Andreas Nygaard: – Står du i ro, går du bakover

Andreas Nygaard

Født: 22. november 1990

Bosted: Bodø

Fra: Talvik

Idrett: Langløp

Klubb: Burfjord IL

Utdannelse: Påbegynt medisinstudium ved Universitetet i Tromsø

Utvalgte meritter: 3x sammenlagtseier i Ski Classics (2018/2019, 2019/2020, 2021/2022), 2x seier i sprintkonkurransen i Ski Classics (2015/2016, 2016/2017), 5x seier i Birkebeinerrennet (2018, 2022-2025), 2x seier i Vasaloppet (2018; 2022), seier i Marcialonga (2025), 3x seier i Jizerská padesátka (2019-2020, 2022), 3x seier i Nordenskiöldsloppet (2017-2019), gullmedalje i U23-NM i Alta 2013

Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 1-2026

26. januar 2025. Val di Fiemme. Trentino. Den 52. utgaven av Marcialonga, «den lange marsjen» mellom Moena og Cavalese, har vært en kraftprøve av de sjeldne. Ikke bare har et ufyselig regnvær gjort forholdene ekstremt krevende; løperne har også tynt hverandre med en drepende fart. Tettrioen har tilbakelagt de snaue sju milene på drøye to og en halv time og ligger med dette bare noen få minutter bak løyperekorden til nordmannen Runar Skaug Mathisen fra året før.

Alt som gjenstår nå, er den bratte avslutningsbakken opp til målbyen. Selv om han underveis har fått drahjelp av sin lagkamerat Mathias Aas Rolid, er han helt tom for krefter. Hele kroppen hans skriker i smerte, men han kan ikke stoppe opp nå. Denne sjansen vil han ikke få igjen. Aldri i livet vil han kunne tilgi seg selv om han ikke gir sitt ytterste nå.

Med 700 meter igjen til mål kaster han skilua. Han må bli kvitt den, han trenger luft, det koker i kroppen hans. Så roer de det plutselig helt ned. Konkurrentene hans, Max Novak og Amund Hoel, går opp den siste serpentinsvingen i fiskebein og titter på hverandre. Ingen av dem er interessert i å ta en føring nå og brenne kruttet for tidlig. Han vet at rennet først vil bli avgjort på de siste meterne i bykjernen i Cavalese.

Idet bakken slaker ut, øker svenske Max Novak tempoet igjen. Det er trangt mellom husene; det er kun plass til to spor. Han må passe på å ikke bli sperret inne. Så ser han snøscooteren kjøre ut på venstresiden. Dette er sjansen han må gripe. Han utnytter den lille luken med 300 meter igjen til mål til å komme seg opp på siden av Novak. Hoel er parkert. Slaget vil stå mellom ham og svensken. Løperen med den største viljen vil vinne. Han øker stakefrekvensen og kommer seg i front. Han har det siste lille giret. Det lille ekstra. Han har alltid hatt det. Så spurter han ifra. Med armene i været sklir han over målstreken og bryter sammen. Så kommer tårene. Seieren i Marcialonga er kronen på verket. Nå har han vunnet alle langløpsmonumenter i sin karriere. Andreas Nygaard har nettopp blitt fullkommen. Han har blitt en levende legende.

***

– Det at jeg endelig vant Marcialonga skapte veldig mange følelser hos meg. Jeg ble så glad, og lettet og stolt. Da jeg var yngre, tok jeg seierne mer eller mindre for gitt, mens jeg med årene har blitt mer reflektert. At jeg kjente på tårene, handlet nok mest om at jeg vet hva som ligger bak en slik prestasjon, hvor mye som skal falle på plass, sier Andreas Nygaard.

Den første snøen har lagt seg over Bodø denne fredagen i midten av november. Gylne solstråler sklir flatt over det mørkeblåe havet og de hvitkledde fjellene og gir den lille byen sitt arktiske preg. Når Kondis treffer den norske langløpsstjernen på sitt nye hjemsted nord for polarsirkelen, er det under én måned igjen til 35-åringen skal ta fatt på en ny sesong, den ellevte i sin karriere. Etter en rask skitur på Bestemorenga, Bodøs bynære aktivitetspark med skistadion få minutter fra sentrum, og en god lunsj på byens fremste håndverksbakeri, Brødrene Berbusmel, har vi satt oss i vestibylen til Bodøs futuristiske rådhus for å prate. Både om karrieren til Andreas så langt og det som ligger foran ham.

