Ved hjelp av matematiske beregninger fant en forsker ut at humlas kropp var for stor og tung i forhold til vingenes areal til at den burde være i stand til å fly. Humlas flyvedyktighet var nærmest et lite under og mot de fysiske lovene.
Humla har tydeligvis ikke latt seg affisere av vitenskapen, men flyr isteden videre slik den alltid har gjort. Og således lever den opp til uttrykket «La humla suse». Den lever sorgløst og uten bekymringer, suser videre og lar forskerne holde på med sitt.
Lærdom
På samme måte som humla suger nektar ut av blomstene, velger jeg å trekke litt lærdom ut av det overnevnte:
1. Teori og praksis stemmer ikke alltid over ens. Teorien sier at humla ikke kan fly, men vi vet alle hvordan det er i praksis. Så i de tilfeller der det er uoverensstemmelser, er det hva den praktiske erfaringen viser vi må rette oss etter og ta lærdom av. Jeg velger å tro at dette også gjelder trening. Treningsprinsipper som gjennom flere tiår har vist seg å fungere i praksis, har nok noe for seg og fungerer fremdeles den dag i dag - til tross for at det stadig kommer «nye» treningsmetoder, vidundermidler og apparater for hvordan man skal komme i «sitt livs form». Aller helst uten å trene, og i alle fall ikke så mye at vi blir slitne.
2. Det meste er mulig bare vi vil. Vi setter selv våre egne begrensninger, eller vi lar andre sette våre begrensninger ved at vi tror de har rett i sine pessimistiske spådommer. Humla flyr videre, selv om det er matematisk umulig. Den kan ikke lese, og er dermed lykkelig uvitende om at den heller ikke kan fly. Som Henry Ford uttrykte det: «Uansett om du tror du kan eller tror du ikke kan, får du sannsynligvis rett».
Flere sider
Nå kunne jeg egentlig ha valgt å stoppe her.
Men en sak har som kjent flere sider, og alt er ikke nødvendigvis slik det ser ut til å være ved første øyekast. Ved et lite dypdykk kan man oppdage nye ting:
1. «La humla suse» har opprinnelig ingenting med det svarte og gule insektet å gjøre. Ei humle var et gammelt, primitivt strengeinstrument som ga fra seg en susende lyd. Når man tok fram instrumentet kunne man skyve alle bekymringer til side og la humla suse.
2.Historien om forskeren som fant ut av humla ikke kunne fly er betraktelig overdrevet. Omtrent som fjæra som ble til fem høns. Det er korrekt at humla veier for mye i forhold til sine små vinger til å kunne glidefly. Et fly må ha vinger med et areal som står i forhold til kroppen, siden vingene ikke beveger seg. Men når humla flyr slår den rundt 200 vingeslag i sekundet og skaper oppdrift på grunn av vingenes bevegelsesmønster. Humla følger litt av de samme prinsippene som helikopteret (eller kanskje er det motsatt?).
Den gamle myten om at «humla ikke kan fly» virker å ha sitt utspring på et tysk universitet i 1930-årene. Under en middag snakket en student innen aerodynamikk med en biolog. De to satt og snakket om humla, hvorpå studenten av aerodynamikk tok en rask kalkulasjon der han på bakgrunn av humlas vekt, vingespenn og flyhastighet fant ut at den ikke skapte nok oppdrift til å kunne fly. Han skjønte selvfølgelig at dette var feil, og gikk derfor for å finne det korrekte svaret på hvordan humla kunne fly.
I mellomtiden hadde biologen allerede spredd «nyheten» om at humla ikke kunne fly. Kanskje i den hensikt å vise at naturen overgikk ingeniørvitenskapen? Nyheten ble i alle fall plukket opp av media og slått stort opp. Media viste, typisk nok, ikke samme interesse når sannheten om humlas flygedyktighet kom fram. Dermed ble studentens raske kalkulasjon ved middagsbordet stående som en «sannhet» for ettertiden.
Ny lærdom
Vi kan ut fra dette trekke ny lærdom. Lærsom som kanskje er motstridende til det vi kom fram til innledningsvis:
Det som blir framstilt som «sannheter», kan ved nærmere undersøkelser vise seg å være gamle rykter eller feiltolkninger som gjennom tiden har utviklet seg til å bli «sannheter».
De etablerte sannhetene har blitt gjentatt så mange ganger at det ikke lenger stilles spørsmål om det som blir sagt, faktisk stemmer. Derfor er ikke nødvendigvis alle «sannheter» vi hører og leser korrekte. I en del tilfeller er dessuten sterke markedskrefter inne i bildet for å skape sannheter. Det kan da lønne seg å erfare og trekke konklusjoner selv.
For eksempel: Må vi innta drikke hver halvtime under trening? Må vi spise frokost før morgenøkta? Må vi styre treningen etter pulsklokka? Må vi innta næring rett etter treningsøkta? Må vi ha løpesko med stabilitet, støtdemping og oppbygging?
Må vi alltid dilte etter flertallet?
Artikkelen stod på trykk første gang i Kondis nr. 6 - 2009
