Kondis - en del av min identitet

Runar Gilberg og Arne Dag Myking på Kondis sitt landsmøte i år. (Foto: Rolf Bakken)

Det er ikke i alle verv som man frivillig engasjerer seg i, at man kan velge hvor mye man vil legge i det. Det virker ofte for tidkrevende, ansvarsfullt eller overveldende, og man sier nei. I Kondis føler i alle fall jeg at man kan begynne i det små, og at selv et lite bidrag blir mottatt med takk.

For egen del startet det med å sende inn små rapporter fra mosjonsløp og skirenn jeg selv deltok i, til en tidlig versjon av kondis.no. Jeg fant nylig igjen noen av mine aller første rapporter, og jeg kan ærlig innrømme at både omfang og kvalitet på disse viser at det var greit «å begynne i det små».

Den gang var såkalte distriktkontakter sentrale i Kondis sin kontakt lokalt, og jeg meldte meg derfor som distriktskontakt for Østerdalen da det var behov for en person til å fylle den rollen. Det dreide seg den gang om distribusjon av blad, terminlister og vervebrosjyrer og gjøre organisasjonen kjent på arrangementer i lokalmiljøet. Etter hvert så har aktiviteten dreid mer og mer over på nettpublisering, og oppgavene er mer som en redaktør for lokalsiden.

På et sjelden mannsterkt Kondis-lag sammen med Olav Engen og Bjørn Hytjanstorp i Femundløpet i 2007. (Foto: Ole Arne Schlytter)

Selv om det for min del «har ballet» på seg og har blitt ganske omfattende etter hvert, er det utvilsomt de mest takknemlige oppgavene jeg har. Både som fotograf og skribent har jeg blitt satt utrolig stor pris på, til tross for at det har blitt prestert mye av ymse kvalitet. I dag kan man le av kvaliteten på bildene som ble presentert med et billig kamera tidlig på 2000-tallet, men med bedre utstyr og økt kompetanse har kvaliteten på det meste hevet seg mange hakk.

Fotoutstyret som ble brukt på oppdrag de første årene. (Foto: Ole Arne Schlytter)

Å kombinere egen deltagelse i løp med rollen som Kondis-medarbeider kan ofte være hektisk, men med litt planlegging er det mulig å få tatt bilder av vinnerne under premieutdeling i tillegg til bilder av de som ikke er først i mål. Den sistnevnte gruppen er også ofte de som er mest takknemlige for å få et bildeminne fra arrangementet.

Det har blitt urolige mange og morsomme minner som Kondis medarbeider. Jeg kan nok skryte på meg å ha motivert en del av mine konkurrenter til å yte litt ekstra. Enkelte jevnbyrdige, som jeg ikke skal navngi her, har som eksempel uttalt at målet for dagen var IKKE å få bilde på kondis.no. Underforstått var det var viktig å kommer foran en viss person i mål….

En ting er at man føler seg verdsatt og gjenkjent siden så vel arrangører som deltakere flest jo mer enn gjerne vil ha mediadekning. Det aller gjeveste ved å være Kondis sitt ansikt i lokalmiljøet er likevel alle de gode kontaktene man skaffer seg blant folk med samme lidenskap.

Jeg vil gå så langt som å si at Kondis har blitt en viktig del av min identitet. Jeg har i hele mitt 35-årige yrkesliv jobbet med mennesker og har vært med å forme mange tusen ungdommer, men trolig vil like mange forbinde meg med Kondis. Jeg lever veldig godt med å bli benevnt som «Mr. Kondis», «Kondismannen» eller liknede titler, siden Kondis i stor grad står for det samme som jeg har forfektet til den oppvoksende generasjon gjennom en drøy mannsalder, nemlig å spre treningsglede!

Sammen med Hanne Sigstad på et av mange Kondis-arrangementer etter at Kondistreninga Elverum ble etablert i 2019.