Blogg: Malaga Media Maraton

Torsdag reiste vi i alle fall nedover til Malaga igjen, Kristin inviterte som i fjor - og i år fikk vi også med oss Asta! Kristin og Asta skulle løpe maraton, mens Marita og jeg stilte på halv som i fjor. Av ulike grunner, ingen av oss var klar for 42 km - men vi krysser fingre og alt sånt for at vi skal bli det til neste år! Været som var meldt for langhelgen var mye regn - men vi håpte det også ville bli litt sol og noen fine løpeturer før og etter løpet. Og det ble det heldigvis! Den fineste dagen var lørdag, da tok vi en kort og lett tur nede på stranda som siste finpuss før løpet. Vi hadde også en fin tur på torsdag kveld etter ankomst. Det er altså så ubeskrivelig digg å få lov til å løpe i kort bukse og trøye i desember - når det er kaldt og mørkt hjemme! Bare det er verdt turen i seg selv spør du meg:-)

Malaga
 

Expo

Expo for startnummerutdeling var i år flyttet fra stadion litt i utkanten av byen til ute på en molo ca 2 km fra bykjernen. Vi knota litt med dette, men etter litt trasking kom vi oss da dit. Her hadde de ganske bra med små stands og på utdeling av startnummer var det en gjeng ganske unge jenter som hadde fått ansvaret. De var nok litt for unge for den oppgaven, og i tillegg til å være ganske lite (ikke i det hele tatt) fleksible på å ta unna der det var mest kø - hadde de enten rotet bort mitt startnummer, eller de hadde gitt det til en annen.

Det tok lang tid før de til slutt innså at her manglet faktisk nummeret, og så bar det over i en ny kø for å bli registrert inn på nytt. Sånt kan selvsagt skje, og ingen stor skade skjedd - men de kunne jo kanskje vært litt kjappere på labben her og det var jeg som måtte passe på at jeg fikk rett farge på det nye startnummeret for å komme inn i riktig startpulje. Startnummer fikk jeg altså etter mye om og men, da uten navnet mitt på det, flagget og fargefeltet. Og, tiden for å få sett litt på hva som var på de ulike stands var jo også brukt opp på å stå og vente på dette.
 

Fire spente før start. (Foto: Siri Slotterøy Johnsen)
 

Selve løpet da!

Starten går kl 8:30 ved Paseo del Parque, og det var veldig smooth å komme seg inn i startfeltet. Hun som sjekket farvene på startnummeret var litt skeptisk til meg med det farveløse startnummeret, emn jeg fikk vist henne den litt gule dotten jeg hadde fått stempla på i siste liten ved utdelingen. Det er litt essensielt å komme seg inn i rett pulje, ikke bare fordi den går ut i omtrent den farten du har tenkt å holde - men også fordi det er bruttotider som gjelder på listene herfra. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å starte noe senere en i den gule, der de som skal løpe litt raskere enn hhv 1:45 og 3:30 på halv og hel. Det går ikke så lang tid før også den gule horden får slippe fri og kan løpe ut i løypa, det er bred veibane ut fra start og de aller fleste løper i den farten pulja tilsier. Men ja, det er definitivt unntak og ja det er litt kaotisk og definitivt mulig å snuble i andres bein. Det gjorde jeg heldigvis ikke. Marita og jeg hadde snakket om å løpe sammen ut, fordi vi hadde omtrent samme ambisjon og grunnlag, men vi mista hverandre i startkaoset så klart.

Jeg var ganske usikker på hva jeg kunne forvente av beina, det eneste jeg var sikker på var at jeg kunne glemme ambisjon om pers. Den er egentlig ganske gammel, og burde vært pynta skikkelig på i 2019 (min siste gode sesong!) Men utenom det var jeg usikker. Jeg løp Drammen halv på 1:42 eller 1:43 tror jeg, og jeg håpte at jeg kanskje kunne greie det også nå - men helt ærlig var jeg ikke sikker på om jeg kom i mål en gang. Jeg hadde landa på at jeg skulle prøve meg på 5:00 tempo fra start, det var samme som jeg gikk ut i Drammen tror jeg.

