Motivasjonen for å beslutte at jeg skulle operere kneet i 2023, var at jeg ikke skulle oppleve enda et år med motgang, men ta et steg i riktig retning. Da jeg også fikk spørsmål om å skrive for Kondis i 2024, ga det meg enda en stor motivasjon. Jeg gledet meg og så fram til å skrive om alle persene og de gode resultatene jeg drømte om å klare i 2024. Jeg visste samtidig at løping er en tålmodighetssport og så ikke for meg den store framgangen, men kanskje kunne jeg knipe noen sekunder ekstra sammenlignet med de tidene jeg hadde i 2022.
Annonse
Rehab-reisen har vært preget av god motivasjon og mye trening, noe som ga meg et løft formmessig. Jeg så for meg tidlig at dette året kunne bli ganske bra da jeg aldri hadde følt meg i så god form tidligere. Men her jeg sitter og skriver, har jeg lært enda mer om viktigheten av å være tålmodig og skynde seg langsomt.
Langt nede
Jeg skulle kanskje gått tilbake i tid og gjort noe annerledes, eller kanskje det ikke ville blitt annerledes uansett. Den siste tiden har vært preget av akkurat de samme problemene som jeg hadde i 2023. Jeg har vært litt langt nede og revet meg i håret flere ganger av bekymring over «hvorfor har jeg akkurat de samme symptomene som tidligere?»
Jeg begynte å skjønne at kneoperasjonen jeg gjennomførte, ikke hjalp mot de problemene jeg slet med i 2023. Jeg har vært både frustrert og oppgitt over dette, men jeg må bare innse at det var den teorien vi trodde på da.
I samråd med fysioen min ble vi enige om å ta en tre-ukers treningspause med kun 20 min jogg hver eneste dag i tillegg til 6 stk. 60 meters stigningsdrag.
Det ble en stor omveltning i hverdagen min med så lite trening, og jeg hadde plutselig mye mer dødtid enn hva jeg var vant med. Dette førte til mer alenetid enn hva jeg foretrekker, og ofte følte jeg meg ensom ved å stå på sidelinja.
Jeg tipper dette er noe flere utøvere kan kjenne seg igjen i når de får tatt ifra seg sin store lidenskap som tar stor plass i hverdagen. I slike perioder setter jeg ekstra stor pris på at jeg har en jobb å gå til, og at jeg har venner jeg kan kontakte for en god prat som inkluderer både tårer og latter. Jeg så ganske mørkt på situasjonen og trodde egentlig det ikke var så mye håp for meg om faktisk å bli god.
Prøve noe nytt
Men med et godt team rundt meg klarte jeg å holde motivasjonen min oppe. Inne i denne perioden så skjedde det i tillegg et trenerbytte. Jeg har nå gått inn i et samarbeid med Sindre Buraas med god støtte fra Kristian Ulriksen, to karer som er kjente i løpsmiljøet. Ingrid Kristiansen er en utrolig flott trener og kvinne, og hun løfter opp ekstremt mange til å bli gode løpere. Jeg trengte å prøve noe nytt, for å finne ut litt hva som kan fungere for meg. Det er ingen tvil om at eneste grunnen til at jeg ikke har fått ut det jeg vet jeg kan, har vært skadeproblemene jeg står i.
Nå etter at sommeren ankom, har jeg funnet interesse i å løpe i terrenget, både fordi det er skånsomt, og fordi det er en nydelig treningsmåte.
Etter de tre ukene med fint lite trening fikk jeg endelig grønt lys til å ta opp igjen normal trening. Vi laget en plan som gikk ut på å starte opp forsiktig og gradvis bygge opp kapasiteten igjen. Det ble derfor løping i terrenget for å gjøre det så skånsomt som mulig, og jeg slappet av mer psykisk ved å ikke måtte jakte på en god fart på hver rolige økt. Løpeturene ble som regel gjennomført sammen med gode venner, noe som jeg setter stor pris på. Det gjør enhver trening lettere og morsommere!
Styrketest
Jeg ble samtidig utredet hos Idrettens helsesenter (IHS). Der tok jeg en styrketest som ga ganske dårlige resultater. En langdistanseløper vil naturligvis ikke ha så mye muskler sammenlignet med en sprinter eller ballspiller. Men resultatene mine var ikke gode nok for hva en langdistanseløper burde klare heller. Jeg skjønner godt jeg har et forbedringspotensial her med tanke på å forebygge eventuelle framtidige skader.
Videre skulle vi utrede hva som kan være mulige årsaker til mine sviktfølelser i venstre side av kroppen. MR-bilder av ryggen viste flere dårlige resultater som for eksempel prolaps, og jeg vil nå legge en god styrkeplan sammen med fysio fra IHS.
Sammen med IHS får jeg god hjelp av både lege, fysioterapeut og ernæringsfysiolog. Jeg hadde et ønske å gå til en profesjonell idrettsernæringsfysiolog for å få tips om hvordan jeg enklere kan øke muskelmassen min.
