Team Rett Vest Endurance: De vant tidenes lengste norske ultraløp

Artikkelen stod også på trykk i Kondis nr. 6 - 2021

Eivind Svellingen, Fredrik Berentsen og Fred Husøy Andersen vant tidenes første Oslo Bergen Trail som ble arrangert fra 2. til 10. juli i sommer. Dette var en lagkonkurranse der hvert lag kunne ha to eller tre deltakere, og distansen var altså fra Oslo til Bergen. Med en løypelengde på 515 km og 18 000 meter samlet stigning/fall så var dette langt mer ekstremt enn det ultraløp pleier å være.

Lagnavnet «Team Rett Vest Endurance» er inspirert etter et av landets eldste ultraterrengløp, Styrkeprøven Rett Vest. Dette løpet går fra Gulbotn og over åtte fjelltopper før målgang i en bydel helt vest i Bergen.

Kondis møtte to av deltagerne på vinnerlaget nettopp under Styrkeprøven Rett Vest. I et nydelig, varmt sensommervær snakket vi med Eivind Svellingen og Fredrik Berentsen like nedenfor toppen av Løvstakken. De var ikke selv med på Rett Vest, men ønsket å være til stede for å heie på deltakerne, som her holdt på med å bestige dagens sjette fjell.

På vei hjem

De to er bosatt i Bergen og på Askøy mens Fred Husøy Andersen holder til på Stord. Og det var en viktig del av motivasjonen for dem at de under den lange marsjen fra øst til vest faktisk var på vei hjem. Et av øyeblikkene som ble følelsesmessig sterkt, var nettopp da de nærmet seg målbyen Bergen, på vei gjennom deler av traseen til Styrkeprøven Rett Vest:

– Da vi kom over Vidden og så byen under oss, så kjente vi hårene reise seg på armene, innrømmer Fredrik Berentsen.

– Det var nok et viktig poeng for oss rent mentalt at vi var på vei hjem ja. Det ga en viss mening i strabasene.

Eivind Svellingen og Fredrik Berentsen har begge drevet med ultra i flere år, men distansen fra Oslo til Bergen hadde de ikke vært i nærheten av tidligere. Fredrik Berentsen tok i 2019 en andreplass i Xreid Voss-Bergen. Da tilbakela han gjennom et døgn 130 kilometer og 7000 høydemeter.

For begge to har Oslo Bergen Trail vært et stort mål helt siden det ble lansert.

– Vi har egentlig vært mentalt innstilt i halvannet år, siden løpet ble gjort kjent. Vi var ganske tidlig i kontakt med hverandre. Vi er jo i Bergen Løpeklubb begge to, og vi kjenner hverandre litt fra før. Men det er noe med det – det må jo klaffe for dem som skal gjøre dette også, forteller Fredrik og legger til:

– Vi var også veldig innstilte på at vi måtte være tre mann på laget. Løpet krevde at man måtte komme i mål på Meyermarken med to mann. Det var mange lag som kjørte med to, men vi ville ha tre fordi man aldri vet hva som kan skje: Man kan tråkke over og mye annet. Da kan en mann gi seg, og de to andre gå i mål, understreker Fredrik.

Så da var spørsmålet om hvem skulle være tredjemann på et lag med en slik ekstrem målsetning som å løpe fra Oslo til Bergen.

– Etter litt frem og tilbake var vi ganske så enige om hvem det burde være, og slik ble Fred med. Han er sykepleier, og da fikk vi jo med den biten – i tillegg til at han er en veldig sterk løper. Han har også mye av den samme erfaringen som vi har. Laget satt veldig godt, og vi har egentlig vært ganske innstilt i et års tid på at det var oss tre.

Forberedelse er sentralt

Eivind Svellingen er klar på at forberedelsen til et slikt løp er svært viktig:

– En ting jeg har lyst til å snakke om, er hvordan vi har forberedt oss til det vi har gjort. En ting er det løpet vi har vært med på, det var jo en styrkeprøve i seg selv, men forberedelsene har vært viktige.

