Nyttårsforsetter

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1 – 2022

Les del 1: Mål om sub 2.50 på maraton som 60-åring
Les del 2: Finnes det en «kvikkfiks» for mitt prosjekt?
Les del 3: Løping med "kalkunheng"

Akkurat nå er det nok en del som klorer seg fast til det nyttårsforsettet de proklamerte da fyrverkeriet gikk i luften for ca. én måned siden. Vi ser det på innmeldingen til treningssentrene år etter år. I januar og februar fylles de opp, før de aller fleste er tilbake i den gamle tralten en gang før påske.

Slik var det for meg i mange år også. Til slutt var jeg møkk lei av å gi meg etter noen måneder. Noe av det første jeg etablerte i mitt rehabiliteringsprosjekt var ikke et nytt medlemskap, men kontakt med ekspertene. Dette er fagfolk fra ulike disipliner som er i stand til å identifisere de små «dryppene» som ødela for meg i hverdagen slik at nyttårsforsettene gikk i vasken år etter år. Fra tid til annen behøver selv den mest standhaftige av oss hjelp. For vi er rett og slett ikke i stand til å lokalisere elendigheten på egenhånd. Akkurat nå har vi besøk av en ekspert hjemme hos oss, for inngangen til 2022 ble ikke slik vi hadde håpet.

Huset vårt er nå et kaos det vil ta tid å få orden på. I alt for mange år har en liten vanndråpe piplet ut fra en dårlig skjøt i et vannrør og presset seg inn mellom betongsålen og parkettgulvet. Med et retrospektivt blikk ser jeg at vi burde ha forstått at noe var vært galt. For parketten har sett rar ut, fargen på veggen endret seg, og tidvis luktet det litt annerledes i huset også.

Tiden gikk og vi ignorerte signalene, men bare til et visst punkt. For plutselig var det ikke lenger mulig å overse symptomene på at noe var galt. Det blinket rødt i alt av måleutstyr, og huset bar synlig preg av vannskaden da veggen ble åpnet. Nå har vi mange uker foran oss med opptørking, sanering av mulig muggsopp, bytting av rør, stenderverk og parkett. Den lille dråpe ble til slutt et nådeløst hav med problemer vi måtte rydde opp i for å kunne bo i huset vårt.

Det er ikke annerledes med kroppen vår. Elendigheten kommer snikende og forårsaker i beste fall forhøyet kolesterol, dårlige knær og nattesøvn. I verste fall hogger hjerteinfarktet til når vi minst aner det.

Fra jeg var 18 år til midt i 40- årene la jeg på meg ca. 50 kg. Det skjedde ikke over natten, men som små drypp over tid. Symptomene på at noe var galt hadde jeg både ignorert og lært meg å leve med. Men da klinikeren i den hvite frakken konfronterte meg med verdiene på den årlige blodprøven, ble jeg redd. Min biologiske alder var å regne som hos en eldgammel geriatrisk pasient. Beskjeden var som å bli truffet av lynet. Rehabiliteringen skulle komme til å ta mange år, men fra første stund lovet jeg meg selv struktur og fasthet. Det forsettet har jeg holdt siden. La oss skru tiden 15 år tilbake.

Undersøkelsen

Med kunnskap om at jeg var et «vrak» i 40-årene, ble jeg sendt til en undersøkelse for å finne ut hvorfor jeg hadde så vondt i magen. Jeg ante fred og ingen fare helt frem til jeg forsto hva en gastroundersøkelse var. Tidligere hadde ordet gastro blitt assosiert med mine besøk på ulike restauranter. Min synd i livet, én av dem i hvert fall, var at jeg hadde forsynt meg for ofte over for mange år. Gastro, den første del av et kjerneord i innkallelsen, fikk smaksløkene mine til å åpne seg som blomster i en soloppgang. Ordet var synonymt med høyverdig kultur for ganen. Om vi deler opp ordet gastronomi, ser vi at det er sammensatt av det greske gastros, som betyr «mage» og nomos som betyr «lære». Dette handler om kunsten å regulere magen. Med famlende skritt gikk jeg inn i legesenteret. Her var det ingen hvite duker å se, bare hvite frakker.

Monsterkameraet

Det eneste som stemte med min fortolkning av innkallelsen, var at den handlet om magen. Det jeg ikke hadde fått med meg, var at magen skulle fylles med noe jeg ikke skulle spise, bare svelge. Gastro betyr mage, skopi betyr å kikke. Gastro-skopi er derfor en undersøkelse der en kliniker i hvit frakk skulle kikke meg i «kortene». Et gastroskop er ikke et instrument som måler kvaliteten på kulinariske retter, men et langt tynt og fleksibelt rør som inneholder fiberoptikk.

