Magnus Thorud: Veien til Sparta - løpsrapport del 1

www.spartathlon.gr/en

Del 2: Spartathlon 2021 kommer i morgen

RaceReport fra Spartathlon
Tekst: Magnus Thorud

Del 1: Veien til Sparta

18.6.21
Magnus Thorud: «Jeg har blitt tilbud plass på Spartathlon! Shit, rekker jeg det? Løpt 500 km i mai, trener godt nå. 600 km i juni. Har juli og august på meg, kan det gå?»

Jeanette Vika: «Ja, du kan klare det!»

Magnus Thorud: «Kan du hjelpe meg litt da? Litt mentor…?»

Jeanette Vika: «Ja selvfølgelig!»

Magnus Thorud: «Takk, jeg er ganske shaky nå»

Jeanette Vika: «Kjenner meg igjen!»

21.6.21
Magnus Thorud:«Argh…jeg er så frem og tilbake på om jeg vil, ikke vil, at dette er for stort. At jeg ikke rekker trene nok. Ekstremt mange tanker»

Jeanette Vika: «Dette er faktisk din største utfordring. Du tenker for mye. Dette kan du dra i land!

Magnus Thorud: «I know, Simen sa også det. Ikke tenk så mye, bare hopp i det med begge beina først- sa han»

Magnus Thorud«Eller kanskje ikke?»

Jeanette Vika: «Ikke tenk! Bare gjør»

Magnus Thorud «Ok I will try»

Hvem Magnus sparret med? Jeanette Vika - som sammen med Ninette Banoun fullførte Spartathlon i 2019. (Foto: Johan Holmgren)

«Most grueling footrace inn the world»

Før jeg fatter en endelig beslutning gjør jeg grundig research på hva jeg muligens har tenkt å begi meg ut på. Jeg googler «Spartathlon not so hard, spartathlon easy» uten å finne de svaret jeg håper på. At Spartathlon skal være lettere enn det utgir seg for, men det er Spartathlon så definitivt ikke. Jeg finner istedenfor artikler som: « Most grueling footrace inn the world» «Vomit, bleeding nipples, and hallucinations on a 150-mile running race» «Spartathlon the most cruellest race»

Jeg leser av at alle som noen gang har stilt har kun 40 prosent kommet seg til mål. Løpet har altså et snitt på rundt 60 prosent som aldri finner veien til Sparta og King Leonidas. Varmen, cutoffene, fjellet, mørket og løshundene. Alle er ute etter å ta deg, knekke deg og spytte deg ut igjen. «Hvordan i all verden skal jeg klare dette her? Nei. Dette virket tøffere enn først antatt.»

Jeg blir usikker. Jeg spør Jeanette en gang til. Hun bekrefter igjen. «Spartathlon er ikke lett, du kan ikke ta lett på noen ting. Du må respektere løpet, du må ha ærefrykt for det». Men Jeanette har troen på meg og ber meg trykke på betalt i nettbanken. Jeg har stilt nok spørsmål nå, og jeg mistenker at hun er litt lei. «Ikke tenk så mye Magnus, bare trykk» Så jeg trekker pusten dypt og trykker betal i nettbanken.

Og med det tastetrykket, så jeg er påmeldt Spartathlon 2021.

I sommer skal jeg egentlig bare løpe...

I juli trener jeg godt. Jeg løper 800 km og bruker sommeren på langturer på asfalt. Alle varme dager skal benyttes, her må vi forsøke å lære oss å forstå hva varmen gjør med kroppen under lange løp. Familieturen til Kragerø blir brukt til 246 km på fem dager. Jeg må forstå distansen istedenfor å ligge på stranden og late meg. Blir stressa av slikt. Jeg har minimalt med tid og alle dager må brukes godt. Egoistisk ja, men absolutt helt nødvendig.

