Mye motgang og enda mer treningsglede for Frida Byfuglien

Foto: privat

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1 – 2024

Jeg er ei 21 år gammel jente fra den vakre byen Brumunddal. Venninne mine beskriver meg som ei energisk, omsorgsfull/støttende og blid jente, men samtidig svært rastløs.

Jeg har alltid vært ei aktiv jente og har drevet flere ulike idretter gjennom livet. Jeg har vokst opp i en aktiv familie hvor vi har holdt på med med ski, sykkel og ballsport. Jeg selv valgte en litt egen retning med å drive med håndball lenger enn jeg drev med ski og fotball slik de andre i familien min gjorde.

Forbilde og inspirasjon

Min ni år eldre søster har vært på et ganske ok nivå i langrenn i Norge, og hun gikk på NTG for å satse der. Hun sluttet senere med dette, men driver fremdeles med langløp og er svært aktiv. Hun har siden jeg kom til, alltid vært mitt største forbilde og inspirasjon.

Planen min var å komme meg inn på NTG Lillehammer håndball som 16-åring, men kneet mitt sklei ut av ledd på opptaket, og jeg endte opp med operasjon samme år. Etter det kom jeg meg aldri tilbake igjen til håndballen, og jeg var ikke veldig aktiv fra jeg var 16 til jeg fylte 18 år.

Da startet jeg med å jogge noen turer siden jeg likte best å løpe og jogge da jeg drev med håndballen. Jeg begynte bare med å løpe noen turer til jeg etter hvert begynte å løpe 10 km raskere og raskere for meg selv.

Mestringsfølelse

Pappa anbefalte meg å være med på et lokalt løp i Ringsaker som het «Gå-joggen». Selv om det var et løp der det var flest eldre med, så følte jeg på en enorm mestringsfølelse. Jeg vant som regel dameklassen, og jeg følte på en glede og selvtillitsboost som jeg aldri hadde følt før. Jeg skjønte da at dette var noe jeg har et potensial i, og samtidig noe jeg virkelig trivdes med.

Videre kom jeg i kontakt med venner i Lillehammer IF og fikk meg trener der høsten 2020. To ganger i uken tok jeg bilen opp til Lillehammer fra Brumunddal for å være med på fellesøktene deres.

Jeg ble smålei av reisingen og valgte å flytte dit sommeren jeg var ferdig med videregående samtidig som jeg jobbet hos Sport 1. Jeg skulle også studere økonomi i et år på Lillehammer høyskole. I august 2021 testet jeg meg på en 10 km, og det var selvfølgelig kjempestas at jeg endelig kom meg akkurat under 40-grensen.

Gjennom vinteren til 2022 gjorde jeg flere endringer for å kunne hevde meg enda bedre, og i mai testet jeg meg på nytt. På dette 10 km-løpet valgte jeg bare å gå ut å løpe og prøve å gjøre mitt beste. Det gikk virkelig bra, for bare på mindre enn et halvt år så gikk jeg fra høye 39-tallet til 36.38. Det var da jeg i enda større grad skjønte at dette skal jeg virkelig begynne å satse på for å se hvor langt jeg kan komme.

Gleden og mestringsfølelsen jeg fikk av å drive med idretten ble bare større og større, og jeg trivdes ekstremt med samholdet og miljøet vi hadde i Lillehammer. Uten det ville jeg nok aldri fortsatt så lenge som jeg da hadde gjort.

Et yngre miljø

Likevel ønsket jeg sommeren 2022 å komme til et yngre miljø med folk på min alder. Jeg flyttet da videre til Oslo for å kunne være med gruppen i Vidar og for å jobbe. Nå var planen kun å løpe og jobbe – ha fullt fokus på det. Jeg fortsette samarbeidet med min trener i Lillehammer mens jeg bodde i Oslo og var med på fellestreninger hos Vidar.

Miljøet hos Vidar er det fineste jeg har vært med i. Her er alle inkluderende og gode venner. Vi er et lag selv om vi driver med individuell idrett, og dette setter jeg enormt stor pris på.

Høsten 2022 møtte jeg på flere sykdommer, opplevde tunge tider og følte ingenting gikk veien. Jeg løp Hytteplanmila med en skikkelig dårlig følelse. Jeg hadde det virkelig ikke noe gøy og ville bryte etter 100 m. Selv om det ble ny pers på løpet, så løp jeg med en kjempetung følelse på grunn av sykdom i lang tid.