Fredrik Berentsen understreker dette poenget, og forteller hvordan de begynte å forberede seg mentalt og fysisk på dette løpet:

– Vi har en hytte i Samnanger, og jeg har i noen år hatt en drøm om å løpe langs hele kommunegrensen til Samnanger. Jeg har drevet og kartlagt en slik tur det siste halvannet året. Tanken var å løpe det som et løp i seg selv. Så tok jeg med Eivind på dette, jeg tenkte det kunne være en god måte for oss å bli samkjørte og komme litt under huden på hverandre på. Vi gjennomførte denne turen i mai i år og holdt på i nesten halvannet døgn.

Kommunegrensen mellom Samnanger og de andre kommunene går nesten bare i fjellet.

– Og dette var jo i mai, og det var langt fra snøfritt. 50-60 prosent av turen gikk i snø. Hele turen var på 128 kilometer og hadde godt over 8 000 høydemeter, forteller Fredrik.

Turen gav dem de svarene de håpet på:

– Vi ble da begge to styrket i troen på at dette skulle vi faktisk klare.

– Vi fant ut at vi klarer å holde det gående i godt over et døgn uten hvile. Treningen har jo vært gjentatte langturer flere dager på rad for å simulere den gjentagende dunkingen av kilometer, forteller Fredrik videre.

– Vi har ikke hatt fokus på fart, intervaller og den slags.

Vinnerlaget: Team Rett Vest Endurance løp inn som vinnere en sen regnværskveld i Bergen, der de ble applaudert av frammøtte publikummere, TV, radio og arrangører. (Foto: Johannes Wiken)

Opp- og nedturene underveis

Mens vi sitter og prater på Løvstakken kommer det stadig vekk løpere forbi som deltar i Styrkeprøven Rett Vest. Eivind Svellingen og Fredrik Berentsen kjenner flere av dem som passerer, og kommer med oppmuntrende heiarop. Mange er nå slitne og må mobilisere krefter for å komme seg over de to siste fjellene.

Ultraløp gir nødvendigvis mange utfordringer som må løses underveis. De to ultraløperne forteller at de før turen over fjellet fra Oslo snakket mye sammen om hva de skulle gjøre hvis ting gikk skeis:

– For ting kommer til å gå skeis, det kommer til å oppstå problemer, sier Fredrik.

– Fokuset var på problemløsning, og der føler jeg at vi var meget gode til å ta de tingene som kom. Alt fra blemmer, næringssmell og sykdom til søvnmangel.

De to kommer her med en erfaring som skiller ultraløp, spesielt de lange, fra kortere løp:

– Løpet er så langt at du har muligheten til å reparere. I kortere løp er det slik at hvis du møter veggen så er det «game over», da er du ferdig og du bryter. Men her er løpet og tidsfristen så lang at hvis du går på veggen, så må du komme deg til en hytte eller sjekkpunkt hvor du kan sove, spise, hvile. Det er utrolig hva noen timer med dette kan gjøre med kroppen, sier Fredrik.

– Hvordan taklet dere vanskelighetene underveis? Var dere på nippet til å gi opp noen ganger?

– Vi var aldri på nippet til å gi opp, men det var et par ganger at vi tenkte: Hva er det egentlig vi driver med her? Var det dette vi så for oss? spør Eivind med adresse til dem selv.

– Men da vi snakket om løpet i forkant, var vi veldig tydelige på at ingen avgjørelser tas søvnløs og på tom mage.

– Hvis du er på felgen, så bare kom deg til det sjekkpunktet, ikke si noe, bare få i deg mat og drikke, og få deg litt søvn. Da kan du ta den vurderingen. Og hver gang vi fikk søvn og mat, så var det ikke lenger noe tema. Da var det bare å gå videre, forteller Eivind.

– Vi var vel egentlig aldri på nippet til å bryte, og vil ble vel bare mer og mer styrket i troen på at dette gikk. Vi lå jo bra an i selve konkurransen. Stort sett hadde vi oversikt over hvordan vi lå an. Vi fulgte jo litt med på trackingen underveis, sier han.

