1 % på mølle – myte, dogme eller bare dårlig metodikk?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

En fersk artikkel på Kondis.no presiserer at det er forskjell på hastighet i forhold til behov for stigning på tredemøllen. Dette blir gjort med henvisning til metaanalyser og blogger som RunnersConnect og The Running Week.

Problemet er ikke at man leser forskning, problemet er at man overser hvordan den er gjort. Å konkludere at «du trenger ikke 1 % stigning» når verken mølletype, motorstørrelse eller kalibrering er kontrollert, er metodisk tvilsomt. Jeg mener ikke at 1 % er en magisk fasit for alle. Men det er like lite seriøst å avvise 1 % ukritisk som å gjenta det som et dogme, som noen gjør. Jeg har lest begge artiklene – Miller (2019) og Van Hooren (2020) – uten å bli overbevist. Studien til Van Hooren har blant annet blitt kritisert for at det ikke er målt om båndet har jevn hastighet eller om det bremses i steget.

Kalibrering og mølletype: det artiklene dessverre hopper over

I den daglig trening er dette situasjonen for de fleste som trener på mølle:

● Mølla på treningssenteret eller hjemme viser alt for ofte 0,4–1,2 km/t feil avhengig av kvalitet på tredemøllen.

● «1 % stigning» på display kan i praksis være alt fra 0,4 % til 1,6 %. Det er sjelden noen sjekker med vater og målebånd. Mange møller har ofte 1 % stigning på flat mølle.

● Motorstørrelse, friksjon og om det er lamellmølle eller normalmølle, varierer også mye. For svak motor kan føre til et lite stem slik at farten blir lavere enn det som vises på displayet. Dette er ikke en problemstilling på lamellmøller.

Lamellmølle vil ofte føles mye tyngre enn en normal mølle. Med disse tre punktene blir hele 0 % vs. 1 % diskusjonen ganske teoretisk. Hvis mølla viser 15 km/t, men egentlig går 14,4 km/t, har du 4 % feil i hastighet. 1 % stigning endrer energikravet med noen få prosent. Fartsfeilen alene kan da være like stor eller større enn effekten av å slå av/på 1 %. Når verken fartsfeil, stigningskalibrering eller mølletype er kontrollert i studiene, blir det metodisk tynt å konkludere bastant med at «du ikke trenger 1 %» ved lavere hastigheter.

Lenge leve særheten/nerding

Jeg har f.eks. selv kalibrert egen mølle ved å måle faktisk beltelengde, verifisert hastighet med stoppeklokke og sjekket stigning med vater og fysisk høydeforskjell på alle møllene jeg har hatt de siste 25 årene.

Ingen har vært presise, og det er variabelt hvor stor unøyaktighetene har vært på både hastighet og stigning. Når jeg trener på treningssenter, er det mer unntak enn regel at møllene er korrekte. Da jeg var trener i Strindheim, dro jeg ut på treningssentere og kalibrerte møllene de beste løperne løp på. Noe sært, ja, absolutt, men når løpere skal trene presist og optimalt, var det faktisk nyttig!

Mosjonist vs. konkurranseløper – to helt forskjellige spørsmål

For den gjennomsnittlige mosjonist som løper 5–7 min/km på en ukalibrert sentermølle og først og fremst vil bli i litt bedre form, har artikkelforfatteren rett. 0 % vs. 1 % spiller liten rolle. RPE (opplevd anstrengelse), puls og kontinuitet er viktigere enn en liten prosent endring i O₂-krav. Men for løpere som trener seriøst og har mål om fremgang slik at fart og stigning på mølleøkter skal matche utetrening, kan unøyaktige møller være en utfordring. Hvis en løper bryr seg om detaljer i maxlass, VO₂ og konkurransefart, blir dette mer nyansert. Da er kalibrering av møller, bevisst valg av stigning (0–1 % ut fra test), og forståelse av fart vs. luftmotstand mye viktigere enn en forenklet «0 % er nok for jogg og 1% når det løpes noe høyere hastigheter». Noen velger 0 % for å trene overfart, det er helt i orden, men man bør da ikke bli overrasket over at uteintervaller eller hallintervaller ikke har samme fart pr. km.

Overbelastning av å løpe 1 %?

Artikkelen siterer også: «Constantly using a 1% incline on the treadmill could increase your risk of overuse injury.» Dette kommer trolig fra en studie av Willy (2016) som fant høyere kne- og akillesbelastning på mølle. Jeg forholder meg mer til Nigg (1995) som konkluderer med at mange av forskjellene i mølleløping er kinematiske variabler som er inkonsekvente og individspesifikke. Resultatet var blant annet avhengig av løpestil, hastighet og type sko.

Overbelastning styres først og fremst av total treningsmengde, progresjon, skohistorikk, underlag ute og individuelt skadebilde. Å påstå at 1 % stigning på en mølle i seg selv er en risikofaktor, uten å samtidig diskutere andre faktorer i treningen, blir meget tvilsomt. Mølleløping er ikke det samme som å løpe utendørs på asfalt. Gå langrenn hele vinteren og løp kun tredemølle-intervaller. Test så ut 60 min langkjør på asfalt første tur på våren, og man vil kjenne at 1 time totalt med mølleintervall hele vinteren er noe annet enn 60 min langkjør rent muskulært. 

Kilder

Miller, J.R. et. al. (2019). A Systematic Review and Meta-Analysis of Crossover Studies Comparing Physiological, Perceptual and Performance Measures Between Treadmill and Overground Running. Meta-Analysis Sports Med. May;49(5):763-782.

Nigg, B.M., De Boer, R.W., Fisher, V. (1995) A kinematic comparison of overground and treadmill running. Med Sci Sports Exerc. Jan;27(1):98-105.

Willy, R. W., Halsey, L., Hayek, A., Johnson, H., Willson, J.D. (2016). Patellofemoral Joint and Achilles Tendon Loads During Overground and Treadmill RunningComparative Study J Orthop Sports Phys Ther. Aug;46(8):664-72.

Van Hooren, B. et al. (2020). Is Motorized Treadmill Running Biomechanically Comparable to Overground Running? A Systematic Review and Meta-Analysis of Cross-Over Studies.Sports Med. Apr;50(4):785-813.