvelsen i Trond Mohn Games. Han ønsker å konsentrere seg om 10 000 meter og løpet i Leiden tre dager senere. 10 000 meter er definitivt plan A. Så får han se om han trenger en plan B. Hinder er uansett en ny øvelse for Bjørnar, han har kun deltatt i et løp tidligere. Men hvis det viser seg at Bjørnar kommer til EM på 3000 meter hinder, så får vi den situasjonen at han konkurrerer på samme distanse i samme by som hans læremester Sverre Sørnes deltok i for 50 år siden under OL i 1972, nemlig München.

Inspirert av triatlonutøverne fra Bergen

– I Bergen har jo det kommet opp noen triatlonutøvere i verdensklassen, Kristian Blummenfelt og Gustav Iden. Er det slik at dere i Gular ser litt på hva disse karene har fått til?

– Ja, det er klart at det de har fått til og det miljøet der er noe som smitter over, og det er ekstremt motiverende å se hvor gode de har blitt innen sin idrett. De går jo foran som eksempel på hvor viktig en god treningsgruppe er, og det er også noe som har virket godt her i klubben. Vi har en veldig god gruppe og et godt miljø, og det hever nivået, understreker Bjørnar.

– Bredden som vi har i Gular, vises i Holmenkollstafetten. I og med at vi klarer å vinne den stafetten år etter år, må bredden sies å være ganske så bra. Nå i år klarte vi for eksempel å slå et så godt lag som Ull/Kisa. Så treningsgruppen og miljøet er helt klart viktig.

Det eneste Bjørnar savner i sitt miljø, er utøvere på samme nivå på hans egne øvelser. Marius Vedvik var tidligere en viktig treningskompis for ham, men Marius flyttet til Førde i fjor.

– Så nå er jeg litt alene på treningen på intervalløktene, selv om det er flere personer på treningen og vi varmer opp sammen. Men jeg får ikke den matchingen som jeg ønsker. Det er en fordel å ha en på samme nivå, slik at vi kan pushe hverandre, innrømmer han.

– Når det mangler, må man gjøre litt mer jobb selv, konkluderer Bjørnar.

Målene for sesongen

Bjørnar Sandnes Lillefosse er klar på at det store målet i årets sesong er EM i friidrett som går i München i midten av august. Dette er et mål han har hatt siden forrige EM og som han har lyst på å få til:

Night-of-Highlights-Elite-Bjornar-Lillefosse-KD-96756- Foto_Samuel_Hafsahl_fix_H800.jpg

– Jeg ser at muligheten er der, selv om jeg vet at det er steintøft å komme med. Det holder ikke å ta krav lenger, du må prestere et hakk over der igjen. Det er nå så mange i Norge som springer så fort, at man må heve seg enda et hakk, erkjenner han.

På Bislett:
Bjørnar Sandnes Lillefosse prøvde i likhet med Henrik Ingebrigtsen å klare EM-kravet på 10 000 meteren i Night’s of Highlights i vår. Da gikk det ikke, men etter at dette intervjuet ble gjort ferdig, løp Bjørnar under kravet med 28.11,29 i et stevne i Nederland. (Foto: Samuel Hafsahl)

Det er altså ikke tilstrekkelig å ta EM-kravet siden det er flere utøvere som klarer det enn det er plasser på landslaget. Dette fikk Bjørnar erfare under fjorårets innendørs-EM i friidrett. Her var han under kravet, men han ble tatt ut som en hjemmeværende reserve. Så viste det seg at Filip Ingebrigtsen trakk seg rett før mesterskapet, og Bjørnar ble innkalt på kort varsel. Men oppladningen ble ikke ideell:

– Det ble en og en halv times søvn og ørten timers reising inn mot løpsdagen. Men jeg fikk likevel en erfaring med hvordan det er å springe i mesterskap, forteller Bjørnar.

Bjørnar kan betro oss at han har satt seg et nokså hårete mål for seg selv: å løpe 10 000 meter under 28 minutter. Dette har vært et mål for ham gjennom hele vinteren, og det er dette han sikter seg inn på.

I nyere tid er det kun Sondre Nordstad Moen og Zerei Kbrom Mezngi av nordmenn som har sett 27-tallet etter en 10 000-meter.

– Hvis jeg klarer dette, så er jeg i en posisjon der muligheten for å springe i EM er relativ stor, vurderer han.

– Dette er jo et fantastisk høyt nivå. Hva synes du det det forteller om situasjonen innen norsk friidrett?

– Vi så det da det var NM i Fana i 2020. Da satte jeg persen min på 28.23 og tok en tredjeplass. Hvis man ser i historiebøkene, så er det ikke så ofte at 28.23 bare har gitt en tredjeplass. Det sier noe om hvor mye nivået har hevet seg de siste årene, forklarer Bjørnar og legger til:

– Jeg synes dette er kjempebra. Det gjør at folk må skjerpe seg og trene enda smartere og bedre, noe som løfter nivået enda mer. Mange norske løpere holder et toppnivå i Europa, og vi har mange som kan ta en topp-ti-plassering eller bedre i et mesterskap, i hvert fall i EM. VM har jo litt tøffere krav, men nå har vi jo flere som kan melde seg på der også.

