Maratonløperen som fant kjærligheten i Bergen

Det var to spørsmål Rebecca alltid fikk da hun flyttet til Bergen:

«Er du klar over hvor mye det regner i Bergen?» og «Hva er tida di opp Stoltzekleiven?»

– Ja, hva er tida di opp Stoltzekleiven?

– Jeg har ikke løpt der ennå, ler Rebecca Louise Hilland, motbakkedronninga som løper fortere enn de fleste både oppover og nedover bratte fjellsider.

Men det har ikke alltid vært slik. Da hun kom til Norge og Bergen, irriterte hun seg over at hun alltid måtte løpe opp så mange bakker for å finne ei flate hun kunne trene på.

Hun ønsket å forbedre formen sin og tida si på alle distanser og hadde i bakhodet å prøve seg på hel- og halvmaraton på sikt, og da ble motbakkene kun til bry i en lengre periode. I dag har hun sett gleden ved dem.

– Løping i bakker gir god styrke for beina, og når jeg kommer opp på fjellet og kan løpe i timevis over viddene, da koser jeg meg, sier hun og takker treningsvennene fra BFG Bergen Løpeklubb og trener Jan Fjærestad som var så tålmodige med henne.

– Da jeg løp opp bakkene, gikk det så seint at de andre måtte løpe mye fram og tilbake for å vente på meg. Etter hvert ble jeg bedre, men det tok enda litt lengre tid før jeg behersket nedoverbakkene, sier Rebecca, som sammenligner det å lære seg å løpe i fjellet med det å gå på ski for en som ikke er oppvokst med noen av disse treningsformene.

– For meg som er vant med asfalt og gress var det vanskelig – akkurat som når jeg prøvde å gå på ski. Det er mye teknikk. En må venne seg til hvor en skal sette beina. Deretter går det bedre og bedre, sier hun.

Satser fortsatt på maraton

Hun løper mye i terrenget og konkurrerer i motbakkeløping, men det er fortsatt maraton hun satser seriøst på. Motbakkeløpingen er kun konkurransetrening. Det var også årets deltakelse i EM i motbakke hvor hun presterte å komme på 13 plass.

– Jeg har blitt 36 år og synes nå jeg begynner å bli litt for gammel til å satse på bane. Jeg har konkurrert en del på bane for mange år siden og trivdes godt med det, og vi skal absolutt legge inn noen banekonkurranser, men de tar jeg som de kommer. Da er det godt å kunne konkurrere i motbakkeløp. Dette er morsomt samtidig som det gir nyttige erfaringer, sier hun.

Årets store mål er å få ned tidene på halv- og helmaraton. På programmet står halvmaraton i Cardiff i begynnelsen av oktober og helmaraton i Frankfurt i slutten av samme måned.

At hun er i god rute når det gjelder å forbedre tida si på hel- og halvmaraton, kan en også se ut ifra årets prestasjon i Oslo Maraton. Her vant hun i midten av september med tida 1.16.46, mens hun ble nummer seks i fjor med tida 1.18.30.

Tøft å komme til Norge

Rebecca Hilland fikk litt sjokk da hun kom ut av flyet på Flesland første gangen. 12 varmegrader i lufta kjentes kjempekaldt ut, og hun forstod ikke hvordan hun skulle klare å bosette seg i dette utrolig kalde landet.

Rebecca er egentlig fra Bath i England. Hun er utdannet lege og bodde fem år i Australia mens hun jobbet, og begynte å spesialisere seg, i akuttmedisin. Det var her hun møtte han som etter hvert ble hennes mann, Dag Hilland fra Hegglandsdalen utenfor Os, en 40 minutters kjøretur til Bergen.

– Jeg har nå blitt vandt til regnet, sier hun og legger leende til:

– Jeg har fått meg regntett jakke. Jeg synes også det er utrolig koselig å komme inn til varm sjokolade og peiskos etter en kald og våt treningstur.

Da hun flyttet til Norge, fikk hun tips fra venner om å bruke ullundertøy om vinteren. Dette syntes Rebecca hørtes både tungt og kløende ut, men lot seg overtale. I dag elsker hun ulla.