Blodet forsvant fra hodet, jeg ble svimmel og måtte sette meg. I den forestående undersøkelsen, med det som angivelig skulle være et tynt rør, skulle det festes et miniatyrkamera med svært vid vinkel. Jeg kom til å tenke på min venn Tom Schandy fra barndommen og hans speilreflekskamera. I dag arbeider han som en verdenskjent naturfotograf. Toms monsterkamera liknet ikke på kameraet min morfar hadde rundt halsen da han fotograferte oss barnebarna da vi var små. Toms kamera liknet mer på en bazooka. Tanken på at apparatet skulle inn i munnen, forbi svelget og ned gjennom spiserøret, var uhyggelig. Jeg orket ikke forfølge tanken, og gulpet magesyre i ren fryktrefleks.

Den hvite frakken

«Undersøkelsen vil foregå ved at du legger deg ned på siden her.» Den hvite frakken klappet på en lang og smal stålseng kledd i papir. «Så vil gastroskopet føres forsiktig ned spiserøret, og da er det viktig at du svelger.»

Svelge, det er ikke mulig, tenkte jeg.

«Når kameraet har kommet ned i magesekken din, vil jeg blåse litt luft inn slik at jeg får god oversikt.» Jeg hadde mest lyst til å blåse i hele undersøkelsen.

«Du er en tøffing, Thunes, dette tar du. De fleste jeg har utført gastroskopi på, synes nok det er litt ubehagelig, men helt overkommelig.» Jeg var definitivt ikke en av de fleste, men over smertegrensen allerede før bazookakameraet ble dyttet inn i gapet mitt. «Kameraet vil da finne sin vei gjennom spiserør, magesekk og ut i tolvfingertarmen.»

Hjelp, jeg vil ut, var alt jeg tenkte.

Gap opp og svelg

«Da er vi i gang, gap opp og svelg», sa legen og dyttet elendigheten inn i munnen min. Jeg gulpet så tårene spratt. Lettelsen var stor da jeg kjente at bazookaen nådde bunnen. Tanken på å få opp elendigheta jeg hadde svelget, fikk meg til å mobilisere.

«Jeg er nede nå», sa ansiktet jeg skimtet bak tårer. «Vi må nok litt lenger Thunes!» Litt lenger, hvor i all verden er litt lenger? Panikken tok meg. «Du vil kjenne et lite press, men ikke gjør motstand, bare slapp av». Motstand, slapp av? Jeg lå som en utstoppet gorilla og så stivt ut i rommet. Det var som om jeg svevde over min fordervede kropp med en BMI på 34. Systemet hadde kvittet seg med alt både over og under tolvfingertarmen.

Dommen

«Thunes», den hvite frakken så meg dypt mellom øynene. Det å se folk mellom øynene er en unnvikelse og et klinisk triks, tenkte jeg. «Mengden av subcutis sier noe om en person er overvektig eller undervektig.» Det var som om snakkebobler svevde i luften. Hans ord angikk meg ikke. Jeg «hørte» ingenting før den hvite frakken så meg inn i øynene og sa: «Thunes, du må begynne å bevege deg, du er rett og slett for feit!» Snakkeboblen sprakk, og jeg forsto ordene hans. Begynn å bevege meg! For feit? Magen hang i folder over knærne, men bak et tykt lag med subcutis banket heldigvis hjertet mitt fortsatt! Jeg skal ikke bare begynne å gå, jeg skal begynne å løpe, tenkte jeg!

Mission Possible

Det har nå gått over 15 år, og jeg løper ennå. Med støtte og hjelp fra ulike eksperter har jeg som veteranløper begynt å få fart på beina. Tilværelsen min er bærekraftig, men den daglige utfordringen er fortsatt å identifisere de små ødeleggende dryppene som hele tiden dukker opp på nye steder. Det kan bli for mye eller for lite av alt. For å prestere, må livet være i balanse!

Jeg elsker å løpe og kunne gjort det hele tiden. I sesongen 2016/2017 giret jeg opp for mye og løp rett inn i en skade. Volum og intensitetsstyring var på den tiden fremmedord. Sakte, men sikkert påførte jeg kroppen hver dag en liten «dråpe» med for høy belastning. Til slutt ble det for mye for kroppen min. Ekspertene måtte da på banen slik at jeg kunne få hjelp til å kalibrere livet som gav en bærekraftig hverdag.

