«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til

Vignett-kondiskommentaren.jpgDette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening. Denne kommentaren sto også i Kondis 2-2021


Og hele tiden så settes alle de morsomme greiene jeg vil gjøre med løpesko bare på vent. For så vidt blir man jo vant til det da, men det suger ut litt liv av meg, hver gang allikevel.

Halvmaraton på trening

Litt tidligere i dag var jeg ute og løp, og jeg løp halvmaraton sammen med noen gode kompiser. At jeg skulle kunne løpe halvmaraton uten startnummer på, ville vært bortimot utenkelig før covid-mørket dukket opp. For jeg har alltid vært en sånn som ikke har klart å motivere meg selv til å løpe «fort» uten startnummer. Men tidene forandrer seg, og man er nødt til å finne nye vinklinger.

Så det å sette pris på å løpe med andre og ha et slags mål som får meg til å glemme «life as of today», blir bare mer og mer viktig. For jeg har liksom ikke så mange andre lyspunkter nå. Det å løpe har alltid vært en sosial greie. Det å løpe løp enda mer. Derfor har jeg opp gjennom årene vært med på veldig mange løp. Og det har jeg ikke først og fremst vært for å vise hvor god jeg er altså, men mer for å leke med andre som liker å gjøre det samme. Det er alltid den leken som har vært viktigst!

Akkurat nå er det lite lek sånn sett. Men heldigvis så har løping OG Kondis gitt meg veldig mange bra koblinger til folk. Så sånn sett møter jeg alltid noen jeg kjenner når jeg er ute og løper. Og selv om jeg ganske sjelden stopper og snakker med folk, så er det alltid bra med et smil eller noen ord i forbipasseringens stund.

Stikke til fjells

Hele tiden snakkes det om hvordan vi, altså folket, takler dagens verden, og hele tiden skapes det store overskrifter om situasjonen. I noen sammenhenger syns jeg nok media svartmaler det enda mer. Men det blir kanskje sånn når man hele tiden har statistikker, systemer og grafer som til enhver tid oppdateres i forhold til forandringer.

Med det som bakteppe ønsker jeg nok mer enn noen gang å stikke til fjells, løpe som en hund og skrike ut akkurat når det passer meg. Det skal bli bra altså!

I mellomtiden får vi bare holde det gående. Lese om løpesko – eller supersko av karbon med eller uten pigg. Å sluke de stundene det vises løp på tv eller snakkes om løping i podcaster. Det ligger jo litt læring der også faktisk, og jeg har lært mange nye greier gjennom løpeturer med noe på øret.
 
Det slår meg litt at det er mange som er opptatt av det samme, kanskje mer nå enn til vanlig, fordi vi alle trenger å koble av og ikke tenke så mye på alvoret rundt oss.

Perfekt toppidrettsutøver

Denne leder’n er nok litt preget av min personlige sinnsstemning. Jeg kan ikke nekte for det. Men for å snu litt på det da, så er jeg «heldig» på en måte: Jeg kan spise, trene, sove, jobbe – og ha fullt fokus på bare det. Egentlig har jeg vel nå funnet ut at jeg hadde vært en perfekt toppidrettsutøver. For jeg digger jo egentlig å ikke gjøre noe …

Haha, tenk om jeg hadde visst det for typ 30 år siden ‘a! Da kunne jeg ha sittet og pusset alle pokalene og medaljene nå – helt sant.

Kjære medlem: Hold ut og vær blid med de rundt deg. Skap litt god stemning ut av lite. Og en dag – så møtes vi til løp og lek.
 

Tim Bennett
President i Kondis   
 

Tim Bennett (55) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.


Kondis trenger din støtte
Takk for at du er medlem og slik bidrar til at Kondis kan fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene falt bort, og vil du gi oss et ekstrabidrag, vil vi være takknemlige for det.

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957