KONDISBLOGGERNE                 Blogginnlegg fra Jon
 

https://overterskel.wordpress.com

Jon Ilseng 

San Sebastian Maraton 2018 ble San Sebastian Blues!


Høsten 2018 skulle jeg bli skikkelig god på maraton. Slik gikk det ikke. Jeg klarte ikke en gang å bli god på 10km. Her er en historie om skader, opptrening, eksperimentering og mål som ikke blir nådd. Og tross alt en ganske fin høst.

Tekst: Jon Ilseng
Foto: Diverse

San s


Høsten 2018 har jeg lært følgende:

  • Blir man skadet, så ta grep. Både kortsiktig. Og langsiktig.
  • Det finnes ingen snarveier. Skal jeg bli god, så må jeg ha tid til å gjøre jobben.

Delmålet Oslo Maraton
Målet mitt denne høsten var å bli god på maraton. Tidligere har jeg fått problemer etter 35 km samtlige fire ganger jeg har løpt maraton (Frankfurt 2.51, Berlin 2.54, og 2x Birken). Nå skulle jeg reise kjerringa og vise at også jeg kan takle å løpe langt. Planen var å gå rett over i maratontrening etter ekstremt mye mengde i sommer, da jeg løp Tvers over Norge. 38km hver dag i 18 dager var et interessant utgangspunkt, men jeg husker likevel jeg satt og tenkte den 10. august, dagen etter avsluttet løpe-ekspedisjon – «Hva nå?». Grunnen til at jeg husker ordene så spesielt godt er at jeg sjekket meldingen jeg hadde sendt til Tim Bennet, løpypesjef for Oslo Maraton, da jeg spurte han om de trengte fartsholder. Det gjorde de. Jeg skulle løpe med tre-timers ballongen.

Oslo Maraton og skade
Seks uker senere stod jeg på startstreken med en litt pussig følelse i magen. Treningen, med flere lange, ganske harde turer hadde gått fint. Men den siste uken hadde en liten smerte under hælen begynt å ligne mer og mer på en skade. Så ille var det at jeg la inn en helt ny, uprøvd ekstra såle i skoen på løpsdagen. Sånt gjør du ikke, hvis du ikke er sånn passe desperat.


35 på mølle

35 km gikk fint i jevnt bra tempo og jeg var veldig optimistisk. Men plutselig begynte kroppen å spille veldig dårlig på lag. Foten gjorde mer og mer vondt, og jeg måtte gi fartsholder-kollega Odd beskjed om å ta føringen. Jeg la meg litt bak feltet, men fant raskt ut at jeg ikke hadde sjans til å holde følge. Resten av turen ble en walk-of-shame og etter at St.Hanshaugen var passert for andre gang, firte jeg flagget og innså min skjebne. Dette kom ikke til å gå. Et øyeblikk jeg ikke glemmer så fort, var da jeg tok en sving nederst i Ullevålsveien. Der så jeg min gode løpevenninne Linn Kristin Stølan, som stod og heiet. Jeg klarte ikke å møte blikket hennes. Det var et mørkt øyeblikk. Beksvart, faktisk.

Odd

Jeg smiler tappert, mye takket være en bli Bergenser, men egentlig er jeg sykt skuffa. Nils Hjelle, ​fyren med 200 mataton under belte, kom også med mange postive ord etter målgang. Sånt er hjelper når man føler seg elendig.  Og det gjør vi jo alle fra til til annen.

Bedre ble selvsagt ikke humøret av at Dagens Næringsliv, som hadde kjørt et intervju med meg i forkant av løpet, like godt kjørte en oppfølgingssak under tittelen «Ballongmannen sprakk». Såpass må man tåle, men det er selvsagt ikke gøy å bli sparket når man ligger nede. Trøsten er at det som ikke dreper deg gjøre deg sterkere. Husk det! 

Her kan du lese saken: 
Ballongen sprakk

Blir du skadet så ta grep!
Blir du skadet så ta grep! Hva nå? spurte jeg meg selv denne høsten. Og for andre gang tok jeg umiddelbare grep. San Sebastian maraton ville kun være mulig dersom alt funka optimalt. Nå hinket jeg rundt uten å kunne tråkke på foten. Altså ganske langt fra optimalt. Diagnosen fra mine løpevenner var plantar fascitt, som er smerter i et senefeste under foten. I mitt tilfelle under hælen. Dette er en skade av verste sort og kan ta opptil et år å lege. Fordelen er at det ikke blir så mye verre av at man trener. Jeg tok derfor sjansen på trene selv om jeg på ingen måte var bra ennå. I tillegg brukte jeg en liten ball under foten, gjerne flere timer om dagen og gjorde masse tåhev. Jeg endret også om distansen i San Sebastian fra maraton til 10km. Da ga jeg meg selv et mer realistisk mål. Det føltes godt oppi all elendigheten. Neste steg, som ifølge min kone var noe dramatisk, var å avinstallere Strava. Jeg trengte ro og ikke stress i denne perioden og mens jeg normalt sett liker at folk følger med på hva jeg driver med ønsket jeg å være i fred til jeg fikk kontroll på skadesituasjonen. Å se andre trene var heller ikke så fristende da, hvis jeg skal være helt ærlig. Alt til sin tid, som det heter.

