Marie Fornes Danielsen drar fra mennene i 40-pulja og vinner Bluesløpet. (Foto: Hermund Englund Skuggedal)
Annonse
Annonse
Kommentar
Når skal kvinner i idretten få den plassen vi fortjener?
Skrevet av Marie Fornes Danielsen
Publisert | Oppdatert
Bluesløpet på Notodden samlet 177 løpere. Lokalavisene skrev entusiastisk om vinnerne, med detaljerte tider og plasseringer. Men én ting manglet: kvinnene. Ikke én eneste kvinne ble nevnt i artikkelen. De deltok, de løp, de kjempet – men på trykk så det ut som løpet bare var for menn. Er vi tilbake til 1974?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.
«Vi trener like hardt, konkurrerer på like høyt nivå, men behandles fortsatt som en bisetning i norsk idrett.»
Dette er ikke et enkelt tilfelle. Igjen og igjen ser vi det samme: Menns prestasjoner får overskrifter, detaljer og helsider, mens kvinners innsats blir bagatellisert, oversett eller redusert til en notis. Norske kvinner tar medaljer i VM og setter rekorder, men får knapt spalteplass. Da Amalie Iuel løp inn til personlig rekord på 400 meter hekk under Diamond League (54,38), ble det nesten ikke omtalt. Karoline Bjerkeli Grøvdal offentliggjorde selv at hun skal løpe New York Maraton, uten at de store sportsredaksjonene løftet nyheten.
Vi trener like hardt, konkurrerer på like høyt nivå, men behandles fortsatt som en bisetning i norsk idrett.
Synlighet = verdi
Dette handler ikke bare om en resultatliste eller et navn på trykk. Det handler om synlighet. Når mediene systematisk prioriterer menn, skaper de et bilde av at menns idrett er viktigere. Signalet til unge jenter er tydelig: du er mindre verdt. Vi vet hvor avgjørende rollemodeller er for motivasjon. Når kvinnelige utøvere ikke løftes fram, mister vi rekruttering, inspirasjon – og i verste fall hele generasjoner av utøvere.
Jeg trodde vi var kommet lenger. Men når kvinnelige vinnere skyves ned til en notis mens mennene får forsiden, mister vi mer enn rettferdighet. Vi mister halve historien om norsk idrett.
«Menn er alltid raskest»?
Telen forklarte resultatglippen slik: «Resultatlistene viser totalresultatet, hvor mennene naturlig nok var raskest, slik det alltid er i idrett.»
Alltid? Nei. I helgens Tromsø Backyard Ultra vant Ronja Rønneberg hele løpet – foran både menn og kvinner. Menn er ikke alltid raskere. Og idrett handler ikke bare om tid, men også om innsats, konkurranse og fellesskap.
Respekt
Neste gang en avis dekker et løp, forventer jeg å lese om både vinneren på herresiden og vinneren på kvinnesiden. For vi løper ikke mindre. Vi løper ikke svakere. Vi løper ikke usynlig.
Kvinner i idretten fortjener å bli sett, ikke oversett.
Marie Fornes Danielsen drar fra mennene i 40-pulja og vinner Bluesløpet. (Foto: Hermund Englund Skuggedal)
Når skal kvinner i idretten få den plassen vi fortjener?
Skrevet av Marie Fornes DanielsenDette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.
«Vi trener like hardt, konkurrerer på like høyt nivå, men behandles fortsatt som en bisetning i norsk idrett.»
Dette er ikke et enkelt tilfelle. Igjen og igjen ser vi det samme: Menns prestasjoner får overskrifter, detaljer og helsider, mens kvinners innsats blir bagatellisert, oversett eller redusert til en notis. Norske kvinner tar medaljer i VM og setter rekorder, men får knapt spalteplass. Da Amalie Iuel løp inn til personlig rekord på 400 meter hekk under Diamond League (54,38), ble det nesten ikke omtalt. Karoline Bjerkeli Grøvdal offentliggjorde selv at hun skal løpe New York Maraton, uten at de store sportsredaksjonene løftet nyheten.
Vi trener like hardt, konkurrerer på like høyt nivå, men behandles fortsatt som en bisetning i norsk idrett.
Synlighet = verdi
Dette handler ikke bare om en resultatliste eller et navn på trykk. Det handler om synlighet. Når mediene systematisk prioriterer menn, skaper de et bilde av at menns idrett er viktigere. Signalet til unge jenter er tydelig: du er mindre verdt. Vi vet hvor avgjørende rollemodeller er for motivasjon. Når kvinnelige utøvere ikke løftes fram, mister vi rekruttering, inspirasjon – og i verste fall hele generasjoner av utøvere.
Jeg trodde vi var kommet lenger. Men når kvinnelige vinnere skyves ned til en notis mens mennene får forsiden, mister vi mer enn rettferdighet. Vi mister halve historien om norsk idrett.
«Menn er alltid raskest»?
Telen forklarte resultatglippen slik:
«Resultatlistene viser totalresultatet, hvor mennene naturlig nok var raskest, slik det alltid er i idrett.»
Alltid? Nei. I helgens Tromsø Backyard Ultra vant Ronja Rønneberg hele løpet – foran både menn og kvinner. Menn er ikke alltid raskere. Og idrett handler ikke bare om tid, men også om innsats, konkurranse og fellesskap.
Respekt
Neste gang en avis dekker et løp, forventer jeg å lese om både vinneren på herresiden og vinneren på kvinnesiden. For vi løper ikke mindre. Vi løper ikke svakere. Vi løper ikke usynlig.
Kvinner i idretten fortjener å bli sett, ikke oversett.
Del artikkelen
Siste kommentarer
Når skal kvinner i idretten få den plassen vi fortjener?
Ikkje alt vart som planlagt denne utruleg varme sommaren
Løper jeg saktere – eller var langturene bare veldig raske før?
Det viktigaste først
De forbanna føttene - og det fantastiske og dyrebare livet
De to største løpsprofilene i EM delte gullmedaljene mellom seg – nesten
Den store løpebølgen
I sumar skal eg slå mine gamle rekordar