– Det går jo ikke så fort, og du prøver jo å finne den motivasjonen du kan, og det var en av de tingene som motiverte oss: Vi visste at vi lå bra an, og det brukte vi til vår fordel vis à vis konkurrentene underveis i løpet.

Der det var dekning på mobilen, så fulgte de med på trackingen slik som alle andre som fulgte løpet gjorde.

De innrømmer gjerne at det var noen perioder under løpet som var tyngre enn andre:

– Egentlig hadde vi ikke nedturer, men vi hadde tunge perioder. Som da vi stod der midt på natten mellom Bogaskaret og Raudnipa i Samnanger. Dette er et område som vi er kjent i, men i mørket, med regn, tåke, vind, lite klær og tre karer som var litt på stålet – rett og slett litt mugne – der gravde vi oss et lite svart hull. Der strittet det meste imot.

Dette var også den mest krevende delen av hele løypen mellom Oslo og Bergen, strekket mellom Voss og Gulbotn. Team Rett Vest Endurance brukte 29 timer på å forsere dette:

– Og da fikk vi jo ikke hvilt noe på de 29 timene, men på dette strekket gikk det så langt at vi bare la oss ned på stien og sov i regn og litt sol. Vi hadde 3 ganger 10-15 minutters sovepause på det strekket der.

Da staven brakk

En annen ting som skjedde under denne verste perioden, var at staven til Fred Husøy Andersen knakk. Dette var alvorlig, fordi stavene ble brukt nesten hele tiden:

– Du sparer beina for veldig mye slitasje og slag. Du kan benytte armene til å avlaste muskulaturen når du går oppover og bruke stavene til å kompensere for slag nedover. Fred knakk staven oppe i det verste strekket, og der stod vi og spjelket staven med pinner, tannbørste og sportstape for å få en noenlunde stivhet i staven. Det var et forferdelig regnvær, og det var da alt var på det mørkeste, forteller de begge.

Men trioen bak Team Rett Vest Endurance lot seg ikke knekke, og de arbeidet seg gjennom den krisen også:

– Det var én ting vi var gode på, og det var håndteringen av disse bunnpunktene. Vi hadde alle mann en tendens til rett og slett å holde kjeft i stedet for å begynne med sånn kos med misnøye. Det var en stor suksessfaktor på ferden – rett og slett å kjempe oss igjennom det. Og det fungerte så bra at da vi kom til Gulbotn, så lo vi nesten av det vi hadde vært igjennom. Der og da er det ikke så kjekt, men i ettertid er det en god historie, innrømmer begge to.

Her er de to muligens i nærheten av svaret på hvorfor noen i det hele tatt driver med ultraløp.

– Sånn er det jo med ultraløp, og det er kanskje det som trigger folk også: Du får kjenne på hele følelsesregisteret ditt, langt utover det du hadde trodd, i begge ender. Jo tøffere det er, jo større er gleden på toppen.

Løypen mellom Oslo og Bergen

Historien bak løpet og de som arrangerer det, er jo at dette er erfarne ultraløpere selv. Sentral i arrangementet står Mona Kjeldsberg, som har løpt veldig lange ultraløp tidligere. Og det var Einar, mannen til Mona, som faktisk hadde laget hele traseen. Han jobber i Bergen, på Haukeland Sykehus, og han og Mona har en leilighet ved Meyermarken.

Så litt av ideen bak løpet var at deltagerne skulle løpe hjem til dem i Bergen. Det var derfor ikke uten grunn at det var der det var målgang, like ved der de har leilighet. Så det ligger en tanke bak det hele.

Eivind Svellingen har gjort seg opp en del tanker om traseen i Oslo Bergen Trial.

