Angelika Sverdrup
"Kvantefysikk, nullpunktsenergi, Devold sin løpekolleksjon, migrene og motbakkeløp."
Hva har nullpunktsenergi egentlig å gjøre med motbakkeløp? Spoiler alert, ikke særlig mye tydeligvis.
Mitt første motbakkeløp. Ganske fornøyd!
Det var bare det at på fredag ettermiddag, dagen før mitt første motbakkeløp satt jeg å leste litt om kvantefysikk og hvordan man i teorien kan hente ut utømmelige mengder energi fra nullpunktsfeltet og så begynte hjernen å spekulere på om jeg liksom kunne visualisere at jeg trakk ut denne energien fra omgivelsene og anvende den for å løpe opp fjellet. Egentlig en sabla god idè, hvis det hadde vært mulig eller jeg hadde klart det. For mer info om nullpunktsenergi, sjekk google, dette er tross alt en løpeblogg ;)
Jeg var så heldig å bli kontaktet av Devold og forespurt om jeg ville teste ut deres løpekolleksjon. Devold holder til i Langevåg der motbakkeløpet skulle starte og det er et merke jeg allerede er veldig glad i og bruker mye av, så det ville jeg veldig gjerne. Jeg informerte om at klærne ville bli brukt under Varden Opp. Kolleksjonen kom i hus dagen før løpet, fikk akkurat prøvd klærne på og satset på at det ville fungere i løpet, selv om jeg ikke hadde løpt i de.
Tester ut Devold sin nye løpekolleksjon. Endte opp med en kortermet topp på løpet. Hunden Phiona er trent opp til å tåle lange terrengløp, kjekt selskap å ha med løpeturer. Foto: @tbjx
Varden Opp var mitt første motbakkeløp og det var med skrekkblandet fryd at påmeldingen ble sendt av gårde. Jeg som hittil har ansett meg for å være en elendig motbakkeløper, fikk plutselig et innfall av lyst til å teste denne antakelsen. Hadde ingen formening om hvor lang tid jeg ville bruke på dette prosjektet. Løypen er litt over 8 km lang og starter 2 meter over havet ved Devoldfabrikken og har 791 høydemeter innlagt, i følge Strava, før man når Varden på toppen av Sulafjellet.
Lørdag morgen opprant med monstermigrene. Følte meg så dårlig at jeg til og med var innom tanken på å droppe løpet, dog kun et flyktig øyeblikk, men så slo tanken inn på alt det jeg hadde bygget opp av forventninger og lovnader og innså at jeg bare måtte stille. En god måte å sikre at man ikke trekker seg fra noe er å kringkaste det "til hele verden" på sosiale medier i forkant og fortelle leverandører at man har tenkt å teste deres produkt i løpet, et tips der altså. Medisiner og en god frokost fikset hode, igjen var bare den voksende nervøsiteten.
På vei oppover, fortsatt var været bra. Foto: Tone S. Andersen
Været var fint, dvs ikke regn og iskaldt, slik at jeg fikk en behagelig oppvarming og fikk roet ned nervene litt. At konkurransefeltet var tøft, ble konstatert etter å ha observert et utvalg deltakere. Det gjelder å holde tankegangen realistisk i slike situasjoner når man står der på startstreken ved siden av Emelie Forsberg. Måtte minne meg på at: Nei, jeg skal ikke prøve å konkurrere mot henne. Oppgaven er å komme seg helt i mål, uansett hvor lang tid det tar, få en "base-line" til senere bakkeløp, ingenting annet.