– Kona mi er fra Bodø, så vi flyttet hit i sommer. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å begynne med, men ble positivt overrasket. Byen byr på fantastiske muligheter på mange fronter. Sommeren var veldig fin, og i dag har vi til og med vært på ski, så Bodø er bra. Men innerst inne har jeg nok en liten drøm om å dra enda lenger nord. Det er langt til Tromsø eller eventuelt Alta, humrer han.

Talentet fra Nord

Den høyvokste skiløperen med det vinnende smilet er åpenhjertig, direkte og klar i talen; egenskaper som stemmer godt overens med dialekten han snakker. Det myke tonefallet og de tydelige vokalene avslører raskt at Andreas er fra Finnmark.

– Jeg er oppvokst i Talvik utenfor Alta og gikk mine første skirenn da jeg var åtte-ni år gammel. Jeg husker at det var renn hver onsdag i noe som het Talvik Cup. Egentlig var det broren min, som er tre år eldre, som begynte å gå på ski, men jeg fulgte i hans fotspor. Så reiste vi rundt i Finnmark og gikk skirenn i helgene, men det var vel så mye fokus på snøballkasting og vafler i kantina etter rennet. I tillegg spilte jeg fotball og drev med alt fra sykling og løping til judo, minnes Andreas.

Ungguttens begeistring for ulike fysiske aktiviteter er stor, men engasjementet for ski blir til slutt dominerende når han i en alder av tolv år skal begynne på ungdomsskolen og sammen med moren sin flytter til Burfjord, et lite tettsted i Kvænangen kommune med snaue 400 innbyggere. Der møter han primus motor Hallgeir Frantzen som leder an i det lokale skimiljøet og som inspirerer gutten til stadig å utforske skitalentet sitt.

– Det naturlige valget var så å gå på skilinja på videregående i Nordreisa seks mil fra der jeg bodde. Tiden på videregående skole var helt fantastisk, og mange av dem jeg gikk på skigymnas med, er mine beste venner den dag i dag. Vi ønsket å gjøre det bra så klart. Vi gikk Norgescup og junior-NM, men det var vel så gøy å reise på tur med gode venner. Drømmen vi hadde, var å gå vanlig langrenn og delta i OL og VM en dag. Det var tross alt det vi hadde vokst opp med og som vi så på TV, sier han.

Det skal ikke gå lang tid før Andreas får sine første resultater i langrenn. Riktignok er det ikke i distanserenn han gjør det best, men i sprint. Som siste års junior blir han i 2010 nummer fire i junior-NM på Stryn. Året etter, i 2011, i en alder av 20 år, tar han sin første seier i et stort FIS-renn, da han vinner sprintfinalen i finske Muoino.

To år senere følger han opp bedriften ved å ta gullmedaljen i U23-klassen i NM på ski hjemme i Alta. Andreas ser ut til å kunne bygge videre på suksessen fra de aldersbestemte klassene også blant eliten. Han elsker å trene, han har en voldsom motivasjon, men gjennombruddet i klassisk langrenn lar vente på seg.

– Jeg hadde et visst talent, men jeg hadde masse dårlige resultater også. I overgangen fra junior- til seniorklassen klarte jeg å komme meg med på regionslaget Team Veidekke Nord-Norge, der jeg sammen med etablerte utøvere fikk gått Norgescup og Skandinavisk Cup. Men selv om jeg satset hardt, så kjente jeg at hvis beina hadde ansvaret for framdriften, sånn som i skøyting eller diagonalgang, så hadde jeg ikke noe ekstraordinært å varte opp med. Det var ikke der jeg skinte. Men så snart det var staking og lange distanser, så kom jeg til min rett, beretter han.

Ni mil til veiskille

Et smil sprer seg over ansiktet til Andreas, og øyene glitrer når han forteller om sin debut i langløp. Vasaloppet, verdens største langløp, skal bli ilddåpen. Første gang Burfjordingen stiller i det ni mil lange rennet i 2013, minner prestasjonen hans om alt annet enn den til en fremtidig seiersgrossist. Andreas knekker staven allerede i første bakken og karrer seg til slutt i mål på en 55. plass. Han blir slått av sin egen bror Bjørn Thomas og havner 17 minutter bak vinner og senere lagkamerat Anders Aukland.