– Jeg må si litt om traseen. Det som er litt artig med den, er jo at Einar er en tidligere orienteringsløper, og han er over gjennomsnittet opptatt av kart, spor og gamle løyper. Og løypen bærer jo preg av at dette er et ekstremt teknisk terreng, mange steder har det vel ikke gått folk på flere tiår. Og noen steder har det aldri gått folk, tror jeg, ler Eivind.

– Noen steder fulgte vi slike rødmerka DNT-løyper, og det var nok for å lenke disse sammen at løypeleggeren tok noen finurlige, artige løypevalg. Kanskje var de ikke så artige der og da – det var jo gjengrodd og knapt nok sti eller tråkk eller noe som helst. Etter hvert ble disse strekkene bare kalt Einar-sti, også av de andre lagene. «Nå skal vi inn i en Einar-sti igjen». Så det var ikke den enkleste og greieste løypen som var lagt. På ingen måte.

– Arrangørene har jo faktisk gått igjennom hele løypen, og det har de jo brukt flere år på. De har kartlagt hele traseen, men det er gjort stykkevis og delt. Noe har de tatt når det har vært snø, og da har de gjerne ikke visst hvordan krattet under snøen blir når våren kommer. Så noe av det krattet som vi har vært igjennom, har jo arrangørene ikke sett, sier han.

– Arrangører av Oslo Bergen Trail er hovedsakelig Mona Kjeldsberg og mannen hennes, men det er også ganske mange frivillige. Det har vært en veldig bra stab av frivillige, som har gjort en enormt god jobb der altså.

Eivind beskriver løypa på følgende vis.

– De to første etappene var jo ganske løpbare, og det var også Rallarvegen og strekket over Hardangervidda, men jeg vil jo si at fra Vatnahalsen og hele Vestlandet er det lite løpbart. Det er jo veldig mye teknisk terreng hele veien, slik som denne Rett vest-traseen, sier Eivind og nikker mot løperne som kommer forbi oss ned fra Løvstakken.

– Det er jo totalt sett 18 000 høydemeter, og 8-9000 av disse er fra Voss-området og til mål – på bare en fjerdedel av distansen. Så det verste stykket er uten tvil den siste fjerdedelen av løpet. Det var vi heldigvis forberedt på. Vi hadde kartlagt hele ruta fra Finse til Bergen. Den hadde vi god kontroll på, og det hjalp oss nok litt i forhold til konkurrentene. Vi visste hva som kom rundt neste sving.

Et utfordrende eventyr: De to første etappene fra Oslo var løpbare, men på Vestlandet ble terrenget mer teknisk krevende og det gjaldt bare å fote seg. (Foto: Fredrik Berentsen)

Familien fulgte løperne

Eivind Svellingen hadde med seg familien sin som heiagjeng og støtte, men det var nok ikke så helt enkelt å følge med på tre ultraløpere på vei over fjell og vidder mellom Oslo og Bergen. Men det gav dem en solid oppmuntring.

– Familien min hadde jo stått på Hardangervidda midt på natten, i tre-fire timer hadde de ventet på oss. Og det som skjedde var at vi bare sa «hei og hå» og så rett over veien og ut igjen i terrenget. Vi var jo helt sluttkjørte og skulle inn til Krækkja, vi hadde løpt i mange timer. Og så hadde de kjørt til midten av Hardangervidda og ventet på oss i timesvis, forteller Eivind med beklagelse i stemmen.

Litt bedre gikk det på Voss.

– Da vi kom inn til Voss, hadde vi egentlig ikke vært på noe tettsted siden vi var i Noresund. Og på Voss var det masse folk som hadde gjort i stand målgangen på sjekkpunktet inn til Fleischer Hotel. Der fikk vi hjortegryte, og det var et kjempeopplegg. Og familien min var med oss på disse sjekkpunktene, de stod og heiet med flagg, forteller Eivind.

– De hadde ikke lov til å gi oss noe dessverre, sånn var det jo for alle, men de heiet. Og det var jo en milepæl, og vi ble fulle av energi, selv om det kanskje bare varte rundt neste sving. Vi fikk da en liten boost.