Tilbakeslag og nye grep
Som med alle andre skader fikk jeg både fremgang og tilbakeslag. Og etter en rolig løpetur på hytta hadde jeg plutselig veldig vondt igjen. Hytteplan 2018 nærmet seg og jeg skjønte at jeg ikke ville bli klar. Igjen gjorde jeg et grep og stilte som fartsholder for kona. Det som ville blitt en sikker nedtur dersom jeg hadde gitt full gass ble heller en fest av et løp der kona klokket inn til ny pers.

Jon hytte

Hyttplanmila sammen med 53-ballongen. En av høstens uventede høydepunkter. Anne Ilseng ligger foran og har løpt ut av bilde.

Ny giv mot det nye målet!
Mandagen etter startet jeg en 5 ukers intensiv treningsperiode i håp om å rekke toppform før San Sebastian. Livet mitt avhenger ikke av om jeg kommer i toppform, men det er det som er gøy, og det er hva jeg alltid har som mål. Pers.

Pl
anen var å kjøre på så mange harde økter jeg bare kunne takle. Gjern tre eller fire i uken. Jeg droppet samtidig turene på 14km til og fra jobben og løp så mye jeg kunne på mølle – som jeg vurder som ganske skånsomt. Jeg digger jo å løpe intervaller og jeg koste meg med treningen i denne perioden. En stund hadde jeg klokketro på at dette litt-utafor-boka-forsøket skulle føre frem. Nedturen ble derfor stor da jeg ikke løp raskere enn 35.20 (pers er på 33.40) under en 10km test. Siste test under Jessheim 10km på 34.55 var langt bedre, men jeg innså nok da, at kun et mirakel ville få meg til å perse. Nå var det bare å hvile og håpe på et Gudene var med meg. Det har de vært før

Uke 1 etter skade

Uke 3 etter skade
Uke 1 og 3 etter Hytteplan. Jeg brydde meg ikke om hvor langt det ble hver uke, og la ikke inn ekstra for mølleøktene. Den uka med 51.8 løp jeg derfor mer enn hva oversikten sier siden jeg løpe kvalitetsøker på mølle mandag, onsdag, torsdag og fredag. Jeg er flink til å ha rett fokus, og nå var alt fokus rettet mot kvalitetsøktene. Om det var lurt er jo en annen sak. 

Jessheim

Tredjeplass på Jessheim var godkjent. Gøy å stå på pallen med Kristian Ulriksen.  Min andre overmann heter Alexander Owren

San Sebastian 10 km
Jeg liker å heie på de små tilfeldighetene som dukker opp. I løping som i livet generelt så dukker disse opp som paddehatter. Det er bare å ta tak i dem. Første gang jeg løp 5km under 17 minutter ble jeg helt tilfeldigvis kjent med en under oppvarminga som hadde samme mål som meg. I San Sebastian kom jeg i prat med en svensk løperinne som hadde plan å løpe under 34 minutter. Altså, for en utstrakt hånd å få servert på selve løpsdagen! Her var det bare å henge seg på. Og det gjorde jeg. Klok av skade etter testløpet på Bislett, der jeg aldri fant rett tempo, hadde jeg bestemt meg for å gå hardt ut her. Det fikk briste eller bære.

Gata

Positiv splitt og dårlig opplevelse
Første km var tempoet bra, men allerede der kjentes jeg at dette ble tungt. Første 5km ble passert på under 17 minutter og jeg var absolutt inne i løpet. Men tiden lyver litt, for dette var en kamp gjennom samtlige 10km. Jeg håpet hele veien å få nye krefter slik at jeg kunne nærme meg den svenske ryggen, men jeg var ikke sterk nok. 34.26 ville jeg vært veldig fornøyd med for 2 år siden. Her var det ikke godt nok. Positiv splitt med 30 sekunder er på ingen måte innafor i min bok. Det er nesten å betegne som en sprekk. Så strengt må jeg være dersom jeg skal få ut av meg selv. De løpene jeg virkelig presterer så er jeg god også mot slutten. Både skader og den respektable tiden til tross – dette var et dårlig gjennomført løp. Men for all del, jeg tar med meg nyttig læring til neste løp.

Familiens ære ble likevel ivaretatt gjennom konas fantastisk fine halvmaraton der hun perset med 12 minutter. Sånn skal det løpes! Det er ikke tiden som er viktigst. Det er gjennomføringen! Bravo.

Anne

Må ærlig innrømme at det har vært litt ttungt å komme i gang etter den intervall-bonanzaen jeg kjørte i høst. Det virker langt frem til sub 1.13 under Berlin Halvmaraton 7. april 2019. Det er dit jeg skal, så da må jobbens gjøre. Fire måneder med jevn, passe hard trening er det som skal til. For meg finnes ingen quick-fix. Jeg må gjøre jobben. Steg for steg. Dag for dag. Jeg kan ikke hente inn en måned trening ved å intensivere. Dette er god læring som jeg skal benytte til mitt eget beste. Og det skal du få lese mer om frem mot nyttår, dersom du ønsker.