Startskuddet kom like overraskende og kjapt som deltakerne satte av gårde. Jeg skulle liksom ikke holde for mye igjen, men skulle heller ikke krepere i et syrebad før vi nådde frem til bakkene. Det jeg anså som fort, ble i dette selskapet baktropp-fart. Igjen måtte jeg minne meg på å løpe mitt eget løp, ikke la meg påvirke av andre, lettere sagt enn gjort. Bakkene startet og det ble løpt, men måtte etter hvert begynne å gå i de bratteste partiene. Da folk gikk fortere enn jeg klarte å løpe, gikk jeg over til å gå. Det ble regelen. Om å gjøre å spare energi der man kan. Det gikk etter forholdene greit nok frem til Vonhytta. Der fikk vi vann og sportsdrikke av de mest sympatiske frivillige, som var å oppdrive på fjellet. Vi ble også servert drikke av to flinke, unge gutter litt lengre nede i bakkene. Tusen takk alle frivillige, dere gjorde en kjempejobb! Når man sliter og presser seg selv så er alle smil, oppmuntrende ord og øyne med bekymringsfull sympati gull verdt!
Etter Vonhytta gikk det over i sti og fritt terreng, været skiftet, det begynte å regne og blåse tiltagende jo høyere vi kom. Jeg kjent at nå var det dags å prøve å koble seg på denne nullpunktsenergien, som jeg hadde lest om dagen før. Det ble med den ene tanken. Hvis du ikke har erfart det selv enda så kan jeg fortelle deg at den mentale kapasiteten reduseres proporsjonalt med hvor sliten du er og hvor mye du tar deg ut fysisk. Du kan bare glemme kvantefysikk. Jeg hadde mer enn nok med å klare å få på meg jakken i "fart" (det begynte å bli kjølig og vått), og få knotet startnummeret først av meg fra devoldtoppen og så på meg igjen utenpå jakken, og så puste samtidig. Den siste ganske så bratte bakke før man når toppen ble forsert mens de som allerede var kommet i mål, var på vei ned igjen. Det var ikke party-vær på toppen, for å si det sånn. Da jeg kom opp ble jeg møtt av en rasende vind som nesten slo meg over ende. Da gjensto det noen par hundre meter frem til den egentlige Varden og mål. Det var bare å lene seg mot sidevinden holde stø kurs mot mål, ikke snuble i det tekniske terrenget og late som man ikke merket pissevinkelregnet som som pisket inn i øret på deg.
Kun ett fokus her; komme seg i mål uten å snuble eller bli blåst over ende. Bib-nummeret flagret som en smekke på brystet. Mistet den ene sikkerhetsnålen da lappen skiftet plass fra kortermet til jakke. Foto: Venke Hustoft Aaland
Endelig ble Varden nådd, jeg fant balansen igjen og ble klokket inn på 1.03 time! Halleluja! Jeg kom inn på en meget overraskende positiv tid. Hadde fryktet at jeg skulle bruke betraktelig lengre tid. Vi fikk medalje og drikke der oppe! For en jobb de har gjort, båret opp all den drikken til oss. Det er alltid en fantastisk følelse og komme i mål, man blir rett og slett litt høy på seg selv, slik som resten av løperne rundt deg. Det er alltid veldig kjekt å snakke med andre sympatiske løpevenner og bekjentskaper.
En svært fornøyd trio; meg, Linda Hovde og Kari-Anne Tryggestad Ryste
Etter fotosesjon bar det ned igjen. Været tillot ikke noen større utskeielser akkurat ved målgang. Det var selvfølgelig ingen transport ned igjen til Devold, det var helt greit for meg, som elsker nedoverløping, helt til jeg våkner dagen etter med helt stive lår. Jeg hadde godt selskap i Linda hele veien ned, et svært sympatisk løpebekjentskap, vi treffes i konkurranser. Det var premieutdeling og loddtrekning med fine gevinster i Kølbua, et flott gammelt bygg med god atmosfære og dedikerte arrangører.
I år var det deltakerrekord, 145 oppmøtte. Kanskje løpet vil vokse enda mer etterhvert? Da tror jeg det med fordel kan innføres tidtaking med chip.
Dette er et motbakkeløp som kan anbefales på det sterkeste. Det har et perfekt utgangspunkt i Devoldfakrikken med alle dens gode butikker og kafeer og man føler seg ivaretatt fra begynnelse til slutt.
