Løpeeventyret i Pyreneene

Man blir hoppende glad av løpe i så fin natur og å være del av en positiv løpegruppe.

Etter en mildt sagt kronglete start på Spaniaeventyret (kan leses om her ) så fortsatte ferden ispedd stadig nye og uforutsette hendelser. Etter endt opphold i Valencia skulle jeg ta toget til Barcelona og møte de andre jeg skulle dra til Pyreneene med. Gjengen besto av medblogger på norske Runners World; Abelone, bloggerne Sofie og Sanna for svenske Runners World og Karin og Raùl fra Pampas Travel. Jeg satt på en kafé på Terminal 2 på Barcelona flyplass, sammen med Abelone og Sofie, mens vi ventet på resten av reisefølget fra Sverige. Deres fly ble nemlig kansellert slik at alt ble forsinket med 7 timer. Hva er det med kansellerte fly for tiden?

Barcelona er kjent for sine mange tyverier. Jeg har selv sett det utført, i løpet av mine 6 besøkt i Barcelona. Derfor valget jeg en plass på kafeen inn mot vinduet, slik at jeg ikke trengte å passe på bagasjen, som sto mellom meg og vinduet. Men, plutselig var vesken min med pass, penger, VISA-kort, reiseforsikring, helsekort, sertifikat, hus- og postnøkler osv, borte,  forsvunnet i løse luften! Jeg forsto ingenting. De to andre som satt rett overfor meg hadde heller ikke merket noe. Rene tryllekunsten! Jeg fattet ingenting og klarer fremdeles nesten ikke å tro det. Jeg takker alle slags guder og mer til for at mobilen OG maratonmedaljen fra Valencia ikke lå i vesken, da hadde jeg brutt totalt sammen. Jeg hadde brukt opp til flere minutter den morgenen på å vurdere om jeg skulle legge medaljen i vesken eller i kofferten, “My precious…”
 

Medaljen kan være utrolig motiverende noen ganger, derfor synes jeg arrangører bør investere i fine medaljer. 
 

Vi hadde noen timer på oss til de andre kom, så da begynte vi like godt å pendle mellom de to terminalene på flyplassen. For å melde tyveriet til politiet måtte vi til Terminal 1.  Der ble vi godt ivaretatt av en hel skvadron både med og uten maskingevær, men paranoiaen blomstret like fullt i fht resten av bagasjen vår. Takk og lov for at jeg snakker spansk, det gjør alt bittelitt lettere. De fortalte at dagen før var en annen løper fra Valencia blitt frastjålet sine ting + medaljen, han var helt knust, stakkar! Det er altså ikke bare jeg som er sprø.
 

Selfie-time inne på det helligste hos politiet. Sikkert strengt forbudt, men “we don’t know nothing”. Måtte gjøre mest mulig ut av situasjonen da det først hadde skjedd. Fra venstre; Sofie, Abelone og paranoide meg, selv på et så bevoktet sted.
 

Etter ferdig politidokumentering måtte vi tilbake til Terminal 2 for å høre med Norwegian om jeg kunne få reise hjem uten pass. Vi hadde virkelig ikke mer tid å kaste bort på at jeg skulle ta meg til Barcelona dagen etter og få et nødpass. Jeg forklarte situasjonen og de syntes nok synd på meg til å godta papirene fra politiet. Så tilbake til Terminal 1 og vente på de andre som hadde fått ny reiserute.

Da vi endelig møtte resten av gjengen, 7 timer senere og robbet for det mest nødvendige, kjente jeg kjemi fra første klem og visste at dette kom til å bli bra. Vi hadde 3 timer forran oss i bil til Alquézar, en vakker liten landsby i Pyreneene. Vi stoppet innom en veikro for å få litt middag og drikke. Det ble en opplevelse i seg selv. Veikroen var full av mannlige sjåfører, som tydeligvis ikke hadde sett den kvinnelige utgaven av menneskeheten på en stund. Da vi 5 kvinner entret stedet, ledet an av hanen Raúl, stilnet restauranten, etterfulgt av unison måping. Virkelig filmpotensial! Det skal litt til for å stoppe snakketøyet til en spanjol.
 

Dette var utsikten som møtte meg da jeg sto opp og så ut av hotellvinduet mitt. 
 

Da vi endelig kom frem til hotellet var det rett i seng. Neste morgen våknet vi til en vakker soloppgang. Det ventet en utsøkt spansk frokost på oss, spesielt tilberedt med lokale matvarer, det var lagt ned mye kjærlighet og omsorg i dette. Eierens familie produserer den lokale olivenoljen. Gi meg en ordentlig god olivenolje og jeg er i himmelen!
 