Om jeg skal være ærlig, tipper jeg det er mange som kan ha godt av å reise på en slik time for å få gode tips og råd når man trener så mye som det mange av oss gjør. Her kan du få høre om viktigheten av aldri å trene på tom magen tidlig om morgenen, og om alltid å bringe med seg noe næring under en lengre økt eller å ha noe klart etter endt treningsøkt.
Nå føler jeg at jeg har optimalisert så bra jeg klarer med kompetente personer rundt meg, for slik å øke sjansen for å nå de målene jeg setter meg som en løper. Drømmen om å heve nivået mitt en god del høyere er fortsatt like sterk. Jeg må huske viktigheten av å være tålmodig og at alle opplever motgang i løpet av sin karriere som kan ta mange år.
Trening i terrenget
Etter jeg i flere år ikke har turt å løpe i terrenget grunnet dårlige knær, klarte jeg det endelig. Det ble gjennomført flere timer i uken i variert terreng med utsiktspunkter og gode venner. Jeg begynte faktisk å få sansen for denne type trening til tross for at jeg ikke var særlig tøff eller rask i terrenget. Jeg ble alltid hengende som et slips bak gutta, men jeg koste meg voldsomt. Jeg hadde det veldig gøy med treningen.
Så en nydelig solskinnsdag søndag 2. juni skulle jeg på en 150 min lang løpetur i Østmarka sammen med min kompis. Han vet hvor redd jeg har vært for å løpe i terrenget, og vi kunne endelig få gjennomført en økt sammen. Vi ankom en nydelig hytte og tenkte at her var det perfekt å ta et «Strava-bilde» av Eirik løpende!
2 minutter etter at bildet ble tatt og 40 minutter inn i turen hører vi et stort smell. Eirik trodde det var en kvist som knakk. Situasjonen var at jeg hørte og kjente at nå knakk venstre kneskålen min i landingen.
Jeg ble redd og satt meg ned. Først tenkte jeg at jeg kanskje bare var dramatisk, og at det ikke var noe. Så reiste jeg meg opp igjen og gikk 200 m til jeg ikke klarte mer. Da hadde kneet fått en stor hevelse, og det var umulig å bøye det. Vi var midt inne i skogen og 6 km unna bilen. Resultatet ble at vi måtte ringe ambulansen for å klare få meg ut av skogen. Det ble en hel kilometer i skikkelig terreng, lenende mot en skulder på hver side, før vi kom inn i ambulansebilen.
Da jeg ankom sykehuset, hadde både mor, far og søster reist ned fra Brumunddal for å støtte meg. Jeg gråt en god del av skuffelse, og jeg fikk god støtte fra de som også syntes det var en trist situasjon med all den jobben jeg legger ned for dette. Det kreves mange prioriteringer, valg og treningstimer i dette, så når man opplever motgang etter motgang blir det ekstremt tøft å takle. Røntgenbildene viste brudd i kneskålen, og jeg fikk bekreftet det jeg opplevde da det skjedde.
Jeg valgte å reise hjem igjen for å slippe å være alene i en tid jeg visste kom til å bli tung. Det spørs om jeg tør å komme meg tilbake til terrenget, men jeg håper inderlig dette blir glemt når jeg først er tilbake på beina igjen.
Gir ikke opp
De siste ukene har vært preget av mye trening som jeg ikke har vært særlig fornøyd med. Jeg har derfor vært mye sliten av bekymringer og frustrasjon av å føle at ikke jeg får ut mitt, og at ting går i en helt annen retning enn det jeg ønsker. Så etter en slik hendelse rant virkelig begeret over for meg.
Jeg er takknemlig for alle de jeg har rundt meg i denne tiden – når jeg egentlig tenker «er jeg seriøst ment for dette?» Jeg blir stadig mint på potensialet mitt og alderen. Jeg har enda god mulighet til å få til det jeg fortjener, og det er ingen grunn til å gi opp.
Jeg er heller ikke alene om å ha mange dumper på veien, og det er faktisk en del av veien til å bli god. Jeg skal virkelig ikke gi meg nå, og jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal komme tilbake enda sterkere i 2025 og få til et godt løpeår i samarbeid med Sindre Buraas. Jeg har veldig troa på treningen og hva som skal til for å få til å bli god sammen med han.
Nå skal jeg fokusere på å få til en enda bedre rehab-tid enn forrige gang, og samtidig bruke månedene godt. Ikke stresse, men legge ned smart trening for at 2025 skal bli mest mulig optimalt. Jeg har heldigvis også veldig god tid på meg til å få snudd dette.
Håpet mitt er virkelig ikke borte, og jeg skal komme tilbake til det sterke gode nivået som er hos jentene nå! Jeg setter ekstremt stor pris på at løpemiljøet er så sterkt preget av samhold. Man slipper å føle seg alene, og man får masse gode og oppmuntrede ord som er til stor hjelp med tanke på å komme tilbake. Det er viktig å stille opp for hverandre, og hjelpe hverandre med å reise seg opp igjen.
Utsikt:Før den siste skaden fikk Frida Byfuglien mange flotte turer på stier og grusveier i skogen. (Foto: privat)
