Marit Bjørgen hadde suksess med to ulike treningsmodeller. Det er derfor umulig å konkludere hvilken modell som er «best». (Arkivfoto: Bjørn Johannessen)
To ulike treningsmodeller gjorde Bjørgen til tidenes vinterolympier
Marit Bjørgens trening
I løpet av sin lange og suksessfulle skikarriere, som resulterte i utrolige 8 OL-gull, 18 VM-gull og 114 verdenscupseire, var Marit Bjørgen innom to fullstendig ulike treningsmodeller. Først blokkperiodisering, som kunne bestå av opptil 15 hardøkter i løpet av en 11-dagersperiode, for deretter å gå over til mer «tradisjonell» langrennstrening med store mengder og kun 2-3 hardøkter i uka.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Du må logge inn for å lese denne artikkelen.
Er du ikke medlem?
Få digital tilgang for kun 10 kroner.
Når du melder deg inn i Kondis, kan du velge mellom å tegne løpende månedlig medlemskap, medlemskap ut 2024 eller ut 2025. Velger du det siste inkluderer dette også et gavekort fra Löplabbet på 1500 kroner.
Logg inn som Kondismedlem:
Guro Strøm Solli sin doktorgradsavhandling oppsummerer Marit Bjørgens treningsarbeid på følgende vis:
- Aktiv barndom med mye lek og utendørsaktivitet og arbeid på gården.
- Deltagelse i flere idretter (håndball og fotball) frem til 18 års alder med gradvis overgang til mer langrennsspesifikk trening.
- Trente 350–450 timer pr. år som juniorløper (16-19 år).
- Gradvis økning av treningsvolum fra 522 timer pr. år fra 20 år gammel til 940 timer pr. år gjennom hennes mest suksessrike periode fra hun var 30–35 år.
- Suksessfull utnyttelse av to forskjellige periodiseringsmodeller av trening gjennom karrieren.
- Kom tilbake til prestasjoner i verdensklasse etter fødsel.
- Opprettholdelse av prestasjonsnivå tross 15–25 prosent reduksjon av treningsvolum i hennes to siste sesonger.
Oppsummert mener forskeren at man kan lese dette ut av Bjørgens karriere:
- Sterk motivasjon for å trene.
- Høy treningskvalitet rettet mot kravene som idretten stiller.
- Høy kontinuitet som skyldes at hun holdt seg frisk og skadefri.
- Veldig effektiv og strukturert i faglig trening og restitusjon.
- God relasjon med trenerne, lagvenninner og støtteapparat.
- Økt selvstendighet mot slutten av karrieren.
Kilde: aftenposten.no
