Wenche Thunes fikk kneprotese og løp maraton 20 måneder seinere
Da Wenche hadde gått med bakers cyste bak høyre kne i to år uten å bli bra, ble hun sendt til røntgenundersøkelse, og fikk beskjed om at begge knærne var ødelagt. Hun ble anbefalt å starte med å sette inn en protese i det høyre. Opptreningen etterpå friskmeldte også det venstre kneet.
Det var da hun var med ektefellen, Cato Thunes, for å hente startnummer til Valencia Marathon at Wenche kjente de første smertene i kneet.
– Vi gikk fort, og plutselig fikk jeg en akutt smerte i høyre kne og store problemer med å rette ut beinet, sier Wenche.
Det ble ingen løpetureturer på henne i dagene som fulgte.
– Jeg klarte ikke en gang å gå normalt. Jeg fikk aldri rettet ut foten, sier Wenche.
Mye sykling
Dette var to år før operasjonen.
Da Wenche kom hjem, måtte hun ta fram sykkelen om hun skulle få trent. Hun som ikke likte å sykle, måtte sitte og tråkke i noe som fortonet seg som evigheter. Månedene gikk uten bedring. Bakercysta var like stor og beinet like umulig å strekke ut.
Etter 1,5 år ble hun sendt til røntgen av begge knær.
– Da fikk jeg dommen. Begge knærne var ødelagt, men det høyre var verst, sier Wenche, og forteller at ekspertene anbefalte kneprotese. Hele kneet skulle byttes ut, og slik ble det.
Seks måneder seinere lå hun på operasjonsbordet.
– Teamet som opererte meg, hadde tre slik operasjoner denne dagen. De var svært profesjonelle. Da jeg ble kjørt til overvåkningen, fikk jeg høre at ortopedene hadde bemerket at jeg hadde bra beinstruktur, og at det ikke var noe tegn til beinskjørhet. Det var en suksessfaktor, sier hun.
Operasjonen ble svært vellykket. Wenche var sykemeldt i en uke, og hadde knapt vondt etterpå. Hun klarte seg med noen Paracet.
Fulgte rådene fra fysioterapeut
Etter operasjonen ble hun fulgt opp av fysioterapeut Karoline Nikolaisen som ga Wenche øvelser hun skulle følge.
– Jeg var pliktoppfyllende og gjorde alt jeg fikk beskjed om. Det har jeg ikke angret på, sier Wenche, som nå kan fortelle at også det venstre kneet har blitt bra etter all styrketreningen.
– Fysioterapeuten advarte meg mot å begynne å løpe for tidlig. Jeg måtte styrke opp muskulaturen slik at beinet skulle tåle sju ganger egen kroppsvekt, som er belastningen det får under løping. Det ble derfor mye sykling og turgåing etter operasjonen, sier hun.
Etter fire måneder la hun forsiktig inn de første rolige joggeturene, og etter seks måneder løp hun et fire kilometer langt løp i Vadsø helt uten smerter.
Litt over ett år seinere løp hun New York Marathon på tida 5.37.17. Det eneste ubehaget hun kjente, var litt stølhet i hofta.
Det var imidlertid aldri meningen at hun skulle løpe maraton igjen. Det var noe hun gjorde i Berlin for ti år siden, og lovte seg selv aldri mer. Likevel er det rart hva kroppen glemmer, og hodet gjerne vil ha mer av, når nye mål skal utkrystallisere seg, så da ektefellen Cato fikk plass i New York, bestemte Wenche seg for å prøve hun også.
Løper fem dager i uka
I dag trener hun hver dag. Hun løper hun fem dager i uka, og trener styrke to.
– Fram mot New York Marathon ble det mye løping, og langturer hver søndag. Nå vil jeg kose meg mer, sier hun, og innrømmer at hun vil bytte ut noen av løpeturene med gåturer.
– Vi liker å være med på løp, og reiser gjerne på løp i utlandet, men jeg synes halvmaraton er langt nok, sier hun.
Mens hun opp mot New York Marathon løp 60-70 kilometer i uka, er hun nå nede på 30-50. Dette var også mengden hun tilbakela før hun skadet kneet.
Aktiv hele livet
Wenche har vært aktiv fra barnsben av. I oppveksten drev hun med langrenn og håndball.
– Etter hvert ble langrennstreningen mer krevende. Da gikk jeg over på kun håndball fram til jeg ble 18-20 år. Seinere ble det graviditeter og barn. Da ble det mindre trening, men jeg har alltid likt å løpe, så da minstemann ble litt større, og Cato ble bitt av løpebasillen, gjenopptok jeg løpingen jeg også, sier hun.
I dag drar de gjerne på løpsreiser sammen rundt i verden. Det neste målet nå er Santa Pola halvmaraton i Spania 24. januar.
– Jeg har vært svært heldig. Kneet er bra og jeg har en helt fantastisk bevegelighet, sier Wenche, som mener at nøkkelen til suksessen har vært hardt arbeid og pliktoppfyllende styrketrening.
– I tillegg har jeg fått svært god oppfølging av fysioterapeuten min, sier hun.