– Jeg måtte gå med en for kort stav med skiskytterstropp. Da jeg kom i mål, var hånda som en kjøttkake. I tillegg gikk vi på festevoks, eller «bremsevoks», som vi kaller det nå. Året etter gikk jeg rennet på nytt. Cirka halvveis mistet jeg solbrillene og som fattig student med dårlig økonomi, så tenkte jeg: «nei, fader». Jeg trakk stavene til meg, lot feltet passere, snudde og hentet brillene. Deretter brukte jeg noen mil for å ta igjen feltet, og ble sinnssykt nok nummer seks i mål. Det var da jeg på mange måter hadde kommet til et veiskille, poengterer Andreas.

Prestasjonen til 23-åringen får flere langløpslag til å sperre opp øynene. Den tidligere landslagsløperen og OL-vinneren Thomas Alsgaard prøver å lose Andreas over til sitt «Team LeasePlan Go», men det er til slutt privatlaget til Anders og Jørgen Aukland, «Team Centric», som trekker det lengste strået. Fra nå av satser Andreas på langløp.

– Jeg er så glad for at jeg turte å stikke fingeren i jorda og bare gikk for talentet mitt fordi jeg hadde ikke fått til noe i vanlig langrenn, slik vi kjenner det i dag. Jeg er sikker på at jeg kunne ha trent helt perfekt fra jeg var 23 til 28, hentet posten én gang i uka og ellers bare trent, men likevel ikke blitt bedre enn topp 10-15 i verdenscupen. Nå har jeg hatt ti fantastiske år, hvor jeg har levd livet til en profesjonell idrettsutøver, reist til magiske steder som St. Moritz og Val di Fiemme og gått vidunderlige skirenn med gode venner. Nei, jeg kan ikke annet enn å glise, bedyrer 35-åringen.

At det skal bli ti år og vel så det i langløpsverdenen vet Andreas i 2014 foreløpig ikke noe om. Han har så vidt begynt å kjenne på atmosfæren i internasjonal langløp; han skjønner at idretten i vekst, men akkurat som sporten, trenger også langløpstalentet tid til å utvikle seg. Ikke minst trenger han et annet bein å stå på, om langløpsplanene ikke skulle gå opp til slutt.

– Jeg startet å studere medisin på universitetet i Tromsø i 2014. Jeg tok studiet på deltid frem til 2022, da jeg skulle gå ut i femteårs praksis. Da jobber du først i 27 uker, og så skriver du masteroppgave deretter. Jeg skjønte fort at opplegget vanskelig lot seg kombinere med langløpssatsningen min, så da valgte jeg faktisk å slutte uten garantier for å kunne komme inn igjen i studiet på et senere tidspunkt. Det var skummelt, folk bare fleipet og kalte meg for «Dr. Dropout», men jeg følte det var viktig å vie meg fullstendig til langløp, sier han.

Definisjonen av langløp

Og den sportslige suksessen skal gi ham rett. Etter to år med fokus på den grønne sprinttrøya i 2015 og 2016 samt tre seiere i renn i 2017, vinner Andreas Vasaloppet og Birkebeinerrennet for første gang i 2018. Året derpå tar han hjem sammenlagtseieren i Ski Classics, langløpsserien som omfatter verdens lengste og hardeste stakerenn. I de etterfølgende sesongene vil polarekspressen fra Talvik ikke bare gjenta suksessen i både Vasaloppet og Birkebeinerrennet, men han vil også triumfere i alle øvrige langløpsmonumenter, enten det er i det tsjekkiske rennet Jizerská padesátka eller Marcialonga i Nord-Italia. Med 21 seiere (per januar 2026) vil Andreas Nygaard bli tidenes mestvinnende herreløper i Ski Classics-historien noensinne og mer enn det. Nordmannen vil bli til selve definisjonen av langløp.

– Om det var langløp som fant meg eller om det var jeg som fant langløp, det er vanskelig å avgjøre, men jeg vil si at det har gjort meg til den jeg er i dag. Langløp har uten tvil skapt min identitet, fastslår han.