Løping, gange og søvn

Man lurer gjerne på hvordan man beveger seg gjennom et terrengløp på 515 kilometer, og hvordan man får nok søvn i et løp der alt er kun én etappe. Vi spurte derfor de to erfarne ultraløperne om de løp eller gikk, og om hvordan de fikk nok søvn?

– Veldig enkelt forklart så løper vi der vi kan, og går der vi må. Så det var løping der det var mulig, men nå var det enormt mye teknisk terreng der det ikke gikk an å løpe. Man måtte jo fote seg, sier de begge.

– Så vi løp nedover, men selv på Rallarvegen måtte vi gå en del. Men du kan likevel bevege deg fort mens du går. Det handler om powerwalk. Stavene brukte vi stort sett hele tiden. Spesielt oppover kan du bevege deg ganske fort når du går. Det er ikke sikkert du tjener så mye på å løpe oppover, kontra det å lange ut med gåskritt.

Om søvnen forteller de:

– Vi sov hovedsakelig på sjekkpunktene, men kvalitetssøvn var det vel ikke snakk om. Tiden stoppes ikke, men du får en soveplass.

– Vi hadde satt av 4-5 timer på sjekkpunktene, og den planen holdt vi, men her brukte vi også tid på å spise, pleie såre bein, pakke om sekken. Så reell søvn var sjelden mer enn 2-3 timer.

Vi trodde i starten at vi hadde bommet litt, for vi ble passert av mange lag som hadde kortere hviletid enn oss. Men det fikk vi betalt for utover i løpet, for vi klarte å holde en høyere marsjfart enn de andre lagene som begynte å slite på grunn av søvnmangel.

Stor interesse for løpet

Det ble i sommer en stor interesse for dette ultraløpet fra Oslo til Bergen, og det var mange som fulgte spent med på trackingen av de ulike lagene. Spørsmålet mange sikkert stilte seg, var om det i det hele tatt var mulig å klare å komme seg til fots mellom disse to byene innenfor den fristen på 200 timer som arrangørene hadde satt.

Interessen overrasket også trioen bak Team Rett Vest Endurance:

– Det var jo gøy å se hvor stor interesse det var for dette, og det var jo ikke vi forberedt på i det hele tatt. Det var et slikt massivt trykk fra folk som fulgte med. Det var utrolig hvor stor interesse folk kunne ha av å følge med på et norgeskart, på en blå prikk som beveget seg i et ekstremt lavt tempo.

Fredrik Berentsen erkjenner at han i etterkant av løpet gikk og kjente på et tomrom:

– Man har vært i denne boblen i en uke pluss alle forberedelser der alt dreide seg om dette ene målet. Og så plutselig sprekker den. Det gikk en stund før jeg fikk fordøyet det. Man må bruke litt tid på å komme inn i hverdagen igjen.

Arrangørene av Oslo – Bergen Trail har allerede annonsert at det vil komme en ny utgave av løpet i 2023. Det er da naturlig å spørre dem som vil få betegnelsen tittelforsvarere, om de kommer til å stille?

Begge de to utraløperne drar på det før svaret kommer:

– Vi snakket jo om dette under løpet, og vi var ganske unisone på at dette var «once in a lifetime». Dette er noe du gjør kun en gang. Men man skal aldri legge for mye vekt på ting man sier og gjør underveis i et løp. Og etter at det ble lansert at det vil bli et nytt løp, så skal det jo litt til for at vi ikke vurderer det. Men alt skal jo klaffe.

Dermed avslutter vi intervjuet oppe i sommerværet på Løvstakken mens det stadig vekk kommer Rett Vest-deltakere forbi oss. Eivind Svellingen og Fredrik Berentsen setter av gårde for å følge dem mot mål.

En tur over Løvstakken, Damsgårdsfjellet og Lyderhorn er bare småtteri for de to som har løpt fra Oslo til Bergen.

Team Rett Vest Endurance: Eivind Svellingen, Fred Husøy Andersen og Fredrik Berentsen.