Det sære løpet for de spesielt interesserte som ble til løpet alle vil være med på

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Forrige helg gikk årets utgave av Stoltzekleiven Opp, det bergenske trappeløpet fra Fjellveien til Sandviksfjellet. Skjønt, trappeløp er ikke helt riktig beskrivelse, for løypen går opp en fjellside der det er stablet opp steiner av ulik størrelse, i en slags trapp som ikke følger de definerte størrelsene for opptrinn og trinndybde. I Wikipedia er det beskrevet som en steinlagt tursti, med ca. 908 trinn og 301 høydemeter. For noen år siden ble løypen utbedret av sherpaer, og da ble den litt mere trappeliknende.

I år deltok det 5136 personer i arrangementet Stoltzekleiven Opp, med enkeltstarter der det går ut noen få løpere hvert minutt, som innebærer at arrangementet går over to dager, fra morgen til kveld. Det var 6000 påmeldte, og løpet var fulltegnet.

Stoltzekleiven Opp startet i 1979 som Vareggs bidrag til 100-årsfeiringen av Fjellveien. I en liten annonse i Bergens Tidende kunne man lese om det aller første Stoltzekleiven Opp: «Verdens bratteste løp».

Dette var før motbakkeløp hadde blitt vanlig, og selve ideen virket nok litt sprø.

Bare for de litt spesielle

Jeg er gammel nok til å huske at dette løpet ble annonsert. Jeg husker også at jeg tenkte at dette var en type løp som kun ville fenge blant et lite fåtall syklister og skiløpere som var spesielt dedikert til selvplagingens kunst. Det første løpet fikk 39 deltagere, og i årene som fulgte var det bare noen titalls løpere som var med, ifølge boken om Stoltzen, som løpet gjerne kalles i Bergen.

I dag angrer jeg på at jeg ikke var dristig nok til å delta selv i dette første løpet, det hadde vært noe å ha på idretts-CV’en sin. Jeg bodde ikke så langt unna Stoltzekleiven.

Men dette var for sprøtt, dette var bare for de helt spesielle personene. Det kom aldri til å bli noe stort antall deltakere.

Slik tenkte jeg, og de fleste andre, om Stoltzekleiven Opp den gangen.

Noe for alle

Men i dag er Stoltzekleiven Opp et kultløp i Bergen. Det er noe det snakkes om på arbeidsplasser og i nabolag. Tiden du har som bestetid i Stoltzen er med på å definere deg som spreking. Det virker som om alle som er noenlunde fysisk oppegående har et mål om å delta der, og gjøre det på en så god tid som mulig. På arbeidsplassene mobiliseres det til å få flest mulig til å bli med på bedriftens lag til Stoltzen.

Og selvsagt er dette et løp som alle kan være med på. Det tar ikke all verdens tid, det er bare å følge sitt eget tempo oppover. Det var det som slo meg da jeg som Kondis-reporter fulgte løpet sist helg: det går stort sett rolig for seg, med deltakere som siger langsomt oppover fjellsiden. Det er ikke særlig fartsfylt.

Den sprø ideen er blitt til noe som er helt normalt. Der folkemeningen den gangen var at Stoltzekleiven Opp var noe for de aller sprekeste med en sprø forkjærlighet for selvplaging, er det nå blitt til en utfordring som veldig mange ønsker å prøve seg på.

Jeg tenker av og til på denne utviklingen av folkemeningen som har skjedd rundt Stoltzen. Det vi kan lære av den er at forandring av ideer og holdninger er mulig. Det man trodde var en sprø ide, kan bli til en helt allment akseptert ide. Noe som alle vet: slik er det.

Leonard Cohen har tatt dette poenget på kornet synes jeg, og da kan jeg jo like gjerne sitere ham:

Everybody knows that the dice are loaded
Everybody rolls with their fingers crossed
Everybody knows the war is over
Everybody knows the good guys lost
Everybody knows the fight was fixed
The poor stay poor, the rich get rich
That's how it goes
Everybody knows