Når Andreas ser tilbake på sin egen karriere, som har redefinert hva som er mulig å oppnå i langløp, er det likevel enkelte øyeblikk som står klarere for han enn andre. Spurt om hvilke prestasjoner som betyr mest for ham, nøler 35-åringen ikke:

– Det første året jeg vant Vasaloppet, i 2018, husker jeg selvfølgelig godt. Så kom jeg på en hot streak og vant Birken rett etterpå. Der var det veldig spesielt føre, og vi hadde så gode ski. Det ble nesten klubbmesterskap på grunn av det, men å stå der med mine lagkamerater Tord Asle Gjerdalen i gul trøye på høyre sida og Anders Aukland på venstre sida, to legender som jeg så opp til og hadde trent mye med, det var stort, mimrer han.

– I det hele tatt å vinne Birkebeinerrennet fem ganger er faktisk godt gjort til å være meg siden fysikken ikke nødvendigvis taler for meg i en såpass kupert løype. Alle som har trent eller konkurrert med meg, vet nok at jeg som forholdsvis stor løper har bedre spurt- enn motbakkekapasitet, legger han til.

Men på samme måte som oppturene har preget Andreas, så har også skuffelser og vonde nederlag satt sine varige spor i hans karriere. Ti år som toppidrettsutøver betyr ikke minst å bli mørbanket – både fysisk og mentalt.

– Når det gjelder motgang, så tenker jeg først og fremst på 2021, da jeg var i veldig god form, men hvor jeg fikk frostskader på både fingre og tær (i La Diagonela, red. anm.) og ble liggende på sykehuset i Italia i en uke midt under koronapandemien. Det var ganske brutalt, og jeg gikk glipp av masse renn, blant annet Marcialonga. Jeg var i min beste alder, jeg hadde vunnet mange skirenn året før og følte at jeg kunne gjøre det bra, så det var et ordentlig tilbakeslag. Det samme skjedde i 2023/2024-sesongen. Da vant jeg La Venosta før jul og i Toblach (3 Zinnen Ski-Marathon, red. anm.) i januar, men så trynet jeg på trening i Livigno og skadet skulderen. Jeg stilte i Marcialonga, men hadde dritvondt, så det ble bare tull. Det var en stor skuffelse, fordi jeg følte at jeg det året hadde en reell sjanse til å vinne rennet, sier han.

«Å trykke på play»

Det er lett å bli villedet av alle de fremragende prestasjonene og alle seirene Andreas har levert i løpet av sin karriere, men faktum er at episoder som den fra 2021 eller 2024 bare er to eksempler på motgang han har opplevd opp gjennom årene. Burfjordingen har nesten ikke har hatt en eneste sesong på ti år, der han ikke har vært enten syk eller skadet. Så hvordan har Andreas likevel klart å prestere når det gjaldt som mest? Hvordan har han trosset den selvskrevne regelen at enhver seiersrekke før eller siden må ta slutt? Hva er hemmeligheten bak hans suksess? Andreas retter seg opp i sofaen og tenker i et par sekunder, før han svarer.

– Det er merkelig, men i perioder med motgang hjelper det faktisk at du har hatt suksess før. Folk sier gjerne at det blir vanskeligere og vanskeligere å vinne jo oftere du gjør det, men for meg var det nesten omvendt. Jeg syntes det var veldig vanskelig å vinne et stort skirenn for første gang fordi jeg ikke visste hva jeg måtte prestere for å gjøre det. Men straks jeg hadde gjort det, straks jeg hadde vært best, visste jeg også hva som kreves av min kropp. Nå vet jeg hva jeg skal dra på SkiErgen, hva jeg skal springe på i rulleskiløypa og hvor mange hang-ups jeg må ta for å være best. Så det handler mer om å ha trua på sitt eget opplegg og gjennomføre det. Det er bare å trykke på play. Jeg vet at hvis jeg trener tjue timer i uka tolv uker i strekk, med én til to terskeløkter på seksti minutter per uke, én styrkeøkt, én ren hviledag samt mye rolig trening, så blir jeg en bra versjon av meg selv. Hvis jeg bare gjennomfører treningen som skal til og er tålmodig nok, så vil resultatene komme, enten dette nå skjer i desember, januar eller mars, poengterer 35-åringen og legger til:

– Samtidig føler jeg at jeg har fått en god forståelse av min egen kropp. Mange av mine prestasjoner handler om at jeg har lært meg selv å kjenne og vet hva jeg responderer på. Fordelen min er at kroppen min gir beskjed når den ikke vil ha mer trening og at jeg har lært meg å tolke signalene. Om jeg ikke sovner på rygg, om jeg våkner for ofte på natta, så er dette dårlige tegn som tyder på at jeg er for sliten. Da må jeg tørre å hvile. På en annen side kan jeg ikke bare trene når jeg føler meg bra, da blir det for lite trening. Så trening er en balansekunst – du må vite når du kan gasse på eller skal bremse, understreker han.

