Barskinge_8kmvinnere.jpg

Gratulerer Mona Strande (t.v) og Kim Bråthen (t.h), med beste plassering på 8 km. Her med arrangør Mathilde. (Foto: Mona Strande)

 

Det kåres mange vinnere på Barskingen, fordi de kjører to ulike distanser (5 og 8 km) i tillegg til eget løp for lag med 3 deltakere per lag. De som stakk av med seieren i år var:

5 km

Lag: De tre musketerer, 52:03. Med Henrik Alm Revelsby, Axel Alm Hovland, Arnfinn Revelsby

Kvinner: Marie Kloster, 50:58.

Herrer: Flemming Kristiansen, 38:14.

8 km

Lag: Team Skins Norge, 56:58. Med Hilde Norstrand, Ruben Sornes og Jørgen Aastorp Andersen

Kvinner: Mona Strande, 54:54.

Herrer: Kim Bråthen, 49:21.


Gratulerer alle sammen!

 

Arena

I fjor ble Barskingen arrangert på sjarmerende Åstorp Gård. Også i år var gården en del av løpet, men for å få plass til deres tredobling av deltakerantall og alle de nye hindrene, hadde de inngått en vanvittig avtale med Rakkestad flyplass! De stengte hele flystripa for at 500 gale hinderløpere skulle få lov til å leke! Da går man langt for å tilfredsstille deltakerne, spesielt med tanke på hvor ekstremt mye arbeid som måtte legges ned natten før løpet, og like etter at siste deltaker passerte mål.

 

Barskingen_flystripe

Nydelig arena, med flere hindre langs flystripa. (Foto: Line Hofoss Holm)


I tre omganger løp deltakerne gjennom flyplassen, hvor det også var plassert flere hindre. Det var en genial måte å tiltrekke seg tilskuere, og som deltaker er det alltid gøy å høre at folk heier på en. I tillegg var det kort avstand til gården, hvor deltakerne også hadde seg en svipptur innom noen hindre. Og fordi deltakerne ble sendt ut i flere puljer over flere timer, fikk også deltakerne se noen av sine venner imponere i løypa.

Flyplassen gav også rom til mingling, selfie-fotografering, shopping fra ulike boder (bl.a Skins og Nocco), massasje fra Foundation Training, m.m. En DJ var selvsagt også på plass og holdt stemningen oppe. Han serverte oss variert og bra musikk, var flink til å holde oss oppdatert på det vi trengte og gav oss et og annet intervju av vinnere, arrangører og liknende. Det var rett og slett en herlig stemning denne løpsdagen!

 

Barskingen_massasje.jpg

Det var tilbud om dyktig massasje for de som trengte det. Her fra Foundation Training (Foto: Kjell Magne Svendsen)

 

Barskingen_TeamOcrN

Team OCR Norway var selvsagt på plass. (Foto: Line Hofoss Holm)

 

For absolutt alle

Barskingen imponerte med over 40 kreative, morsomme, rare og utfordrende hindre. En fin oppskrift for å lage et hinderløp for massen som passer alle nivå, i tillegg til at det utfordrer de aller beste. Man får testet seg på alle mulig tenkelige måter, og erfarer at man er i stand til mer enn man først hadde antatt. Var det hindre man ikke klarte å gjennomføre, tok man bare 15 spensthopp, før man kunne løpe videre. Ergo; overkommelig for alle.

 

Barskingen_dame

Vakkert! (Foto: Line Hofoss Holm)

 

Løype og hinder – del 1 - startområdet

Selv startstreken var et hinder! Der var det satt opp en stokk man måtte hoppe over, før man i samme steg gikk rett i hinder nr. 2; løpe over dekk. Videre bar det rett inn i en vegg av ishockeyspillere man måtte brøyte seg igjennom, hvis man ikke løp som lag, hvor man like før måtte trekke tidenes tyngste dekk. Så var det en krapp sving, rett inn i et nytt dekkhinder, denne gangen med dekk hengende i stropper ned fra et stativ, og med dekk på bakken som man måtte løpe over.

