Frida Byfugliens treningsår

Den vanskelige veien videre …
Jeg hadde et mål om at neste artikkel i Kondis skulle være oppmuntrende og peke fram mot bedre tider. Slik har det ikke helt gått.
Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3 – 2024
Del I:Mye motgang og enda mer treningsglede for Frida Byfuglien
Del II: Stigende form til tross for humper i veien for Frida Byfuglien
Etter høsten med operasjon og mye opptrening var håpet mitt om at alt av problemer og utfordringer jeg hadde i 2023, skulle være over. Men de tankene var nok litt for gode til å være sanne, for problemet jeg hadde, har ikke endret seg noe.
Jeg merket på mølleøktene i slutten av februar at jeg fikk noen uklare symptomer som minte meg om det jeg opplevde i hele fjor. I første omgang tenkte jeg det bare var en innbilning, men da det ble bare verre, skjønte jeg at så ikke var tilfelle.
For å forklare det enkelt så opplever jeg helt smertefrie symptomer, men jeg blir kraftløs i hele venstre side og begynner å halte. Dette skjedde og skjer alltid kun på mølleøkter og i konkurranser, og jeg måtte igjen kutte ut mølleøkter.
For høye forventninger
Jeg kan fort sette litt for høye forventninger til meg selv og dermed lett bli skuffet. Det var flere ganger i Portugal jeg innbilte meg at jeg løp dårlig, men om jeg sammenlignet med like økter jeg hadde der i 2023, så så jeg at jeg nå gjennomførte øktene både raskere og med lavere puls. Det ga meg selvfølgelig en bedre følelse etter øktene da jeg så dette.
Jeg er en person som setter alt for høye krav til meg selv, og det gjør at jeg kan være nervøs til og med for en intervalløkt. Dette er selvfølgelig ikke helt bra, men jeg vet det skyldes at jeg virkelig vil.
Etter at jeg kom hjem fra den andre Portugal-turen, har det endelig vært mulig å trene godt ute her i Norge. Snøen har forsvunnet, og det er både varmere og lysere tider ute. Teknikken min har blitt mer og mer som før, og jeg føler meg ikke like «tam» i steget som jeg gjorde tidligere.
Det var på tide å begynne opptreningen mot Drammen 10 km som var et veldig stort mål for min del. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte sette ned forventningene mine siden løpet kom for tidlig etter operasjonen til tross for noen spesifikke 10 km-økter med god fart.
Jeg har merket at jeg var i en bedre form enn det jeg har vært tidligere, men jeg har slitt med å føle at kroppen er sterk nok til å løpe fort nok. Det å bygge seg opp igjen etter en operasjon er vanskeligere enn jeg så for meg, og det er tungt både fysisk og psykisk. Jeg er nødt til å gjennomføre minst tre styrkeøkter i uken, noe som kan gjøre meg litt tung og støl på intervalløkter.
Lurt med hviledag
Noe jeg har lært meg flere ganger i løpet av mars, er at når kroppen ikke har spilt på lag, har jeg tatt meg en hviledag og vært rolig med det. Dette har som regel gitt meg positive økter dagene etterpå. Det er noe jeg vil anbefale for flere – å føle seg mer trygge på å ta fri, for det er som regel det kroppen ønsker om den er bare halvveis i form.
Jeg har gjennomført x antall økter nede på Frognerkilen som helt klart er mitt favorittområde for å løpe intervall, til tross for at det ofte bruker å være litt vind der nede. Treningen mot Drammen 10 km har vært ganske bra med uker på ca. 130 km + styrke og ellipse. Tre av ukens økter har vært intervaller og resten rolig.
Da det var påske, vendte jeg snuten hjemover til familien min og dro på hyttetur. Her fikk jeg gjennomført øktene som normalt. Lørdagen åtte dager før løpet i Drammen begynte jeg å kjenne på nerver og usikkerhet siden jeg ikke hadde fått prøvd meg på noe fart. Derfor gjennomførte jeg spontant en litt hurtigere økt på 5 km, noe som jeg personlig syntes gikk veldig bra. Mye bedre enn jeg fryktet da jeg er kjempedårlig til å presse meg mentalt alene og lett kan gi opp. Det ga meg en god følelse mot løpet helga etterpå.
Klart for Drammen 10 km
Uken inn mot Drammen var det på tide og trappe ned på treningen. Jeg hadde samtidig også problemer med magen, og en dag endte det med en DNF-økt.
Torsdagen gjennomførte jeg en solid og bra økt sammen med min kompis nede i kjelleren på Bislett. Her følte jeg meg lett og fin og fikk gode tilbakemeldinger fra han. Jeg la inn en hviledag fredagen og så en lett 40-minuttersøkt lørdag.