Indre driv

Andreas framstår gjennom hele samtalen som en toppidrettsutøver som aldri overlater noe til tilfeldighetene. Han gransker, lytter og justerer seg selv konstant. Han tenker i spørsmål. Fremfor å jage resultater for resultatets skyld virker han drevet av et dypere ønske om selvutvikling; av å forstå hva som gjør ham bedre som utøver og menneske. Kanskje er det nettopp denne indre nysgjerrigheten som har gjort ham til tidenes mestvinnende langløper.

– Konkurranser handler jo mye om å vinne og det å slå andre, men etter hvert som jeg ble eldre, fant jeg ut at det ble kjedelig bare å være opptatt av plassifferet foran navnet mitt på resultatlista. Istedet begynte jeg å konsentrere meg om meg selv og hva det krevdes å bli en bedre versjon av meg selv. Hva kunne jeg få til? Hva skjedde med meg når jeg klarte å dra fortere i stakemaskinen, gikk fortere på rulleskimølla eller sprang raskere på 10-kilometeren? Når jeg klarte å fokusere på meg selv, så fikk jeg en kjempeutvikling. Samme innstilling har jeg fremdeles. Jeg ønsker alltid å bli bedre. Hver dag. Fordi hvis du står i ro, så går du bakover. Men nå med alderen har jeg også lært meg å balansere det evige jaget, det paniske, ja nesten maniske ønsket om å bli bedre med å være mer avslappet. Du skal være komfortabel med kanskje å bli gått ifra i en konkurranse i mai, juni eller juli, fordi det tar tid å bygge seg opp. Samtidig skal du høre din indre stemme si «faen, det her likte jeg ikke». Du må på en måte være laid-back, men på tåhev, oppsummerer Andreas sin treningsfilosofi.

35-åringen legger ikke skjul på at det å klokke inn den ene etter andre topprestasjonen ikke lenger faller ham like lett og naturlig som da han var yngre. Å holde seg i toppen av et stadig mer profesjonelt langløpsmiljø tærer på både fysiske og mentale krefter. For Andreas går kunsten om år etter år å være blant sportens beste utøvere ut på å forstå egne begrensninger, snu dem til å bli styrker og ikke minst tillate seg en viss fleksibilitet i hva det betyr å være toppidrettsutøver.

– Da jeg var yngre, så responderte jeg fortere på hurtighetsdrag og styrkeøkter, noe som ga meg en veldig bra avslutning av et renn. Det kommer ikke like naturlig nå lenger, og jeg må ha flere økter for å stimulere kroppen. Mens på den andre siden har jeg blitt bedre på det aerobe, altså basen som får meg i posisjon til å vinne et renn. Jeg har aldri vært god nok til å kunne sprenge et felt eller gå tidlig ifra, og før handlet det mer om å finne ut hvordan jeg kunne henge med de beste. Da hendte det oftere at jeg var helt kokt når jeg kom inn i en spurt, mens jeg nå føler meg piggere. Jeg går mye billigere nå enn før, men klarer likevel å holde en høy hastighet. Dette er av stor betydning i en konkurranseform som Ski Classics hvor vi går i flere timer, poengterer han.

– Så er det viktig å skape motivasjon i hverdagen og trene bærekraftig, fordi det er ingen som har et så langt treningsår som oss langrennsløpere. Jeg har alltid hatt filosofien at jeg må trives med det jeg gjør. Det handler om å skape et engasjement som gjør at du kommer deg opp om morgenen og har lyst til å trene. Jeg for min del elsker å oppdage naturen. Jeg kan for eksempel finne på å gå på rulleski til Børvasstindan, fantastiske fjell utenfor Bodø, så springer jeg rundt dem og tar rulleskiene hjem igjen. Eller, når det er meldt knallvær i en uke, så kan jeg springe mellom DNT-hyttene imellom Norge og Sverige og ta det som en ekspedisjon. Da jeg bodde i Oslo, så gikk jeg til Vangen skistue i Østmarka og spiste gode kanelboller der, mens alle andre bare gikk i Nordmarka. Jeg elsker å oppdage nye plasser og bli kjent med nærmiljøet. Motivasjon for trening kommer i forskjellige former og farger, sier 35-åringen.