Borgermesteren kom innom for å hilse på oss. Han var også eier av hotellet. Lokalbefolkningen setter pris på at folk velger å komme til deres landsby og de gjør alt for at du skal trives og føle deg ivaretatt. Dette opplevde vi på alle stedene vi overnattet. Vi byttet hotell hver dag i Pyreneene, for å prøve ut forskjellige steder, både for å bo godt og for å løpe fine plasser.
 

4 spente løpejenter klar for å utforske Alquézar og Rodellar. Fra venstre: Sofie, Abelone, Sanna og meg. 
 

Vi ble introdusert for de lokale løpeguidene. Vi skulle også ha et team med oss bestående av en fotograf og en som filmet på løpeturenene de 2 første dagene. Været var delvis skyet og passe varmt nok til å løpe i korte bukser, to av 3 dager. Guiden som fulgte oss alle dagene, Santi, er også arrangør av ultraløpet: Ultra Trail Guara Somontano.
 

Veldig spesielle fjellformasjoner i dette området. 
 

Andre dagen løp vi i Canfranc, helt på grensen til Frankrike, i et mer alpint landskap. Han som filmet da, Alex, er arrangør av det heftige ultraløpet Canfranc-Canfranc, “No se corre, se vive”. Oversatt “Det løpes ikke, det leves”. Utrolig gøy å treffe på disse personene og få tilbringe tid med dem. Alle veldig sympatiske og upretensiøse. Jeg rakk også akkurat å linseluse meg til å bli intervjuet av dem, om hvorfor en skandinaver søker seg til Pyreneene, interessant opplevelse å få med seg.
 

Kjapt intervju etter endt løpedag i Canfranc. 
 

Så hvorfor søker man seg til Pyreneene?

Jo, landskapet; selv en vestlending bortskjemt med vakker og dramatisk natur, lar seg imponere over landskapet i Pyreneene. I Alquèzar og Rodellar er fjellformasjonene helt annerledes enn i Norge. Fargene og topografien er helt spesiell. Temperaturen er behagelig selv langt ut i november, lite nedbør, mye dagslys og sol. Stiene man løper på er varierte. Man kan løpe rett ut fra hotellet eller man kan kjøre et lite stykke for å få en annen variant, mulighetene er mange.
 

Perfekt vær, temperatur og landskap, bare å nyte. 
 

Folkene der; lokalbefolkningen og guidene vi tilbragte dagene med var utrolig dedikerte, varme og imøtekommende. Tonen var avslappet og preget av godlynt humor, man følte seg raskt som en familie.
 

Full av endorfiner og glede, det må bare ut i klemmer innimellom Her med Karin. 
 

Maten; maten ble laget med de beste råvarene fra området og det kjentes! Presentert med varme og genuin interesse for miljø og bærekraftig levesett. Og er det noe som er viktige for løpere så er det god og ordentlig mat! Etter endt løpetur var det å slappe av på hotellet med lokal tapas og lokale vrier på cervezaen, dele bilder og oppdatere sosiale medier, før man senere endte kvelden med 3 retters middag med god lokal vin til. Hva er det ikke å like?
 

Gjengen i en av flere raviner i området. Oppe til venstre ser man definen, hullet i fjellet, et kjent landemerke. Bak fra venstre: meg, Sanna, Abelone, Santi og Raúl. Forran f. v. Pau, Karin og Sofie. 
 

Jeg kom som sagt direkte fra Valencia og en tøff maratongjennomføring (opplevelsen kan leses om her). Jeg fikk derfor ikke tid til å hente meg inn og restituere før vi skulle løpe rundt i Pyreneene. Det gikk overraskende bra, tilstanden tatt i betraktning, inntil siste løpedag for min del, da kjente jeg meg sliten og klarte å ende opp langflat på stien, så innmari frustrerende. Samlingen med arr på ben og armer ble med ett ganske så utvidet. Just love it!… Jeg får se på arrene som en del av en levd historie med mange gode minner fra fantastiske løpeturer.

Det var absolutt ingen sekundærgevinst å hente fra mine medløpere. Sykepleieren vi hadde med oss (jeg nevner ingen navn Abelone….) hadde lagt igjen empatien i Norge (redd for overvekt på fkyet, antar jeg). Hun frydet seg da hun helte “Plumbo” på sårene min for å rense dem (oksydert vann både føles og ser ut som Plumbo når det “kastes” på sår), men uten denne “tough love” – metoden, så hadde det ikke blitt en så underholdende opplevelse, så takk likevel!

Video: Dokumentasjon på førstehjelpsbehandling. 

Nå har jeg hatt et par dager med hvile. Det er en del som skal ordnes opp i etter et slikt eventyr. Og eventyret er langt fra ferdig. Nå legges det aktive planer for fremtidige løpecamper i Pyreneene. Følg med, så kommer det nærmere info etter hvert!
 

Tenk å ligge her å slappe av etter endt løpetur. Her bader bassenget i lyset av soloppgangen.
 

¡Muchísimas gracias por todo!