I august trapper jeg ned noe, løper 700 km, deriblant to ultraløp. Oslofjorden rundt 50 miles i begynnelsen av måneden og Ringerike 6 timers mot slutten. Jeg får svar på at kroppen igjen begynner å funke og jeg kjenner at kan løpe langt. Men kan jeg løpe 246 km på gresk asfalt? Jeg har jo ikke løpt langt siden mai 2020 da jeg løp SMVE100 som et eget prosjekt. Jeg blir samtidig enormt stressa for at jeg ikke har fått trent nok på varmen og kjøper meg en infrarød badstue som jeg bruker jevnt og trutt. Løper også med ekstra klær ute i på varme dager. For jeg har jo bestemt meg.

Jeg skal til Sparta!

Magnus løp Romerikesåsen på langs sammen med en god venninne, som langtur i oppladningen til Spartathlon. (Foto: Olav Engen)

September starter med nok et ultraløp. Jeg løper rolig igjennom Romeriksåsen på langs med en god venninne. Målet er å være ute lenge. Bryr meg lite om tid og terrenget jeg løper på. Det går fint, kroppen takler dette utmerket. Etter Romerikåsen er det rett under tre uker igjen til start. Jeg trapper ned og bruker tiden godt til varmeadaptasjon og på å lese mer om løpet. Jeg ser alt som er å se på Youtube. Mange ganger. Jeanette forsøker å forberede meg på alt som kommer. Sender over videoer på ting jeg må tenke på. Jeanette er gull å ha! Hun er et av mine støttehjul på denne ville ferden på vei mot Sparta. Det andre er Stine og familien hennes, som løser mye praktisk på hjemmefronten, samtidig som de også heier på meg. Jeg kjenner meg heldig som har dem.

20.9.21 Avreise.

Det er så sprøtt, jeg skal til Hellas alene. Løpe Spartathlon, uten crew og uten familie. Jeg kysser Stine farvel, jeg klemmer Mario hardt. Han ler og tøyser, skjønner nok ikke at jeg skal være borte i over en uke. Ser at Stine synes dette er vanskelig, hun er på gråten. «Kommer du tilbake pappa?» Lurer Mille på 8 år. «Ja, selvsagt» Svarer jeg, men kjenner samtidig at jeg tviler litt på mitt eget svar. Deretter snur jeg meg og går, river meg vekk fra den trygge hverdagen. Nå er det «Spartahlon or bust». Jeg stavrer av gårde med en alt for stor koffert og sekk på ryggen til 32 bussen som skal ta meg til Oslo S. Kjenner at jeg er litt på gråten, men heldigvis ringer Marius Hauge. Han som lager Captare podcast. Det er fint å prate, Marius spør interessert. Jeg kan svare og slippe og lytte til alle tankene i hodet. Sjekker inn på Oslo Airport Gardemoen. Der venter senga, for dagen etter er det tidlig opp.

21.9.21 Glyfada. Hellas.

Varmen slår imot meg med en gang jeg går ut av flyet og blir fraktet over i buss til terminalen. Jeg surrer rundt i ankomsthallen litt usikker på hvordan jeg skal komme meg til Glyfada. Er også sulten og tørst. Har ikke spist siden jeg kastet i meg to brødskiver på hotellet klokken halv fire om morgenen. Finner en kiosk, kjøper en bar og en cola. Deretter finner jeg til slutt en buss til Glyfada- X96Piareus og finner ut at jeg skal gå av på 3rd station Glyfada. Finner også holdeplassen Den er godt merket med sprittusj(!). For første gang i livet savner jeg Ruter hjemme i Norge.

Hotel London - i Glyfada.

Jeg finner greit frem til Hotellet og sjekker inn. Blir gående frem og tilbake på rommet, uten at jeg helt vet hva jeg skal ta meg til. Rommet er varmt, finnes det air condition? Jepp, heldigvis. Utenfor er det en byggeplass hvor det bråkes og hamres. Lite som minner om sydenferie. Jeg er stressa og bestemmer meg for å gå ut en tur. Stikker innom resepsjonen og spør resepsjonisten om det er muligheter for at jeg kan beholde samme rom i morgen når vi sjekker inn via arrangementet. Resepsjonisten sier jeg skal bo på et annet hotell og ikke London. Rart. ISA (International Spartathlon Association) har plassert Norge på London Hotell . Hvorfor har vi da ikke fått beskjed om endringen? Jeg lurer på om jeg kan flyttes opp til dette hotellet, resepsjonisten overtaler meg til å bli værende. Går meg en tur, før jeg spiser på takresturantent og ser en fantastisk solnedgang. Deretter tar jeg kvelden og sover en god natts søvn.