Bislett-økt:Ei godt gjennomført økt på innendørsbanen i Bislett gav grunn til optimisme. (Foto: privat)
Kroppen føltes ganske grei, men jeg hadde allerede vært nervøs i to dager. Jeg følte meg småkvalm og skalv av nervøsitet. Jeg var nervøs for ikke å gjøre det bra og samtidig få problemer med kroppen. På selve dagen kom min far og søster for å være med å støtte meg. Jeg hadde mistet litt av nervøsiteten og begynte å kjenne meg klar for løpet.
De første 3 kilometerne følte jeg meg veldig bra, men så begynte kroppen å oppføre seg merkelig igjen. Som i fjor begynte jeg å få halteteknikken. Samtidig som dette skjedde, snakket jeg meg veldig ned med at jeg ikke var god nok enda.
For første gang lyttet jeg til disse negative tankene og godkjente dem. Før har jeg hele tiden funnet gode tanker som har gjort at jeg har kommet meg til mål når det har begynt å gå tungt. Før jeg rakk å tenke, sto jeg stille utenfor løypa.
Jeg skjønte ikke helt at jeg faktisk hadde stoppet å løpe etter bare å ha hatt noen negative tanker. Tidligere når jeg har fått lignende negative tanker, har jeg uansett klart å holde ut og finne motivasjon til å løpe til mål. Nå var det som om jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle stoppe fordi jeg er dårlig.
Etterpå taklet jeg det at jeg ga meg, dårlig rent psykisk. Det var noen dager der jeg ikke var helt meg selv, og jeg tvilte mye på meg selv. Jeg ville gi opp, men samtidig ikke, for jeg vet hvor mye dette betyr for meg og hvor mye glede det egentlig gir meg. Jeg har rett og slett havnet i en ond spiral etter jeg fikk problemer med kroppen i november 2022.
Grundig utredning
Nå har jeg blitt såpass lei av motgangene mine at jeg skal gjennom en grundig utredning. For vi skjønner at noe med nervesystemet mitt ikke er som det skal. Og når man vet at det er noe fysisk som hindrer meg i å løpe like bra eller bedre enn før, så må vi finne ut av hva det er som er feil med kroppen.
Jeg har en drøm om at jeg og Ingrid skal løfte meg enda høyere enn det jeg var i 2022, og da må alt være løst. Jeg skal nå ta MR av hode, rygg og hofte, og jeg ønsker bare at vi finner ut av hva det er.
Samtidig som jeg skal utredes, har jeg også startet hos mental trener for å finne gode verktøy til å bygge meg psykisk sterk. Det er veldig avgjørende i både trening og løp at hodet er med – hvis ikke fungerer ingenting.
Jeg ser fram til lysere tider, og selv om jeg enda ikke kan skrive at ting går bra, er jeg sikker på at året ikke skal fortsette sånn. Hvis det likevel gjør det, er jeg så motivert at jeg ikke skal gi meg. Jeg er kun 22 år, og vet at jeg har et potensial når alt spiller på lag. At det kan gå ett til to år med motgang, vil både jeg og flere andre oppleve. Det er ikke noe som er unikt for meg.
Jeg tror også at jeg blir sterkere av at jeg står støtt i det. Jeg er takknemlig for at jeg har en så fin jobb å gå til hver eneste dag, noe som gjør at jeg ikke alltid må tenke på at ting går trått igjen nå.
Jeg er i gode hender som skal hjelpe meg med å finne ut hva det er som feiler meg, og selv om operasjon av kneet ikke var problemet i første omgang, så fikk vi utlukket en teori. Nå er vi på neste teori, om at noe i nervesystemet ikke er som det skal.
Det er uansett svært motiverende å se hvor stort Løpe-Norge har blitt og hvor godt miljø det er.

Vår i lufta:Endelig forsvant snøen og det lette sommerantrekket kunne tas i bruk. (Foto: privat)