Løpeglede

For å beholde idrettsgleden, er det ikke minst avgjørende for Andreas ikke bare å måtte følge en forhåndsdefinert treningsplan til punkt å prikke, men å kunne variere i treningen. Burfjordingen strammer av den grunn regelmessig løpeskoene og hiver seg med på ulike arrangementer både i Norge og utlandet. I fjor sommer deltok han blant annet i «Marathon du Mont-Blanc», et 42 kilometer langt fjelløp med over 2500 høydemeter, bare for senere på høsten å sette ny pers på en halvmaraton i Valencia med den respektable tiden 1.11.45.

– Løping er en fantastisk idrett, og jeg syns det er veldig gøy å løpe. Det er objektivt, enkelt og ikke minst god trening for enhver utøver. De siste to årene har jeg eksempelvis ikke gått et eneste rulleskirenn på sommeren, fordi jeg har hatt litt utfordringer med overkroppen, så da er det artig å kunne løpe istedet. Du trigger jo konkurranseinstinktet på andre måter, du får kanskje reist litt, det er sosialt og du får kule opplevelser, samtidig som du opplever fremgang. I sommer har jeg også løpt ultraløpet «Telegrafruta» over Saltfjellet og så springer jeg den ukentlige løpekarusellen her i Bodø som er på mellom 2 og 5 kilometer. Men om jeg må velge, så vil jeg nok si at det gir meg mer å løpe et fjelløp enn et flatt asfaltløp, fastslår Andreas.

Opptredenen på halvmaraton i Valencias gater, der han uten særskilte forberedelser satte personlig bestetid, får altså bli et engangsstunt, men den kjennetegner likevel Andreas sin innstilling til idrett og konkurranse. Det gjelder å senke skuldrene.

– Halvmaraton er en belastning som jeg er glad i. Jeg kjenner at jeg tar i og er påskrudd, men det gjør ikke vondt i kroppen på en sånn dårlig måte før kanskje helt på slutten. Løpet i Valencia var jeg med på nesten i protest, fordi det er så mange i dag som overtenker. Skal de drikke Nomio før start eller skal de kanskje ta bikarbonat? Altså, «come on», det er ikke der slaget står. Dagen før løpet i Valencia hadde jeg gått syv mil på rulleski på vår treningsleir på Mallorca. Dagen før det igjen hadde jeg hatt sesongens første landeveis sykkeltur. Så bare tok jeg fly til Valencia, sov over og perset på halvmaraton. Samme dag fløy jeg tilbake til Mallorca og gikk på rulleski med mine lagkamerater på ettermiddagen. På laget vårt har vi et uttrykk som heter «KISS – keep it simple, stupid». Bare gjør det, og gjør det enkelt, oppfordrer han og legger til:

– Min trening er ikke veldig spesiell. Jeg tror det er utrolig mange som kan trene det jeg trener, men jeg vil tippe at det er veldig få som utenom trening har så liten totalbelastning som meg. Som toppidrettsutøver må du være komfortabel med å ligge litt på rot, tvinne tommeltotter og bare vente på neste økt. Fordi den eneste treningen du har utbytte av, er den du restituerer deg fra, poengterer 35-åringen.

Velge og vrake

Etter mange år i toppidretten vet Andreas hva han snakker om. En god utøver, fremhever han, formes av disiplin og dedikasjon over tid og uten snarveier. Nettopp denne erfaringen gir ham trygghet til å kunne rette blikket fremover og fortsatt sette seg ambisiøse mål. For selv om han har vært med lenge, så er Andreas langt fra ferdig som langløper.

– Målet mitt for denne sesongen er å vinne et Ski Classics-renn. Da vil jeg i så fall ha vunnet langløpsrenn i ti år på rad. Dersom jeg ikke får veldig vondt noen plass eller får skader som åpenbart er begrensende, så tror jeg at jeg fortsatt kan vinne Vasaloppet, Marcialonga eller Birkebeinerrennet ganske mange år fremover. Det hadde vært gøy å skli først over mål i Birken, vinne rennet fem år på rad og vise «high five» med hånda, smiler han.