På samme tid som Hytteplanmila gikk, hadde jeg også tatt valget med at jeg ville satse enda mer og få meg en trener i området der jeg bor. Da var det ei som sto høyest på lista mi, selveste Ingrid Kristiansen.

Jeg var veldig spent på første møte med Ingrid, og ønsket å ta med meg min far på dette møte. Min far er min største supporter og støttespiller, og jeg har han som en «lykke» i alle løp. Uten at han heier, går det ikke bra.

Første møte med Ingrid var kjempeinteressant, og vi gjennomgikk en terskeltest hos henne. Formen var enda dårlig etter høstens sykdommer, så jeg hadde ikke den beste testen, men vi fikk svarene vi var ute etter. Videre tok jeg en periode uten hard trening for å hente meg inn, og jeg kom meg fort tilbake igjen.

Klar for Bislett-økt: En god del av kvalitetsøktene gjøres unna på innendørsbanen i Bislett.(Foto: privat)

Ustabilt kne

17. november er en dag jeg vil huske veldig godt. Jeg løp på tredemøllen og skulle ha en 7 km sammenhengende terskeløkt. Etter 3 km falt jeg av møllen og følte at det motsatte kneet som jeg hadde trøbbel med i 2018, hadde sklidd ut av ledd, men det var i riktig posisjon. Jeg prøvde å løpe videre og klarte å gjennomføre økten.

Etter denne økten var kneet ustabilt hver eneste gang jeg løp på tredemøllen, uavhengig av fart, og det ble smertefullt og stivt i flere dager. Jeg fikk tatt MR-bilder som viste at kneet hadde nesten sklidd ut av ledd og var ute av sin normale posisjon. Jeg hadde samme medfødte problem på venstre som høyre kne. Jeg kuttet ut mølle og løp bare ute hele vinteren, og dette påvirket selvfølgelig treningen mye.

Det ble mange økter som ikke gikk som planlagt, noe som preget ønsket mitt om å dele på Strava. Jeg sluttet helt å dele økter på Strava slik at jeg kunne konsentrere meg kun om min egen opplevelse av øktene jeg la ned. Jeg fikk på plass et ok treningsgrunnlag før jeg skulle løpe mitt første utenlandsløp, Berlin Halvmaraton, første helgen i april. Dette gikk egentlig veldig greit, selv om håpet var et enda bedre resultat. Jeg var ganske fornøyd med gjennomføringen av løpet. Selv med noe ustabilitet i kneet så disponerte jeg det bra.

Kjempenedtur

Det ble kun løpet i Berlin som ble et høydepunkt for meg i løpsåret 2023. Våren ble sterkt preget av pollen, og jeg fikk mye problemer med luftveiene mine. Flere løp måtte utgå, mens andre ble en kjempenedtur. Tidene gikk i helt motsatt retning av det jeg ønsket siden pollen og kneet mitt ønsket noe annet for meg. Det ble tungt for meg å takle, og jeg var mye lei meg.

Takket være at jeg har ekstremt gode venner rundt meg så slapp jeg å tenke altfor mye på dette, og jeg klarte å holde meg i skinnet selv om det ble en del tårer og oppgitthet over alle nedturene jeg hadde. Jeg hadde for første gang en følelse av at løpingen ikke var noe gøy. Men jeg visste innerst inne at jeg elsker løpingen, så jeg måtte få løst i problemet mitt.

Jeg tok derfor valget om å ta den kneoperasjonen som legen egentlig hadde anbefalt meg i januar samme år. Jeg løp København Halvmaraton med et ustabilt kne hele veien, noe som ga meg enda et sikkert tegn på at valget mitt var riktig.

Operasjon og opptrening

11. oktober opererte jeg kneskålen, og siden da har jeg gjort x antall timer med alternativ trening. Jeg har hatt en enorm motivasjon, og ikke kjent på en eneste «orkfølelse» i forbindelse med treningen.

Det ble noen uker med sykkel i starten før jeg kunne begynne med ellipsetrening. Ellipsen har jeg stått på ca. 16 timer hver eneste uke (som regel 2 ganger om dagen og 3 timer om søndagen). Jeg har hatt bilder i hodet mitt om hva 2024 vil bringe om jeg gjennomfører disse øktene, noe som har vært til stor hjelp for motivasjonen min hele veien.