Dermed kom den fine Barskingen-veggen, hvor mange benyttet seg av ”pingle”-klossen, for å komme seg fortest mulig over. For det er i starten det gjelder å komme seg raskest mulig av gårde. Men fortsatt var det ingen som kunne ta beina skikkelig fatt før det siste hinderet i startområdet ble forsert; et balansehinder. Deltakerne måtte balansere ca. 20 meter på en stigende smal planke. Den var nok over én meter over bakken på det høyeste, og satte mange av oss på en prøve. Et vanskelig hinder når man er høy på adrenalin og aller helst vil spinne av gårde. Et stort pluss her var at plankene var sklisikre!  

 

Barskingen_dekktrekk

Det måtte et helt lag til med 3 deltakere, for å klare å dra disse dekkene (Foto: Line Hofoss Holm)

 

Barskingen_fotballag

Hjelper alltid med et smil om munnen, da kommer man seg gjennom det meste (Foto: Line Hofoss Holm)

 

Løype og hinder – del 2 - terreng

Barskingen imponerte med ekstremt mange hindre, så mange at det er umulig å huske dem alle i riktig rekkefølge. Men her kommer et forsøk på fortsettelsen.

Når man ankom Åstorp Gård, kjørte man gjennom en enorm stillaskonstruksjon. Dette skulle man klatre opp, gå over, og klatre ned. For de med høydeskrekk var dette en tøff oppgave, men desto morsommere å fullføre. Bare noen få meter senere fikk vi et kaldt og vått møte med brannvesenet som fikk den store gleden å spyle oss alle før vi skulle presse oss gjennom tidenes lengste trang-fødsel-hinder. Det hadde rekker med dekk som lå helt ned til bakken, som vi skulle presse oss igjennom. Det var så mange rekker med dekk at jeg gav opp å telle. Men at det var minimum 6 trange fødsler etter hverandre, tviler jeg ikke på. Når man er vant til ett slik hinder, er dette mange!

 

Barskingen_stillasklatring.jpg

Barskingen utfordrer høydeskrekken (Foto: Magnus Ødegård)

 

Barskingen_brannmenn2.jpg

Brannmenn på tokt (Foto: Magnus Ødegård)


Videre var det mye terrenghinder på veien. Gjørme, vann, graver og flere over/under-hindere, med og uten vann/gjørme under. Det var også bygget store høyballhindere. Det vil si 3 etasjer med høyballer man måtte klatre over, og som forøvrig var svært godt sikret. Det var krabbing under nett, men denne gangen i dyp gjørme. En stor favoritt! Like etter kom ett av de nye, men nå fast installerte hindrene, en ”tømmerstige”. Det var bygget en stige av 4 store tømmerstokker som skulle klatres over. Det var ikke bare høyt, de hang og slag også, for å gjøre det ennå mer utfordrende.

 

Barskingen_hoyballer.jpg

Høyballer var det nok av. Et ganske bra hinder! (Foto: arrangør)

 

Barskingen_gjorme.jpg

Lykke! (Foto: Boris Danielsen)


Løype og hinder – del 3 – Gården og flystripa

På vei til gården måtte vi bære tømmer. Selv om det ikke var av det tyngste slaget syntes jeg litt synd på de godt voksne funksjonærene som måtte transportere alt tømmeret tilbake, til nye deltakere. Men i slutten av denne sløyfa på gården, måtte vi altså bære tømmer igjen! Og jammen måtte vi bære det hele veien tilbake. Populært kalt en vinn-vinn situasjon.

Midt imellom tømmerbæringen skjedde det så mangt. Først måtte vi inn i låven. Der skulle vi rett og slett hoppe i høyet! Og for å komme oss ut igjen, måtte vi klatre opp ett tau-nett. Videre gikk veien ut og vi måtte krabbe under et nett, før vi skulle gjennom det tredelte ”ape-apparatet”. Aller først var det en tradisjonell monkeybar. Den var heldigvis laget av tre, for selv den var svært glatt av vann og gjørme. Og det var liten hjelp i å tørke hendene på egne klær, da ble det rett og slett bare verre. Så kom en annen monkeybar, med ”håndtak”, som heldigvis var teipet, så grepet ble mye bedre. Helt til slutt var det Roman Rings! Det ble altså en real runde for hendene, men hinderet var også overkommelig, da lengden var deretter. Så avsluttet vi runden på gården med hoppetau! Ikke så vanlig å se i hinderløp, men et herlig kreativt og variert innslag. 