Første kilometeren er ganske kaotisk, den gikk på 4:55. Jeg tror den er ganske flat, det samme er kilometer 2 som peip allerede på 4:46. Litt etter dette fikk jeg øye på Vareggdrakten og Hanne som også skulle løpe halv, jeg løp opp på siden av henne og slo av et par ord. Men kjente hun løp raskere enn det jeg burde og mistet henne raskt i løpet av kilometer 3. Her er det faktisk litt stigning (17 hm på km 3 sier strava), ikke noe bratt men litt seigt. Jeg kjente at det gikk fort nok for formen min, så jeg slo litt ned på intensiteten (5:08). Her følte jeg meg skikkelig tørr i munnen og syns det var ganske varmt, begynte å ønske meg litt av det regnet som var meldt. På kilometer fire får vi litt nedoverbakke og da peip klokka på 4:51 - og like etterpå kom Marita opp på siden av meg og vi løp sammen en liten stund før vi mistet hverandre mellom km 6 og 7. Skjønt mistet er kanskje litt feil å si, jeg følte meg sliten og hun dro sakte men sikkert i fra. Kilometer 5 og 6 gikk unna på hhv 4:54 og 4:57. Jeg bestemte meg for å ta en gel og se om ikke det kunne gi meg en liten piff. Det er jo litt tidlig å bli sliten når to tredjedeler av løpet gjenstår. Kilometer 7 peip på 5:00, de siste tre hadde noen høydemeter ned og det blåst ganske kraftig i mot før vi løp inn på veien langs marinaen. Jeg tror også det begynte å regne en gang etter 5 km.

Jeg så at Marita forsvant mer og mer, og så fikk jeg øye på Beate foran meg. Jeg visst hun skulle løpe maraton, og jeg forsøkte løpe opp til henne for å slå av en kort prat. Men det ville liksom ikke gå noe fortere og til slutt bestemte jeg meg for at jeg fikk la henne gå og kanskje jeg kunne løpe henne inn igjen senere om jeg fikk litt mer flyt og kraft tilbake. Er det noe jeg har lært gjennom alle konkurransene og treningsturene så er det at det svinger litt, at man føler seg topp eller bunn i starten, midten eller hvor det skulle være - betyr ikke at det ikke kan endres til det bedre eller verre. Men jeg skal innrømme at jeg tenkte tanken om å stå av. Problemet er bare at jeg ikke er en sånn DNF-er.

De neste kilometerne peip på 5:02, 4:54 og 5:10 - da var 10 km passert og vi var nå på vei ut på moloen. Jeg vet ikke helt hvorfor den 10. ende gikk såpass mye saktere, mulig jeg var litt uinspirert og ikke så helt meningen med løpelivet, for det var absolutt ingen høydemeter her. Da jeg løp ut over der som vi møter de foran oss i løypa speida jeg først etter Asta som jeg visste var først av våre. Men, jeg kom nok akkurat for sent til å møte henne og heie henne frem, litt lenger ut på moloen møtte jeg Kristin - mens Hanne, Marita og Beate klarte jeg ikke se i bølgen av løpere. Men kilometerne tikker på mens jeg er “opptatt” med dette, og det er jo bra for når vi er tilbake på “land” igjen er jeg jo allerede halvveis og kan kanskje begynne å tro jeg skal komme meg i mål løpende. Kilometer 11 og 12 går på 4:58 og 4:59, og de to neste på 5:00 begge to. Så det er ganske jevn løping - uten den helt store entusiasmen da.

På vei ut til vending ved ca 16,5 km møter jeg eliten - de første er troligvis halvmaratonløpere på vei mot mål, men etter hvert kommer også de raskeste maratonløperne. Jeg håper jeg nå skal få sett Asta og gitt henne litt pepping, og meg selv variasjon i fokus. Så, utover her løper jeg kun med fokus på de som kommer i motgående - og det er jo altfor mange palmer og busker mellom disse to veibanene til at det er lett. Men jeg får etter hvert øye på Astrid (Sørset), og da vet jeg jo Asta ikke er så langt unna heller. Litt etterpå kommer også Heid (Pharo) - begge disse får jeg heiet på. Så rett etter at Heidi har passert meg deler dessverre veibanene seg mer opp - og jeg får ikke sett hvem som kommer. Så da misser jeg jammen meg Asta igjen. Første gang fordi jeg er for treig, neste gang fordi jeg er for rask. Det er jammen et hardt liv dette. Det positive med dette er jo at nå har kilometerne gått unna igjen, og snart er jeg ved vending! Kilometer 13 og 14 gikk altså på 5:00, mens 15 går på 5:04 , 16 går på 4:55, og 17 som er siste før vending på 5:03.
 

