Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening:

«En sier spøkefullt at han aldri hilser, men heller er surere enn vanlig.»

Jeg pleier alltid å hilse på folk jeg møter på treningsturene min. Iallfall nesten. Det hender innimellom at jeg er helt fjern i mine egne tanker og løper forbi andre uten å registrere dem noe særlig. Det hender også at de hilser på meg, og jeg knapt hører det fordi jeg er så langt inne i min egen verden, men stort sett smiler jeg bredt og hilser på hver og en jeg møter. 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes det er så viktig med denne hilsingen. Om det har med oppdragelsen å gjøre eller om det kun er en nedarvet subdominat atferd jeg har tatt med meg for å vise omverden at jeg har vennlige hensikter der jeg kommer joggende, syklende eller på rulleski. 

Uansett har jeg merket meg at jeg liker å hilse på folk, men det går en grense. Dersom jeg møter svært mange på treningsturen, som for eksempel på steder som rundt Sognsvann i Oslo, da hilser jeg ikke. Hadde jeg gjort det, ville jeg ikke gjort annet. Det samme gjelder også om jeg tar meg en løpetur langs en gangvei der mange andre ferdes eller i bysentrum. Kommer det derimot en løper, syklist eller rulleskibruker på gangveien, da hilser jeg. De er det ikke så mange av akkurat der. Jeg tror det har med tilhørighet å gjøre. Jeg føler at vi nesten kjenner hverandre litt fordi vi er ute i samme ærend, mens de som kun er ute for å gå en tur ikke blir hilst på om det er mange gående der hele tida. 

I følge diskusjonstrådene på «Løpeprat» på Facebook er vi løpere flinke til å hilse. De fleste sier de alltid hilser. Noen mener det har med oppdragelse å gjøre; At det å hilse er noe alle bør gjøre fordi det ganske enkelt er slik vi bør oppføre oss, mens en annen sier spøkefult at han aldri hilser, men er heller surere enn vanlig. Han mener at noen trenger å få bekreftet sine fordommer om løpere for å føle seg bra. 

I følge diskusjonstrådene er løpere flinke til å hilse i Norge. Iallfall når de møter folk i skogen, men i utlandet skal folk være enda flinkere. Her hilser alle på alle. I California har en bruker på Løpeprat erfart å få flere tilrop av typen: «Good morning. Looking good!» idet hun løper forbi fotgjengere. «Det får en energi av å høre», skriver hun. 

En trenger visst egentlig ikke dra lenger enn til Sverige før alle begynner å hilse på alle. Til og med de som kjører forbi i bil, hilser visst her selv om de ikke kjenner den som løper på veien.

Jeg pleier også å hilse på folk når jeg kjører bil, men bare på dem jeg kjenner. Da kan jeg tute og vinke, og de vinker tilbake. Jeg synes dette er en hyggelig og fin ting å gjøre, men dette er kanskje en generasjonsgreie jeg har med meg? Iallfall synes ungdommer som sitter i bilen med meg at denne tutingen og vinklingen er svært pinlig. Selv bare smiler de beskjedent til hverandre og nikker om de møter noen de kjenner. De gjør ikke mer utav det enn som så, og de synes det er fryktelig rart å skulle hilse på vilt fremmede i skogen. Det at de synes det, synes jeg er enda rarere. 

Jeg kjenner jeg blir glad når jeg møter folk som hilser på meg på tur. Jeg oppleverer det som hyggelig og inkluderende selv om det bare er for et kort øyeblikk under en forbipassering. På den annen side kjennes det alltid litt tungt når noen ikke bryr seg om å hilse. 

Det gledelige er at de fleste hilser og de fleste hilser tilbake når jeg hilser. 

En gang møtte jeg en dame på en skitur i romjula. Hun kom nedover mot meg i en bakke, smilte over hele ansiktet og holdt armene i været samtidig som hun ropte «God juuuuul!». Det var ekstra hyggelig. Hennes åpenhet, iver og glede gjorde at jeg kjente jeg ble litt ekstra glad selv også. «God jul!» ropte jeg tilbake idet hun fór forbi meg. 

Jeg smilte lenge etter at den glade damen hadde passert meg. For en gledesspreder! Hun ga meg det lille ekstra denne romjulsdagen. Den samme gleden spredte hun sikkert til flere hun møtte på treningsturen sin. Hver av oss kom vi hjem og følte oss akkurat litt mer ladet og full av energi enn vi ville gjort om vi ikke møtte henne. Når sant skal sies blir jeg fortsatt litt glad med tanke på dette blide møtet i romjula for noen år tilbake. 

Jeg vil ikke avslutte her ved å spørre om vi skal hilse eller ikke på turene våre. Hils så mye som mulig, er min oppfordring. Smil over hele ansiktet og hils! Din glede og åpenhet vil smitte og oppleves som en posetiv hendelse for andre som trenger det. Så derfor; Smil og hils!

Goooood sommer!

Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957