Sindre Buraas har de siste 6 måneder vært min trener. Med sin kompetanse som løper og menneskekjenner setter han opp ukentlig treningsprogram for meg. I et ganske så detaljert Excel-ark, legger jeg inn alle data fra øktene mine. Der ser Sindre med et analytisk blikk hvordan puls, laktat og min opplevde følelse utvikler seg fra økt til økt. På den måten blir jeg ansvarlig for de tilbakemeldingene Sindre behøver for å styre volum og intensitet på treningen fra dag til dag. Etter 6 måneders samarbeid har vi nå såpass med data at vi kan optimaliserer min treningshverdag som veteranløper. Det er Sindres oppgave å tolke dataene, for på den måten identifisere de dryppene som kan ødelegge formutviklingen min. Jeg har derfor lagt min treningshverdag i Sindres hender og viker ikke en millimeter fra opplegget.

Struktur og fasthet

«Det er jo mange måter å gjøre dette på da Cato, du må ikke være så fundamentalistisk», er det noen som sier til meg. «Jo, det må jeg», er mitt svar! For nyttårsforsetter og alle disse andre halvveis-oppleggene har jeg forsøkt før. Det var bortkastet tid og alt gikk i søpla for 15 år siden.

Derfor var det en glede å lese boka til Gjert Ingebrigtsen. Det nuppet seg på huden i pur glede da jeg leste: «Det folk ikke skjønner, er den helt ekstreme fastheten som kreves for å skape gode resultater over tid» (Ingebrigtsen, 2018 s.76). Jeg gir min fulle og hele tilslutning, for uten fasthet og struktur rakner alt!

Sindre Buraas hjelper meg med strukturen. I grove trekk handler det om innholdet i øktene, men også balansen mellom volum og intensitet. Han vet når det skal trappes opp og ned i forhold til kroppens signaler før og etter konkurranser. Som toppløper har han akkumulert kunnskap om trening jeg ikke har tid til å tilegne meg som veteranløper. Han er på sett og vis «klinikeren i den hvite frakken» som identifiserer det ødeleggende dryppet.

Det jeg derimot har alt ansvaret for, er å stå i det hver dag. Jeg må vise fasthet over tid og sørge for kontinuitet i treningsarbeidet, holde meg frisk og skadefri. Egentlig så er det ikke så vrient. Det handler om at tilværelsen må leves slik at den er bærekraftig. Når treningsbelastningen øker, må restitusjonstiden også økes. Min erfaring så langt, er at Mission Possible-prosjektet genererer overskudd. Jeg kjenner i kropp og psyke at vi er på sporet av noe som kan føre frem! Med de resultater jeg har på øktene mine nå, tror jeg det er mulig å nå målet om sub 2.50 på maraton i årsklassen 60-64. Første mulighet blir Berlin Marathon den 25. september 2022.

Om jeg har noen nyttårsforsetter? Tja, det må være å gjøre det jeg har gjort de siste 15 årene, bare med en enda råere struktur og fasthet!

To be continued.

Framoverlent: «Jeg elsker å løpe og kunne gjort det hele tiden», skriver Cato Thunes, men understreker samtidig at det gjelder å finne en balanse. (Foto: Alfred Photography)

Veteranutøver Cato

Navn: Cato Thunes
Født: 2. juni 1962, i Drammen
Sivilstatus: Gift med Wenche Thunes, fire barn
Arbeid: Sogneprest
Høyde: 181,5 cm
Vekt: 74 kg
CV i kortform: Dørvakt på Dickens pub i Drammen, minedykker fra Forsvaret, sogneprest, veteranløper
Perser: Berlin Marathon på 2.57.06 (2016), Hytteplan 10 km på 37.35 (2016), Midnight Sun Marathon (halvmaraton) på 1.23.10 (2016), 50 km på Bislett på 3.32.54 (2017)
Skadehistorikk: I 2017 løp jeg på meg et tretthetsbrudd i bekkenet og måtte legge skoa på hylla.
NPL i 2019: I tidsrommet 1. juni til 1. oktober i 2019 gikk jeg Norge på langs for å restituere meg.
(Foto: Ola Døhl)

Trener Sindre

Navn: Sindre Buraas
Født: 8. mai 1989
Sivilstatus: Samboer
Arbeid: Student, løpetrener, designer
Høyde: 183 cm
Vekt: 65 kg
CV i kortform: Butikkmedarbeider Löplabbet, ekspertkommentator løping NRK +, løpetrener i Breaking Marathon Limits AS, designer i AD Como AS
Perser: 3.42,20 på 1500 m (2011), 7.50,72 på 3000 m (2015), 13.11,96 på 5000 m (2015), 28.41 på 10 km (2011)
(Foto: Lars Anton Hermansen)