Det skal bli min siste på en uke.

Årets tre norske deltakere i Spartathlon: Eiolf, Simen og magnus. (Foto: Simen Holvik)

22.9.21. Simen og Eiolf

Jeg starter dagen med en gresk frokost i kombinasjon med en amerikansk. Dvs egg, bacon, bønner og gresk yoghurt med honning og masse svart kaffe. Kjenner meg bedre enn jeg gjorde i går hvor alt var nytt og rart. Ser rundt meg i restauranten. Der sitter en kar som ligner veldig på Eiolf Eivindsen, den norske Spartathlon legenden. Han som har gjennomført løpet hele 15 ganger. Skal jeg gå bort å si hei? Nei, jeg lar det være. Det er sikkert ikke ham uansett. Deretter sjekker jeg ut og beveger meg opp til Hotell Oasis hvor det er utdeling av startnummer og innregistrering av løpere. Vi må aller først levere helseattest ved innsjekk. Detter kan vi bevege oss inn i konferansesalen på hotellet hvor vi kan hente startnummer. Det er nervøst, det er mange spente løpere inkludert meg. ISA bekrefter også at jeg skal på søsterhotellet til London, snaue 2 km unna. Jeg går derfor opp med trillekoffert på slep, hvor jeg så får beskjed om at jeg skal bo på London. Jaja, ingen annen råd enn å gå to km tilbake og sjekke inn på nytt. Til min glede får jeg høre at jeg skal bo på rom med Eiolf og Simen! Jeg får nøkkel og tar heisen opp til første etasje og rom 116. Eiolf er allerede kommet på rommet, og det skulle vise seg at han var mannen fra frokostsalen tidligere. Eiolf er lett og konversere med og vi prater en god stund før vi bestemmer oss for å spise lunsj sammen. Vi har ikke spist lenge før Simen Holvik også står der. Det norske Spartathlon laget er samlet i Glyfada.

En legende, to på førstereis.

...gresk frokost i kombinasjon med en amerikansk.

Blodig alvor

Vi bestemmer oss for å ta en lett løpetur sammen, for å kvitte oss med tunge reisebein og løpsnerver. Det er godt å løpe igjen og det er kult å få løpe med selveste Simen Holvik og Eiolf Eivindsen.

Det er varmt, men ikke så varmt denne ettermiddagen. Vi løper rolig langs stranden i Glyfada og kommer frem til en kai hvor Eiolf stolt vil vise oss Middelhavet. Han hopper lett ned på en steintrapp som er blitt våt og glatt av tidevannet. Resultatet blir at han sklir bakover og slår hodet i trinnet over. Et lett «kakk» kan høres. Vi fryser. «Nei,nei,nei. Der røk Spartathlon Eiolf» Banner Eiolf på kav nordnorsk. Blodet renner nedover ryggen og over Spartahlon tatoveringen hans på venstre bryst. Han tar skjorta si og legger press på såret. Det bannes litt mer, før vi diskuterer hva vi bør gjøre. Eiolf tror det beste er å ringe ambulanse fra hotellet og få ham fraktet fort til sykehuset i Glyfada. Vi er enige. Eiolf vil løpe, vi løper med ham.

Grekere derimot er veldig trege, det tar 45 minutter før sykebilen kommer for å frakte Eiolf på sykehuset. Simen og jeg følger ham inn i bilen, og blir stående til ambulansen har kjørt. Vi kan ikke gjøre annet enn å få oss en dusj og litt middagsmat, deretter tar vi oss noe å drikke på takrestauranten. Eiolf dukker opp rundt ni på kvelden igjen ferdig sydd , sulten og veldig kaffetørst. Ingen hjernerystelse heldigvis. Det blir rensing av sår før vi legger oss for kvelden.

Jeg sover lite den natten.

Frokost sammen.

