Miriam Myhren Bouchleh løp fra Oslo til Halden

Miriam Myhren Bouchleh spilte fotball i Kvik da hun var yngre. Den gangen hatet hun å løpe. Nå, elleve år senere, har hun akkurat løpt 138 kilometer fra leiligheten sin i Oslo til Fredriksten festning i Halden. Hva skjedde med hatforholdet til løpingen?

- Jeg slutta i Kvik i første klasse på videregående, og jeg hadde alltid hatet å løpe. Men jeg fant jo ut at jeg ikke kunne råtne helt på sofaen, og begynte å gå. Til og fra Høiås. Det ble den faste runden min. En dag bestemte jeg meg for å løpe rolig ned fra Høiås. Det gikk ganske bra, og etter hvert ble det løping både til og fra. Det ble min faste runde, og sakte, men sikkert, fant jeg en løpeglede. Det var en mestringsfølelse der jeg ville kjenne mer på, og gradvis ble det mer og mer trening, forteller Myhren Bouchleh til Halden Arbeiderblad.

Med et smil fra Oslo til Halden. (Foto: Privat)

Miriam har mye å gjøre med løping, ettersom hun til daglig jobber i Löplabbet.
– Det blir nok en mer relevant jobb senere, men jeg elsker å jobbe med dette. Jeg er i kontakt med mange i løpemiljøet, og det er jo relevant selv om hovedjobben er å finne riktig sko til kundene, sier Miriam til HA.

For noen år siden tok hun et utvekslingsår i USA og ble med på et cross country-lag. Etter retur til Norge igjen fortsatte hun med treningen. I 2017 flyttet hun til Oslo for å studere klinisk ernæring.

Miriam har ikke noe ønske om å løpe konkurranser. Det motiverer ikke. Det som derimot motiverer henne er slike ting som å løpe fra Oslo til Halden.
– Jeg løp et testløp på 80 kilometer for noen uker siden, og da jeg var ferdig kjente jeg at jeg hadde mer å gå på. Så jeg hadde en god følelse da jeg startet, forteller hun.

Positive tanker og et par airpods reddet turen

Langturen fra Oslo fikk en litt vrien start. Miriam hadde en kjenning i ankelen som plaget henne de første 90 minuttene.
- Det var ikke akkurat ideelt. Det plaget meg. Men jeg bestemte meg for å skifte modus og koblet inn airpods'en. Det er hele tida en balansegang mentalt. Det går på å pushe grenser, små bekymringer blir fort til krisetanker. Og det er faktisk mulig å styre det til en viss grad. Jeg har lært mye om det, sier Miriam.

Hun opplevde også litt problemer med magen underveis, men Immodium tok seg av det.

Å vie føttene oppmerksomhet er ganske essensielt på en slik løpetur. (Foto: Privat)

Kjæresten kom til unnsetning

Til tross for god og lang planlegging, var det én viktig ting som ikke ble pakket i sekken. En forglemmelse som kunne ha veltet prosjektet. Hun hadde glemt hodelykt.
- Det holder liksom ikke med refleksvest langs veien i mørket her. Jeg var så skuffet over meg selv, og det var like før jeg måtte ta en taxi til Kiwi Brødløs. Men kjæresten min Andreas hjalp meg underveis, og han hentet en hodelykt hos mamma og kom kjørende med den. Det er jeg utrolig glad for.

Kjæresten holdt Miriam med selskap fra 80 kilometer og inn til Halden. Han kjørte, syklet og løp ved siden av henne. Han bidro også med påfyll av ernæring, hjalp til med nye sokker og ikke minst oppløftende ord.

Foto: Privat

Den store knekken kom aldri

14 timer og 19 minutter etter start i Oslo kom Miriam fra til parkeringsplassen ved Fredriksten festning. Hun hadde forberedt seg mentalt på at det ville dukke opp en psykisk knekk underveis, men den store knekken kom aldri.
- Det var ett lite unntak da jeg trodde at jeg hadde 12 kilometer igjen til mål, før jeg oppdaget etterpå at jeg hadde 24. Å gå fra å ha en time igjen å løpe til å ha nesten to og en halv igjen, var ganske tungt.

Men det gikk veldig bra for Miriam. Hun hadde en utrolig opplevelse underveis, og kropp og bein fungerte fantastisk. Hun forteller også at det hjalp at løypen var lagt opp med litt omhu.
- Jeg hadde lagt opp en løype med fine omgivelser som hjalp veldig, sier Miriam Myhren Bouchleh til Halden Arbeiderblad.

En drøy langtur. (Miriams Stravaprofil)