Avslutningen

Ved vending går det litt opp før jeg bestemmer at nå begynner den siste delen. Jeg tror jeg tok gel nummer 2 ca ved km 13. Jeg hadde tenkt å ta en tredje om jeg følte meg tom ved vending, men nå kjenner jeg jo lukta av mål og finner litt mer energi og lyst. Jeg hadde et mål om 1:45 - og jeg vet jeg ligger an til å kunne greie det om jeg får en god avslutning. Kilometertidene mine så langt tilsier det - men jeg vet at klokka mi har passert de siste kilometerne kanskje 100 meter tidligere enn markeringene i løypa. Så, det må gires noe opp. Jeg sliter fortsatt litt med å motivere meg for å jobbe mot 1:45 - jeg er jo milevis unna pers og der jeg ønsker å være - samtidig trenger jeg et mål å jobbe mot for å kunne få gira litt opp. Det er liksom like meningsløst som å forsøke å innstille finsikte når du ennå ikke vet hvilken skive du skal skyte på.

Jeg ser 3:30 ballongen lenger fremme, og jeg forsøker mane frem litt kraft til å ta den igjen. Kilometer 18 piper på 4:52, som jo er litt raskere enn forrige og den neste på 4:54. Det er liksom ikke nok. Jeg kan ikke se at jeg tar noe innpå. Hvor mye vits er det egentlig å speede opp nå? På et tidspunkt i løypa bestemte jeg meg for å skru klokka over på kun å vise puls - og den tikker fint oppover. Og jeg gidder ikke trykke frem på tid og distanse igjen, jeg vil løpe litt i blinde og bare jobbe med intensiteten. Jeg vil ikke vite hvor langt jeg har løpt og hvor mye som gjenstår, jeg vil bare fokusere på å holde trykket oppe. Samtidig som jeg selvsagt også egentlig vil vite hvor langt det er igjen. Kilometermarkering 20 ser jeg aldri, men klokka piper på 4:47 nå. Det er jo en bra avslutning, men jeg ser fremdeles ikke at jeg tar noe innpå 3:30 ballongen. Jeg løper riktignok forbi en hel gjeng av løpere nå disse siste kilometerne, men frem til ballongen virker avstanden som den samme. Pulsen fortsetter sin vei oppover, og der løypene for hel og halv skiller lag seg jeg 21 km markeringen og her sier klokka 4:38. Jeg har ikke noe voldsomt mer å sette inn i oppløpet akkurat, men jeg gir på det jeg har og får tempo på under 4:20 av klokka her. Når jeg passerer målstreken ser jeg stopper klokka på 1:45:00. Av arrangør får jeg etterhvert en nettotid på 1:44:59 og en bruttotid på 1:45:41. I mål møtte jeg ganske raskt på både Marita og Hanne, som kom inn halvminuttet før meg med bruttotider på hhv 1:45:11 og 1:45:09

Jeg er fornøyd med dette, tross at det er ganske langt bak målsetningen. Jeg ser jo nå i ettertid at pulsen har vært ganske lav, og at jeg egentlig ikke starter løpet før etter vending på 17 km. Dette skyldes selvsagt mye at jeg ikke hadde noe tro på noe som helst, og at jeg var veldig usikker på om jeg ville greie å gjennomføre en hel halvmaraton. Etter Drammen i september fikk jeg jo problemer, det ble for hardt for kroppen som ikke hadde fått bygd seg godt nok opp etter skaden i mai. Jeg var nervøs for at det samme skulle skje igjen nå. Så, jeg prøver å være fornøyd og tenke positivt . Men det svinger selvsagt.
 

Slitne og glade i mål!

Etter løpet fikk Marita og jeg skiftet til tørre klær og gjorde oss klare til å heie på maratonstjernene våre! Vi er gode på heiing om vi får si det selv, så det var mange smil og tomler opp å få fra de norske som passerte og skjønte hva vi ropte etter de.

For Asta var dette første maraton utenlands, og hennes andre maraton (om vi ikke teller med et part virtuelle i pandemien), mens for Kristin var dette maraton nummer 17. Begge perset og begge løp jevne fine løp! Veldig gøy å ha sånne fine ledestjerner å se opp til og bli inspirert av:-) Veldig gøy å følge dere og få lov til å reise sammen med dere!

Tredjeplass i klassen med 2:52:54 (netto), 2:53:01 (brutto) på Asta!

Førsteplass i klassen for Kristin på 3:09:43 (netto), 3:10:17 (brutto)

Kristin etter målgang. 

Du kan lese mer om Malaga Maraton i denne Kondisartikkelen og om Astrid Brathaug Sørsets maratondebut (Bruk koden min 115 hvis du vil melde deg inn i kondis da!)

Det er et fint arrangement og en super sesongavslutning, særlig om man har fått trent godt og kontinuerlig gjennom året. Det siste der er målet mitt for 2023! Malaga er en fin løpeby, og normalt er vel været noe bedre enn vi fikk i år. Jeg syns ikke det var så gærnt for oss på halv, men det ble selvsagt ganske vått i veibanen etter hvert. Vi kommer nok tilbake, og vi kan anbefale deg denne.