23.9.21. Dropbags og spagetti

Vi står opp rundt 9. Jeg har heldigvis klart å få presset ut noen timer med søvn. Simen er en deltidssnorker. Det vil si at han snorker mye i perioder om natten, mens han er helt stille i andre. Jeg forsøker å kaste meg på søvntoget når han i perioder er stille, men jeg blir bare liggende å vente på neste snorkekule. Derfor sovner jeg ikke før en gang ut på morgenen og får vel kanskje en 3-4 timer lett søvn. Jeg tenker at jeg får sove noen timer senere på dagen og står opp med de andre. Vi stikker ned og spiser frokost rundt halv ti.

Etterpå drar Simen og jeg opp for å henter tracker på the Oasis Hotell. Simen må også registrere og betale for crewet sitt som for øvrig skal ankomme senere på ettermiddagen. Deretter trasker vi inn til sentrum og handler inn de siste tingene vi trenger til løpet. Simen trenger en hel del, han skal jo ha følgebil og må virkelig bunkre opp. Selv handler jeg litt vann, cola, alkoholfitt øl til dropbagen. Og mer Snickers, selv om jeg alt har lagt ut en del i dropbagene allerede. Eiolf trenger kun antibiotika til såret sitt og forsvinner raskt tilbake til hotellet. Han er rutinert og vet det er lurt og hvile mens man kan. Jeg er ikke like rutinert og venter på at Simen skal handle seg ferdig.

Deretter stikker vi innom Palmyra Beach Hotel hvor en del av de engelske løperne bor. Simen kjenner flere, derbilant David Bone og Darren Strachan da han har vært med i podcasten deres «legends of Spartahtlon». Det er kult å hilse på, spesielt siden jeg har hørt igjennom hele podden deres før avreise. Deretter stikker Simen og møter crewet sitt, mens jeg stikker på the Oasis og leverer inn droppbaggene mine. Totalt har jeg 10 dropbgger jeg leverer inn. Disse er strategisk pakket ut ifra når jeg når de ulike check pointene. Her er to eksempler for de som er interessert.

THE CANAL OF CORINTH CP 21. 77,5 KM (KL 15:00) ESTIMERT TID 8 T: 00 MIN. (70 MIN FORAN CUTOFF)

• Nye sko
• Alkoholfritt øl
• Nye sokker
• Snickers
• Salt godteri
• Idoform
• Ny overdel
• Resorb veskeerstatning
• Salttabletter
• Magnesium tablett
• Gnagsår compeed

ZEYGOLATIO CORINTHAS CP 29. 101,6 KM ( KL 18:30) ESTIMERT TID 11 T:30 MIN ( 1 TIME 15 MIN FORAN CUTOFF)

• Vest med ferdig pakket:
• Refleksvest
• Reservebatterier
• Hodelykt
• Rød lampe
• Ekstra soft flask
• Usb lader med ladekabel til klokke
• Power gums/salt godteri
• Snickers
• 2 gels
• Resorb veskeerstatning
• Salttabletter
• Paracet

Dropbags...

Henting av startnummer og levering av dropbags...

The last supper

Det er middagstid og vi er sultene alle mann. Så langt har hotellet, eller rettere sagt, ISA sørget for å servere oss variert og næringsrik mat, så vi forventer litt at de skal slå på stortromma kvelden før kvelden. Men nei, maten vi får servert er kokt spagetti og ketchup som de har tatt seg bryet med å få ut av flasken og opp i en glassbolle. Jeg får sterke assosiasjoner til egen studietid. Vi spiser det vi gidder før crewet til Simen heller bestemmer seg for å ta seg en tur ut på en annen restaurant. Jeg har heldigvis grovbrød med pålegg som jeg har tatt med meg fra Norge, så jeg stikker opp på rommet for å spise. Deretter ringer jeg Stine og prater også litt med Mario før han skal sove. Han synger og skråler og er i godt humør. Jeg derimot kjenner meg veldig sliten, det har vært en lang dag uten at jeg har fått hvile. De andre dukker opp på rommet rundt ni på kvelden. Vi skal legge oss tidlig alle sammen.

Stemningen er spent. I morgen venter 246 kilometer på samtlige.

Del 2: Spartathlon 2021 kommer i morgen