Trått og bratt, men stake lell?

Petter Eliassen har fått noen meter på Martin Johnsrud Sundby og vinner Birkebeinerrennet 2015 på blanke ski. (Foto: Stian Schløsser Møller)

For langløpseliten i Visma Ski Classics er det med unntak av Reistadløpet aldri noe spørsmål om teknikkvalg. De trener spesifikt for å stake uansett føre og profil. Mitt inntrykk etter nær to års pause med vinterlige massemønstringer, er at mosjonister er blitt mer nyanserte enn i de første årene etter «stakerevolusjonen». Da skullet alle turløpere med respekt for seg selv trene med tanke på å «stake lell».

Stakerevolusjon

Å stake hele Birkebeinerrennet raskere enn med festesmurning var før Petter Eliassen vant rennet på blanke ski i 2015 ganske så utenkelig. Året etter ble det utbredt bruk av blanke ski, og langrennskyndige uttalte at det kun var noen titalls løpere, dvs. eliteløpere, som var sterke nok til å stake over fjellet. Den gang var fokuset på ureglementert teknikkbruk, såkalt smugskøyting, i motbakkene hvor fiskebeinsteknikk ble benyttet og førte til glidende skøytetak i overgangen.

For trått for staking

I årets Trysil Skimaraton staket Karstein Johaug jr. inn til en klar seier på relativt trått føre. Hvor mange som gjennomførte på blanke ski vites ikke, men etter rennet mente langløperen at det var ytterst få som tjente på å stake på kaldføret. Det vil selvsagt uansett nivå være avhengig av hvordan man forbereder seg, men det er interessant at eksperter antyder at det ikke er noen opplagt løsning å stake i en helt vanlig turrenntrasé.

Karstein Johaug jr. viste alle konkurrentene ryggen i årets Trysil Skimaraton hvor han staket på trått føre. (Foto: Jonas Sjögren, Destinasjon Trysil)

Langrenn som løpetrening

Artikkelforfatteren har ikke trent systematisk staking, men har likevel staket en del turrenn med hell. Som mosjonist blir føret på renndagen mer avgjørende enn profilen på løypa som i de aller fleste turrenn er «snill» med en del stigninger tidlig i løpet og med en ditto lett avslutning. For løpere som bruker langrenn som avveksling - eller vice versa, kan det virke som et paradoks ikke å bruke beina diagonalt som opplagt er mer overførbart til løping enn å stå med beina samlet.

Variasjon gir motivasjon

Mine erfaringer er at det er mulig å trene variert og likevel stake raskere enn å gå tradisjonell klassisk teknikk under «normale forhold mht. til glid og feste for stavene. Variasjon er jo motiverende i seg selv, og stake-spesialistene trener også variert av gode grunner. For vanlige mosjonister er det et poeng å kunne ha flere kort å spille på når en står på startstreken. Et visst grunnlag mht. overkroppsstyrke er nødvendig, men med en ukentlig rulleskiøkt gjennom sommeren og jevnlig generell styrketrening for hele kroppen unngår man å slippe en seg helt ned mellom skisesongene.

Dobbeltdans og staking

Denne vinteren har jeg skøytet noe mer enn tidligere og vært bevisst på å dobbeltdanse der jeg tidligere har gått over i padling. Armbruken på skøyteøktene blir da veldig lik som i staking, og med krav om god timing føler jeg det har gagnet både skøyteteknikken og stakingen i klassisk.

Spesifikke tester

Ved å legge inn noen morsomme stunts i treninga som Ragde-testen (5000 m på mølle med 10% stigning, 5000 m på stakemaskin og 2000 m på romaskin) og 10 minutter-test av pull-ups, finner man ut hvor landet ligger samtidig som det er spesifikk trening til staking uansett om du går med festesmurning eller ikke.

Artikkelforfatteren har testet seg i "The Ragde Indoor Challenge" i vinter. (Foto: Jarle Busterud)

For kyndige råd anbefales tidligere artikler om staking på kondis.no:

Kondis-ekspert og elitelangrennsløper Astrid Øyre Slind: Staking eller tradisjonell klassisk i vinterens turrenn?
Skitrener og forsker Per Øyvind Torvik: Slik trener de som vinner Vasaloppet