 

Barskingen_ringer

Gøy å følge med på alle deltakerne på disse hindrene (Foto: Line Hofoss Holm)

 

Barskingen_hoppetau

Man gir alt! Uansett hva slags hinder. (Foto: Line Hofoss Holm)


Det ble litt løping i terreng, før vi igjen løp ned til publikum, denne gangen til flystripen. Og siden de var så godt i gang med sine kreative hindre, kjørte de på med ett til; stylter! Her var det noen som fikk seg en overraskelse på både godt og vondt. Selv noen av de tøffeste gutta måtte ta seg en runde med 15 spensthopp som straff, mens andre oppdaget at de fortsatt hadde noe av teknikken inne, fra barneskolen. 

 

Barskingen_stylter.jpg

Her galdt det å holde tunga rett i munnen (Foto: Birgitta Jackobsen)


Farm Ninja hadde bygget et 6 meter høyt taustillas. Her skulle det klatres og slåes i bjella på tradisjonelt vis. Man kunne velge mellom tau med eller uten knuter. Og det var hele seks tau til sammen, for å unngå kø. Klatret man opp tauet uten knuter, slapp man unna neste hinder, en ganske høy og smal dumpe man skulle balansere på. Et hinder mange var nysgjerrig på, og som de trodde de aldri fikk prøvd, men den gang ei. De hadde bygget en til for anledningen.

 

Barskingen_tau

6 meter er høyt! (Foto: Line Hofoss Holm)

 

Barskingen_vippe

Barskingen er for alle! Det er disse folka som er de tøffeste! (Foto: Line Hofoss Holm)


Så var det tid for løping. Lenge. I gress. Flatt. Rett frem. Langt. Vi var alle enige om at det var tungt. Flystriper er lange, selv i Rakkestad.
 

Løype og hinder – del 4 – terreng

En av de tingene vi gru-gledet oss mest til, var nok zip-line. Et helt rått hinder, som fungerte helt latterlig bra. At det var gøy, er en underdrivelse! Det gav beina noen ekstra krefter på veien videre.

 

Barskingen_zipline.jpg

Barskingen er elsket for at disse fantastiske hinderne! (Foto: Kenneth Baluba Sporsheim)


At vi skulle krabbe gjennom rør og andre underjordiske graver med sølevann, visste jeg ville komme. Men at vannet skulle være så kaldt, overrasket meg. Vi fikk flere slike utfordringer i ulike varianter, og det var flere gjørme/sølevann graver som måtte hoppes over. Her gjaldt det å ha spensten på plass.

 

Barskingen_undergrunn.jpg

Folk smyger seg ut av vanntuneller. (Foto: arrangør)

 

Vi fikk også flere høyballhindre, noen høye, men også lave, men da flere etter hverandre. De hadde også samlet en gigantisk haug med dekk som vi måtte klatre over. Vi balanserte på stokker og vasset gjennom elver.

Rakkestad er ikke akkurat kjent for sitt ulente terreng. Likevel fikk vi en og annen bakke på turen, og helt til slutt, før siste runde på flystripen, fikk vi alle kjenne på syra i en herlig bratt oppoverbakke. Funksjonæren kunne meddele at flere deltakere var enige om at den bakken var den hardeste delen av løypa. Men nå skal det sies at det var før de hadde løpt de siste rundene i gresset ved siden av flystripa. 