Det har blitt sent, og vestibylen i rådhuset er nesten tom. Utenfor er Bodø pakket inn i vintermørke. Andreas trekker pusten og lar ordene virke i et øyeblikk. Når han fortsetter, er blikket hans skarpere. Det er tydelig at tankene hans allerede kretser rundt hva den nye sesongen vil bringe, spesielt etter at Ski Classics-arrangøren har foretatt en rekke endringer i rennkalenderen. Slik introduseres i år en 1,5 kilometer kort sprint i Tsjekkia, fredagen før Jizerská padesátka, samtidig som det skal gås et fem mil langt individuelt renn i svenske Orsa Grönklitt. Tempoen vil bli avholdt én uke etter tradisjonsrike Vasaloppet og bare seks dager før Birkebeinerrennet, noe som korter ned hvileperioden for utøverne mellom begge klassikerne. I tillegg innføres det fra 2026 flere endringer i traseen til Vasaloppet for å bøte på stadig mer ustabile værforhold. Men der 35-åringen har forståelse for tilpasningene i det svenske langløpet, stiller han seg uforstående til de øvrige programendringene.

– Det er helt uaktuelt for meg å gå i Orsa helgen etter Vasaloppet og før Birkebeinerrennet, fordi Birken, i hvert fall for meg, er såpass mye større. Samtidig så har sammenlagtseieren i Ski Classics ikke samme prestisje lenger som før, så det gjør det lettere for meg å velge bort rennet. Jeg mener også at det potensielt kan bli veldig forskjellig føre for utøverne, når de skal gå én etter én. Langløp handler veldig mye om at folk starter samtidig og at det er den første som passerer sluttstreken som vinner konkurransen. Tenk Vasaloppet. Det er ganske mektig å stå på starten i Berga by første søndagen i mars med 16 000 i ryggen og vite at så snart startskuddet har gått, så er det første mann til kirketårnet i Mora. Samme løype, samme starttidspunkt; det er ingenting å lure på. Den som krysser streken først, har vært raskest. Jeg skjønner så klart at det er en kabal med ulike renn som skal gå opp, men å sende oss utøvere en plass uten historie eller tilskuere er ikke veien å gå for Ski Classics i mine øyer, kritiserer Andreas.

– Så er jeg ikke like negativ til sprinten i Tsjekkia, men det kan fort bli litt B-preg over det arrangementet også. Ja, det er mange i feltet som har gått verdenscup i sprint før og som kommer til å stake fort der, men det finnes bedre sprintere i verden enn oss. La nå dem gå rene sprintrenn. Det vi er verdensklasse på, er det å stake og gå lange løp. Dét er vår forse, poengterer han.

Fremtidsutsikter

Når 35-åringen sier dette, så har han ikke minst de til dels tabloide ytringer til tidligere langrennsikon Vegard Ulvang rundt fremtiden til klassisk langrenn og staking i mente. Ulvang uttalte for noen måneder siden at klassisk «vil dø», mens skøyting derimot vil vinne frem som dominerende teknikk. Men Andreas observerer det motsatte og anfører en rekke argumenter for hvorfor nettopp staking vil bestå i fremtiden.

– Jeg mener jo at Ulvang bommer litt når han sier at klassisk langrenn og staking kommer til å dø. Det å lære seg å gå ordentlig på ski, uansett om det er diagonalgang eller skøyting, er krevende, selv for meg som nesten ble født med ski på beina. Staking er mye lettere og har i mange renn vist seg å være den mest effektive fremdriftsformen. Så til argumentet at staking er kjedelig. Hadde noen kritisert løpere eller syklister for at teknikken deres er helt likt hele tiden, og at de «bare» springer eller tråkker rundt? Når du staker, kan du fortsatt ha høyere frekvens i bakkene eller lengre tak på flatene, sier han.

Men istedenfor å fyre opp igjen under en kanskje ikke-diskusjon, legger Andreas heller frem konstruktive forslag for å motvirke ytterligere splittelse i langrennsmiljøet.

– Hvorfor kan ikke Birken bli arrangert som en del av en verdenscup-helg i Lillehammer? Fredag for eksempel, har du en skøytesprint nede på Birkebeinerstadion. Lørdag går du en skiatlon og på søndag så er det Birken. Litt ulike grener, litt forskjellige folk som presterer, men alle er samlet på en plass. Eller Vasaloppet: Hvorfor ikke å ha en showsprint med verdenscupløpere i gatene i Mora på fredagen? Så et annet løp i lysløypa oppe i Hemus på lørdagen og på søndagen går vi Vasaloppet. Kanskje synes verdenscupløpere det er kult og blir med? Jeg føler at vi må samle langrennsfamilien i større grad og se hverandre som en ressurs vi kan dra nytte av, istedenfor å konkurrere mot hverandre, appellerer 35-åringen.