Jeg har satt ned flere mål for 2024, og det første blir å få et skikkelig comebackår. Jeg har lyst til å komme tilbake til 2022-formen og enda bedre enn det også. Jeg har skrevet ned i en bok alle konkurranser jeg kan se for meg, hvilke tidsmål jeg har satt meg og hva som skal til for å klare dette. Jeg vet ikke hvordan kneet vil respondere, men jeg kommer til å gjøre alt for å klare det. Løpingen er min største lidenskap, fristed, sosiale miljø, glede osv. (Det er en lang liste jeg kan nevne).

Jeg er ei veldig sosial jente og har behov for å være sosial/fylle opp hverdagen min selv om jeg også trives med å være i mitt eget selskap. Dagene mine er som regel ganske fulle, og det liker jeg godt. Jeg står opp i 7-tiden for å rekke en økt før jobb, og har også en økt rett etter jobb.

Når jeg kommer hjem om kvelden, så setter jeg veldig pris på alenetid, og jeg setter meg ned foran tv-en med noe godt ved siden av før jeg legger meg ganske tidlig. Jeg er et skikkelig A-menneske (dette har jeg nok arvet etter min pappa).

Jeg har veldig trua på at å gjøre det som gjør deg glad, er det aller viktigste. Selv om mange har et svar på hva som er riktig satsing, mener jeg personlig at jeg presterer på trening om jeg har det bra generelt i livet mitt.

Kneskade:Tålmodighet, hvile og rehabtrening var nøkkelord i etterkant av kneoperasjonen. (Foto: privat)

Samarbeid med Ingrid

Jeg og Ingrid har et tett og nært samarbeid om å kunne nå alle målene jeg setter meg. Hun er en svært god trener med mye kunnskap, men også ei veldig varm, trygg og snill kvinne som jeg alltid kan snakke med om det skulle være noe. Jeg setter veldig pris på å ha Ingrid som trener og angrer ikke på valget jeg tok. Jeg håper at jeg og hun kan få til noe bra langsiktig, for jeg vet at idretten er noe man må være tålmodig med. Jeg har satt meg mål for 2024, men de aller største målene mine ser jeg for meg om veldig mange år.

Nå i januar blir det å prøve komme meg tilbake igjen til der jeg avsluttet før operasjonen. Selv om formen er veldig bra, så har jeg mistet mye av spensten og futten i beina. Beina er seige og føles tamme i stegene mine. Januar blir måneden jeg kan løpe mer, og det setter jeg stor pris på. 19. januar reiser jeg på treningsleir sammen med min venninne, for å fokusere enda mer på å komme meg fra rehaben.

Ei treningsuke kan nå kan se slik ut

Mandag – onsdag – fredag
Rolig morgenjogg og en litt lengre jogg om kvelden inkludert styrke.

Tirsdag – torsdag – lørdag
Vanligvis terskel på ellipse som første økt eller rolig dersom jeg er sliten. Terskeløktene har vanligvis ca. 30 minutters varighet. På kvelden er det løpeintervall, som regel med Vidar nede i Bislett-kjelleren.

Søndag
Rolig langtur + basistrening.

Jeg har hatt veldig trua på at ellipsetreningen har gjort meg i mye bedre form, kanskje bedre enn jeg noen gang har vært. Ulempen er at man ikke er muskulært herdet når man begynner igjen med løpingen, og jeg vil derfor trenge noen uker på å komme meg godt tilbake igjen.

Jeg får gode ord fra de rundt meg og oppfordring om å være tålmodig. Jeg har vært svært strukturert med rehabtreningen siden oktober, og kan mildt sagt si at jeg har vært flink pike hos fysioen. Jeg har tatt alt av balanse- og styrketrening seriøst og brukt god tid på å gjøre dette riktig. Beina har også blitt sterkere enn noen gang, og det ga meg mye motivasjon gjennom rehabtiden igjen å kunne føle på en progresjon.

Selv om det har blitt mange, mange timer på ellipsen, har jeg tilbrakt mye god tid sammen med mine venner både her i Oslo og i Brumunddal. Mye av denne tiden med venner har vært gull verdt for meg. Uten dem hadde jeg ikke klart og holdt meg så godt i skinnet gjennom rehaben, og jeg har hatt det veldig gøy.

Jeg har aldri kjent på en tung følelse og bare kost meg med treningen og tiden ellers i det siste. Motivasjonen er kjempesterk, og jeg er veldig klar for å se hva 2024 kan bringe. Forhåpentligvis kan jeg ta flere steg i riktig retning sammen med Ingrid Kristiansen.