 

Løype og hinder – del 5 – flystripa

Det var en stor lykke å endelig komme tilbake til flystripa. Man kunne se mål, og jeg visste hvilke hindre som var igjen. Aller først skulle det bare løpes ned flystripen, i gresset, igjen. På veien oppdager jeg at flere løpe denne veien oppover også, og nedover, i en annen fil. Altså, vi skulle opp og ned denne flystripen 3 runder til. I gress. Lenge. Langt. Hvor mye kan man gi, hvor mye kan man holde igjen? I mine øyne er dette et stort hinder i seg selv. En utfordring på flere plan. En utfordring som skiller de beste løperne. Hvordan disponere riktig, og hvordan takle det, uten å dø av kjedsomhet. Det fine var at man møtte mange på veien, både opp og ned. Som regel løper bare folk forbi en, men her fikk vi møte hverandre og gjerne kjentfolk det var godt å dele et smil med. 

På veien kom et elsket og hatet hinder, irish-table. Perfekt bygget, etter riktig mål. Så, etter at alt gress var tråkket ned, skulle vi gjennom et edderkoppspinn. Et hinder de klarte å konstuere 100%. Det er lett å jukse på dette hinderet ved å krabbe under hele "spinnet", men det var streng ulovlig. Man fikk streng beskjed om at man skulle igjennom. I tillegg var det rikelig med solid ”edderkopptråder”, så det ble litt av en oppgave å komme seg fort nok igjennom.

 

Barskingen_spindelvev

Du er god hvis du er rask her (Foto: Line Hofoss Holm)


Så endelig var det slutten. Nå kunne man sette opp farten. Hoppe over en lav vegg, kaste seg under en annen vegg, klatre over en høy vegg, gjerne med hjelp fra pingle-steget. Og helt til slutt, en innovervegg, den samme som i starten, - og dermed spurte inn i mål! 

 

Barskingen_vegg

Samarbeid! Vi må aldri glemme å hjelpe hverandre i denne sporten (Foto: Line Hofoss Holm)


Målgang

Vi ble tatt godt imot i mål, og mottok hinderløpverdens feteste medalje! Hjemmelaget, og full av kjærlighet. I tillegg fikk vi banan, drikke og energibar! Dermed bar det rett til tidenes kuleste selfie-ramme. Det er viktig å få tatt et bilde, før man vasker bort spor etter hardt arbeid.

 

Barskingen_Supermannimal

Det var flere utdrikningslag tilstedet. (Foto: Line Hofoss Holm)

 

Barskingen_mannimal

Vakrere medalje skal du lete lenge etter (Foto: Line Hofoss Holm)

 

Barskingen_fotografering

Selfie-veggen var mer eller mindre opptatt hele tiden! Den satte prikken over i´en (Foto: Line Hofoss Holm)


Barskingen var også raske med å henge opp resultater, og stadig nye oppdateringer ble hengt opp på en egen tavle. Her kunne man følge med på hvem som skulle løpe når, og hvilke tider de forskjelle kom inn på.

Det var mange frivillige og hardt-arbeidende folk, som gjorde denne dagen perfekt for nærmere 500 glade hinderløpere. De passet på oss i løypa, og dessverre ble noen av dem vitne til et par ulykker. Da var de raske med å kalle på medisinsk personell, og deltakerne det gjaldt fikk rask og riktig behandling på stedet. I etterkant viser det seg at det har gått bra med alle. Selv om dette er en sport som kan by skader, er det betryggende å vite at arrangørene tar dette på alvor, i tillegg til at hjelpen fungerer i praksis.


Fasiliteter

I tillegg til et herlig løp, la Barskingen alt til rette for oss deltakere. Alle fikk lett parkering i området. Det var tilgang på flere toaletter i umiddelbar nærhet. Det var gjort i stand garderober, og for de aller tøffeste var det tilgang på dusj, det vil si, spyling, inne i låven.


Det var flere som debuterte som hinderløpere på Barskingen 2016, og flere av dem er forelsket! De vil løpe mer! Da er det spesielt gøy å fortelle at de ikke trenger å vente ett helt år til neste Barskingen, da de arrangerer sitt første høstløp i år, 1. Oktober, 2016. 


De mest aktuelle sidene for å holde seg oppdatert på hinderløpfronten:

Hinderløpkalender

OCR Norway

OCR Norway på facebook