Byen ligger stille når vi går ut fra rådhuset. Mens vi tar på oss jakkene, glir samtalen naturlig vår over i det som venter; ikke bare for langløperen, men for mennesket Andreas Nygaard, den dagen har bestemmer seg for å legge skia på hylla.

– Nå har jeg fokus på de neste to sesongene, så får vi se hva som skjer. Jeg gjenopptok medisinstudiet mitt i fjor sommer og har fått godkjent det jeg har gjort så langt. Så planen min for når jeg legger opp, er å fullføre utdanningen min som jeg har brukt så mye tid på. Leger har jo uendelige muligheter for hva de kan spesialisere seg på, men jeg kan tenke meg en eller annen rolle i idretten, fordi den har gitt meg så mye opp gjennom årene. Kanskje jeg kan bli trener eller mentor. Det hadde vært en fin måte å gi noe tilbake på. Idrett er vennskap, tilhørighet og personlig utvikling – verdier som jeg gjerne vil dele videre til andre gjennom mitt arbeid, avslutter Andreas.

3 Om Andreas

Hallgeir Frantzen – tidligere trener og primusmotor for skimiljøet i Burfjord

– Jeg ble kjent med Andreas da han flyttet til Burfjord og meldte seg inn i klubben vår. Burfjord er en liten plass, men skimiljøet ble etter hvert ganske stort siden vi hadde så mange ivrige og gode løpere. Andreas var én av dem og bidro i miljøet. Han var ingen superløper til å begynne med, men han var treningsvillig og målrettet, så kurven hans pekte bare oppover. Det var aldri noe tull med Andreas. Han stresset ikke, men hadde en indre ro og var alltid blid. Jeg er stolt over hva Andreas har oppnådd i karrieren sin, og det er inspirerende å se at tiden jeg har investert i klubben har båret frukter og har vært nyttig for andre. Prestasjonene til Andreas betyr mye, ikke bare for Burfjord, men Nord-Norge generelt. Det er ikke mange løpere herfra som når helt opp, og uten forbilder som Andreas hadde nok mange barn og unge holdt på med andre ting enn å gå på ski. (Foto: privat)

Anna-Elisabeth Liljedal Øverås – kona til Andreas

– Jeg ante ikke at Andreas drev med langløp da vi ble kjent. I de første årene etter at vi ble sammen, så merket jeg at han hadde et veldig sterkt konkurranseinstinkt. Før måtte han alltid være best, uansett hva det var. Men nå syns jeg han har blitt en veldig god lagspiller, som unner også andre å vinne og gjøre det bra. Som person er Andreas humørfull, han er smart og det skal mye til for å vippe han av pinnen. Han har hatt en del skader og sykdom i sin karriere, men han har taklet det på en utrolig bra måte. Andreas klager aldri, fordi han har en sinnssykt høy smertetoleranse. Den dagen han legger opp, så håper jeg at han finner en jobb som passer ham og gjør at han kan fortsette å være seg selv. Jeg ser frem til flere hverdager sammen med han og kjenner at det blir godt å kunne dra på felles sosiale sammenkomster uten å måtte være bekymret for leggetid eller smitterisiko. (Foto: privat) 

Jørgen Aukland – tidligere lagkamerat og teamsjef i Team Ragde Charge

– Allerede på første møtet med Andreas skjønte jeg at han var unik. Han var en fyr med gode verdier, et vanvittig staketalent og en viss råhet i seg. Til å begynne med var han en utøver som gikk for grønn trøye, men så utviklet han seg ekstremt og ble tidenes beste langløper som har gjort helt utrolig ting med ski på beina. Andreas er ikke den som vinner alle treningsøkter eller legger ned flest timer, men han er ekstremt flink til å få ut det han har inne når det virkelig gjelder. Andreas er utrolig dedikert og leverer så å si alltid. Han er kapteinen vår, som vi har bygget hele laget rundt, og en ekte kulturbærer. Andreas ser aldri noen begrensninger, bare muligheter. Om han er frisk og får trent bra fremover, så kan han vinne Vasaloppet og Birken igjen før han legger opp. Andreas vil uansett stå igjen som én av de virkelige gigantene i langløp.