Her sees siste pulje ut på halvmaraton. Været og temperaturen var perfekt denne dagen. Jeg og en kollega spiser lunsj på et tak og venter på 10 km senere på dagen.

Jeg skulle løpe helmaraton i Oslo, det hadde jeg klart å kringkaste både som ambassadør for Oslo maraton og i den lokale avisen Sunnmørsposten. Litt småpinlig å måtte formidle rett etterpå at det ikke ble noe helmaraton på meg, men at jeg derimot håpet på å klare å gjennomføre 10 km, men da kun med mål om å gjennomføre. Infeksjonen fjernet effektivt både fart og styrke.

12. september tok jeg en løpetur for å teste om jeg hadde noe fart i kroppen, resultatet var nedslående, 10 km ble løpt i 5.05 pace. Jeg måtte jobbe aktivt med hode for å prøve å overbevise meg selv om at det viktigste var å delta på løpsfesten i Oslo, ikke få en PB. Høres fornuftig og logisk ut, men pokker så vanskelig å få følelsene til å godta slikt "vås". Man vil jo perse i konkurranser. 14. september tok jeg en liten løpetur igjen, ville se om jeg klarte å holde ønsket fart i 3 km. Ønskefarten var 4.30 pace, det var dette som var idealmålet for Oslo. Det ble løpt 3 km i 4.24 pace og håpet om at jeg kanskje plutselig hadde fått litt fart tilbake i meg snek seg inn i bakhode. Men det er jo noe annet å skulle holde en lignende fart i 10 km. Dilemmaet med denne hendelsen jeg var igjennom er at jeg ikke visste om det var riktig å presse kroppen og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne få på sikt. Jeg hadde flere plagsomme postsymptomer og smerter i kroppen, som først slapp taket helgen i Oslo.

Tre engasjerte ambassadører tar jobben for Oslo Maraton veldig seriøst ;)  Aktiv reklamering for en av sponsorene Maxim. Veldig kjekt å treffe disse positive personene "live". Fra venstre; Abelone, Stig og meg.

Siden "10 for Grete" ikke begynner før på ettermiddagen fikk jeg tid til å gå innom ambassadørteltet og treffe et par av de andre ambassadørene for Oslo Maraton, veldig kjekt å treffe personene "live". Sosiale medier har jo åpnet for et hav av nye bekjentskaper. Gøy å endelig se og treffe noen av disse på ordentlig! Slike treff åpner dører og muligheter til nye spennende prosjekt og løpe-eventyr. Det fine på slike arrangement er at alle er positive og engasjerte, det blir rett og slett en veldig god stemning, og når været i tillegg spiller på lag, ja da må det jo bare bli bra!

Så var det selve løpet da. Denne gangen slapp jeg unna de verste nervene i forkant, sikkert fordi jeg ikke visste hva jeg skulle forvente av meg selv, målet var å fullføre, jeg ville ha medaljen!

Jeg har innsett at jeg trenger oppvarming for å unngå syresmellen, dette har jeg begynt å respektere og det gir positiv uttelling hver gang. Starten gikk og vi var i gang. Kroppen føltes bra, farten i feltet var overkommelig, til og med noe treg, slik at jeg begynte å passere andre løpere. Var usikker på om det var lurt, men minnet meg selv på at det bare var 10 km som skulle løpes, så egentlig var det vel bare å kjøre på slik jeg følte for. Første drikkestasjon dukket opp og jeg prøvde å drikke vann i fart. Her ligger det omfattende forbedringspotensial, kan jeg fortelle. Unnskyld du tålmodige frivillige, som ble våt da jeg kastet fra meg vannkoppen....

Overraskende og positivt å se kjente som heiet underveis i løypen, slik gir ekstra energi, tusen takk! Det var også flere folk som var tilstede og ga liv i løypen enn det jeg har opplevd tidligere, spesielt langs Aker Brygge, veldig bra! Tidligere har jeg løpt halvmaraton, kanskje det hadde noe med tidspunktet på dagen å gjøre?

Etter noen kilometer så begynte det unektelig å bli tungt og pusten hørtes mer og mer ut som en blåsebelg. Det er helt i orden når jeg kan løpe for meg selv, men midt blant andre løpere synes jeg det er hemmende og avslørende. Uansett, jeg kunne ikke gjøre noe med det annet enn å fortsette å løpe.

Sprint finish, fantastisk følelse å guffe i mål. Her ser jeg noen lunde fresh ut, de neste bildene går under kategorien "mindre flatterende", mildt sagt.

Den nye 10 kilometerløypen er virkelig fin, kunne ikke valgt noe bedre selv (nei, jeg kjenner ikke alle Oslos muligheter, men poenget er at jeg hadde det fint i løypen og jeg ble glad av den). Det eneste som var minuset og min egen skyld, var at jeg ikke helt hadde fått med meg hvordan den siste kilometeren var lagt opp, dermed holdt jeg noe igjen på slutten fordi jeg trodde den gikk lenger innover i byen. Da jeg nærmet meg mål fant jeg plutselig ut av at ingen skulle passere meg den siste biten og jeg skulle prøve å innhente flest mulig, uten at de andre rakk å skjønne hva jeg prøvde på. Da den avgjørelsen var tatt, i løpet av et brøkdel av et sekund, var det som om en ekstra motor bunntente i meg og jeg sprintet i mål. Det skjedde så fort at jeg ikke skjønte med en gang hva kroppen faktisk gjorde. Spesiell og morsom opplevelse. På grunn av dette klarte jeg å komme i mål på under 46 minutter, 45.57 for å være nøyaktig. Det ga meg en 8. plass av 253 i min aldersklasse, og jeg ble nr 102 av 2539 startende kvinner. Jeg var strålende fornøyd, etter at jeg hadde hostet og hengt ferdig over rekkverket etter målgang.

Dette løpet viste meg at kroppen tydeligvis er tilbake og har kommet seg etter alt den har vært igjennom og at jeg nå kan trene videre med full styrke. Motivasjonen for videre trening er også tilbake. Jeg trengte denne opplevelsen!

Strålende fornøyd, på alle måter!

Tusen takk Oslo Maraton, arrangører, frivillige og alle som var med på gjøre denne løpehelgen vellykket! Gleder meg til veien videre!