Vignett-kondiskommentaren.jpg

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», heter det. Uttrykket ble første gang brukt under OL i London i 1908 og har blitt en del av den olympiske trosbekjennelsen: «Det viktigste er ikke å vinne, men å delta, slik som det viktigste i livet ikke er triumfen, men kampen. Det sentrale er ikke å ha beseiret, men å ha kjempet godt.» 

Det var for øvrig også under de samme olympiske leker at maratondistansen ble nøyaktig 42 195 meter, men det er en helt annen historie. 

Ingen vinnere - ingen tapere
I sommer har jeg hatt gleden av å ha deltatt på to løpsarrangement som virkelig har levd opp til mottoet om at det viktigste er å delta. Nemlig hiderløpet Villmann på Hønefoss og CrazyRace i Fredrikstad. I førstnevnte løp var det riktignok tidtaking, men de gjeveste premiene ble trukket tilfeldig ut på startnummer istedenfor å bli gitt til beste prestasjon. I sistnevnte løp, som også var et slags hinderløp, var det ikke engang tidtaking. Ergo ble det heller ikke kåret noen vinnere. 

Og når det ikke blir kåret vinnere, så blir det heller ikke pekt ut tapere. Om vi i en konkurranse regner med alt av vinnere, uansett om det er totalt eller for de ulike aldersklassene, så er det likevel kun et fåtall som er vinnere. De fleste er «ikke-vinnere», eller også kalt tapere. Vi kan selvfølgelig mene at alle som deltok, og dermed «vant kampen mot sofaen», er vinnere. Men like fullt finner vi i bunnen av alle resultatlistene navnet på de som kom sist og tapte. Dette er kanskje de aller tøffeste deltakerne, for det kreves mer mot å være den som risikerer å bli utpekt som taper enn å være den som står øverst på seierspallen og mottar heder og ære. 

De tøffe og modige "taperne"
Dette merket jeg selv for et år eller to siden da løpsformen var så dårlig at jeg brått kunne risikere å være den som løpsarrangøren måtte vente på som sistemann i mål. For første gang i mitt liv begynte jeg da å sjekke resultatlistene fra året før - i den hensikt å se hva jeg sannsynligvis måtte løpe på for å unngå sisteplassen. Noen tilsvarende undersøkelser av toppen av resultatlistene gjorde jeg aldri tidligere da formen var så god at jeg isteden kunne være med å kjempe om seieren. Å stå på resultatlista som vinner er mye lettere enn å bli utpekt som taper. 

Så all ære til de som vet de risikerer å havne nederst på resultatlistene, men likevel er tøffe og modige nok til å delta. Selv «feiget jeg ut» ved kun å velge løp der jeg etter all sannsynliget unngikk å komme sist. 

Lav terskel
Nå er det ikke alle som ønsker å utsette seg selv for risikoen å komme sist i mål, og nettopp derfor er det veldig bra å ha arrangementstilbud som de to jeg nevnte eksempel på innledningsvis. Der kåres ingen «tapere». Gleden over å delta står i fokus og terskelen er lav nok til at de som ellers aldri deltar i mosjonsløp kan få lyst til å være med.

Og kanskje vil arrangement av denne typen være inspirasjon nok til at førstegangs-deltakerne får lyst til å trene litt mer, delta på flere løp – og komme i såpass god form at de ikke lenger er i faresonen for å havne nederst på resultatlista i løp med tidtaking. 

50D8396.jpgHinderløpet Villmann. Et godt eksempel på et arrangement der det viktigste ikke er å vinne, men å delta. (Foto: Bjørn Johannessen)

Bjørn Johannessen (46) er utdannet elektronikkingeniør, men etter åtte års jobb på Ericsson ble han i mars 2005 ansatt i Kondis med hovedansvar for terminlista og produkttesting. Han har vært innom det meste av kondisjonsidretter, men alltid med hovedvekt på løping. En treningsvilje adskillig større enn talentet har gitt  en pers på 32.35 på mila.