– Jeg fikk også tips om å bruke caps for å beskytte øynene mot regnet. Det fungerer svært bra, sier hun på reint bergensk. Denne engelske maratonløperen har ikke bare vendt seg til det harde klimaet i Norge. Hun har også lært seg å snakke en svært vanskelig dialekt flytende, blitt en kjenner på ullundertøy og på alle klimatiske forhold. Mer hordalending enn dette er det nok ikke mange som er. Heller ikke de som er født og oppvokst i landsdelen.

Gode treningsrutiner er viktige

Rebecca har alltid drevet med idrett. I oppveksten løp hun både på bane og i terrenget. Skolemiljøet i England har lagt godt til rette for idrettslige aktiviteter og konkurranser. Det var derfor ikke nødvendig for elevene å være med i idrettslag om de vil satse seriøst på idrett.

– Jeg meldte meg ikke inn i en friidrettsklubb før jeg var 16 år. Jeg var imidlertid bedre til å løpe i terreng enn på bane. Som 17-åring fikk jeg 12. plass i junior-EM i terrengløp, og jeg ble to ganger tatt ut til VM i terrengløp og til VM i duatlon (løping og sykling) noen år senere. Dessverre ble jeg skadet før konkurransene og kunne ikke stille. Jeg fortsatte å konkurrere da jeg begynte på universitetet, men noen småskader på toppen av stor arbeidsmengde på medisinstudier, gjorde det vanskelig å satse seriøst på løpingen for en perfeksjonist som liker å ha topp karakter i alt, forteller hun.

Da Rebecca bodde i Australia ble det lange vakter både seint og tidlig på både ukedager og i helger, samt regelmessig uker med åtte nattvakter på råd. Dette gjorde det vanskelig å få gode rutiner på treningen. Heller ikke mens hun bodde der ble det seriøs satsing på løping.

– Jeg ble kjent med en triatlonklubb som jeg syklet sammen med, og jeg var med i en friidrettsklubb hvor jeg drev med løping. Hva jeg trente på til enhver tid, kom an på hva jeg hadde anledning til å være med på samtidig som jeg jobbet 100 prosent som lege med vakter til ulike tider, sier hun.

I dag arbeider hun i bedriftshelsetjenesten og har fast arbeidstid.

– Skal en drive seriøst med langdistansetrening, er det en stor fordel å ha fast arbeidstid slik at en får gode rutiner. Det ville ha vært en drøm og jobbet litt mindre for å få litt bedre tid til både trening og restitusjon, men vi må se, sier Rebecca.

Hun har imidlertid ingen ønsker om å kutte ut arbeidet helt.

– Nei, jeg synes det er utrolig godt og sunt å ha den balansen og variasjonen i hverdagen som kombinasjonen jobb og trening gir. Jeg trives med begge deler. Problemet med å arbeide fullt er at det blir for lite hvile i perioder der jeg øker treningsmengden og presser meg litt ekstra, sier hun, og legger til at hun synes det er godt å jobbe med folk som har fokus på ting utenom idrett.

Ingen grenser

Målet nå er å se hvor langt ned hun klarer å få tida si på maraton.

– Jeg setter ingen grenser for målet. Jeg har et langsiktig perspektiv, og alt er mulig med kontinuitet, sier Rebecca.

En typisk treningsuke for Rebecca

Mandag: Rolig tur i finkupert skogsterreng (50 min minst)
Tirsdag: Kvalitetsøkt
Onsdag: Rolig tur i finkupert skogsterreng (50 min minst)
Torsdag: Kvalitetsøkt
Fredag: Rolig tur i finkupert skogsterreng (50 min minst)
Lørdag: Kvalitetsøkt
Søndag: Langtur på minst 4 timer

Kvalitetsøktene kan være alt fra motbakkeløping, hurtig langkjøring, langintervaller, kortintervaller eller en blanding av kort- og langintervaller.
Hun legger også inn en ekstra rolig spinning- eller løpeøkt om morgenen, men hvor mange det blir i løpet av en uke, og lengden på dem, styres av krav fra jobben.
I tillegg får hun regelmessig testing på SIB testlab i Bergen, av for eksempel laktatterskel som gir nyttig informasjon for bruk i trening.