Vil utfordre sine grenser

Med en balansegang mellom et krevende medisinstudium og toppidrettssatsingen så lurer vi jo fremdeles på hvordan Bjørnar Sandnes Lillefosse klarer å stå i det og finne både motivasjon og energi til å drive seg selv så hardt. Men vi begynner å se svaret i hans vilje til stadig å forbedre seg og å ville møte konkurransen fra de aller, aller beste. Men vi prøver oss likevel med et spørsmål som vi tror vi vet svaret på:

– Kunne du heller vært en mosjonist som hadde glede av din idrett uten de beinharde kravene fra toppidretten?

– Jeg har ikke lyst til å gi meg med friidrett og måtte lure på hvor god jeg kunne blitt. Da ville jeg kanskje angret resten av livet. Men jeg har kanskje ikke bundet meg til det så hundre prosent som jeg burde gjøre for virkelig å krysse de ytterste grensene. Da måtte man gjort det slik Jakob Ingebrigtsen har gjort det, svarer Bjørnar.

– Men samtidig skal man ha et liv etterpå også. Det er noe jeg også har prøvd å fokusere på – og få til en slik kombinasjon. Men gitt de forutsetningene jeg har, så har jeg lyst til å se hvor god jeg kan bli, forklarer han.

– Og da holder det ikke å vinne Bykarusellen. Jeg har lyst til å slå klubbrekorder og kretsrekorder og vinne medaljer i mesterskap. Jeg ønsker å utfordre de beste i Norge, og det er motivasjonen min, konstaterer Bjørnar Sandnes Lillefosse.

Oppsummering

Vi prøver til slutt å få Bjørnar til å gi noen råd til andre som har tanker om å gå den veien som han har gått innen idrett. Hans anbefaling er en allsidig tilnærming når man er ung, og gjøre slik han selv har gjort: prøve ut litt forskjellige ting, og være innom kanskje både fotball og friidrett. Alle må få finne sin idrett.

– For å bli god i friidrett og mellomdistanse så er det ikke nødvendig å begynne med friidrett når man er 7-8 år gammel. Man kan faktisk begynne seint og bli relativt god. Jeg tror det har vært en viktig faktor for meg at jeg har en heller allsidig bakgrunn. Da kan man vinkle karrieren på en litt annen måte. Hvis jeg for eksempel hadde drevet kun med friidrett da jeg var helt ung, så hadde jeg kanskje lettere gått lei. Eller kanskje jeg ikke hadde fått fanget opp egenskaper som jeg fant i fotball, sier han.

– Man kan med fordel ha en allsidig tilnærming, og man skal jo ha det litt kjekt på trening. Men det er jo heller ikke slik at alle øktene våre er kjempekjekke og at jeg gleder meg til trening hver dag. Jeg elsker jo egentlig å konkurrere, det synes jeg er moro. Men da vet jeg at treningen må gjøres, erkjenner Bjørnar.

– Helt til slutt: Du er straks ferdig utdannet lege samtidig som du er toppidrettsutøver. Ser du for deg en idrettsmedisinsk karriere?

– Jeg utelukker ikke at jeg kan ha en fot innenfor toppidretten. Det er et kjempespennende område å jobbe med, men jeg kommer nok til å kombinere det med andre stillinger. Jeg har lyst til å utforske en større bredde enn bare idrettsutøvere, for de er jo så friske. Samtidig har jeg jo lyst til å være i miljøet og kanskje hjelpe utøvere som sliter med skader og veilede med min egen bakgrunn i idrett, sier han og utdyper:

– Jeg kjenner jo hvordan det er å gå skadet som idrettsutøver, så jeg har jo den kunnskapen med meg i en fremtidig jobbkarriere. Det er bare en fordel, for det er jo ikke alltid man får en slik forståelse fra sin lege. Stort sett får man bare beskjed om å ta det med ro, og det har man som ivrig idrettsutøver ikke tid til. Slik sett kan jeg nok bli en mer forståelsesfull lege.

Dermed går Bjørnar Sandnes Lillefosse tilbake til løpebanen på Skansemyren for å gjennomføre sin intervalløkt, alene denne gangen. Ganske snart kan han også endre yrkestittel fra student til lege. Og hvis vi skal tippe, så tror vi at vi finner ham på startstreken i sommerens EM i München.

3 om Bjørnar Sandnes Lillefosse

Asgeir Thomassen, Bjørnars trener i Gular

– Jeg er imponert over hvordan Bjørnar klarer å kombinere fulltidstudium på medisin med toppsatsing på løping. Det som kjennetegner Bjørnar, er selvdisiplin og stor gjennomføringsevne. Dette kommer til å betale seg i form av enda flere svært gode løpsresultater etter hvert om han holder seg skadefri.

Videre bidrar han positivt i miljøet, både sosialt og med sin kunnskap om løping og medisin.

(Foto: Arne Dag Myking)

Marius Vedvik, klubbkamerat og eliteløper:

– Jeg har kjent Bjørnar i ti år, og han er virkelig en av de mest disiplinerte og hardtarbeidende personene jeg kjenner. Tidligere i karrieren har han slitt mye med skader, men har kommet sterkt tilbake hver gang og blitt belønnet med veldig gode sesonger de siste to-tre årene. Det at han har klart å kombinere fulltidsstudier innen medisin og fulltidssatsing på friidrett, sier mye om han som person. Vi har mange gode minner i lag både på trening, konkurranser, treningsleirer og på Gularhuset.

(Foto: Arne Dag Myking)

Sverre Sørnes, tidligere eliteløper og Bjørnars første friidrettstrener

– Bjørnar har treningsdisiplin. Det er det som skal til.
(Foto: Arne Dag Myking)