Her er dama som starter å løpe fra ingenting, begynner å blogge for Runners Wold, så for Kondis, får seg kontrakter med den ene og den andre, blir ambassadør både i øst og vest, bygger iherdig opp instagramkonto med temaet løping, skaffer seg til og med en renommert og merittert ultraløper, som trener og starter jaggu med egen løpeblogg, for her har vi store planer for løpskarriæren gitt, bare å “gønne på” (som de sier på 71 grader nord).


Fikk et mangeårig ønske oppfylt på bursdagen min i år; nærkontakt av 4. grad med sauer. Sånn går det når man fremstår som en saltstein av den mest troverdige kvalitet og har medbrakt hund, som forveksles med et bortkommet lam hver eneste gang vi treffer på en søye.


Men så begynte ting å rase sammen på sensommeren i fjor, små bagateller, som endte opp som mye mer enn bare bagateller. Jeg avsluttet oppfølgingen min med treneren min, det var liksom ikke vits i lenger med ukeplaner når jeg ikke kunne følge opplegget hans. Så utviklet det seg en skade, “benhinnebetennelse” i begge legger, mest i høyre. Den kom snikende i slutten av 2017 og har siden plaget meg og holdt meg fra å kunne trene som jeg ville. Ja, jeg har prøvd det meste av tips og anbefalinger. Jeg tåler å løpe korte distanser ca to ganger i uken. Jeg prøver nå litt minimalistskoløping i tillegg, men det tar tid å bygge opp. Det ser ut som om leggene tåler dette, men det kan jo hende at det er fordi jeg ikke løper mer enn 2-4 km pr gang. Jeg vil prøve dette fordi jeg tilfeldigvis kom over flere som har blitt kvitt sin benhinnebetennelse på denne måte. For jeg har fortsatt lyst til å utvikle mitt potensial som løper, som jeg var så godt i gang med i fjor. Alt det jeg startet og holdt på å utvikle, vil jeg videreføre, jeg er ikke ferdig med denne hobbyen.



Løpe på snø i sommermånedene gi meg stor glede. Synes kontrasten mellom snø og sommervarme er fascinerende.



Enkelte ganger roter vi oss helt ut på bærtur, som her. Vi fant ikke stien, men noen bær, og ble klatrende både opp og ned i villniset med alt det naturen kan by på av flått, klegg og andre deilige småkryp. Det skaper minner og morsomme historier i etterkant og man får trent alternativt underveis.


I tillegg til litt forsiktig løping, dårligere kondis og oppgang i vekt, så har jeg kompensert for manglende løpetrening med fantastiske fjellturer i rask gange. I år har været på Sunnmøre vært utrolig bra med nesten ingen regn, så mulighetene for fine, tørre fjellturer har vært mange.



Dette var en fantastisk tur fra Trollstigen til Trollveggen. Det meste av “stien” gikk gjennom ur. Ur har sin sjarm, helt sant! Og det er veldig god trening for ankler, føtter, muskler du ikke ante du hadde og balansen, spesielt når du går i 4 timer på dette underlaget.



Måtte prøve å løpe litt langs kanten av Trollveggen, full av høydeskrekk. Ser kanskje ikke sånn ut, men beregnet avstand til kanten, slik at jeg kunne falle om og fortsatt ikke bikke utfor, hvis skrekken skulle kortslutte meg. Noen mektigere fjell enn dette har jeg hittil i livet ikke opplevd. Bilde gir ikke full rettferdighet til den imponerende fjellryggen.



Dette er fra en annen fantastisk tur til Lauparen. Også fullt mulig å utfordre høydeskrekken langs denne kanten, hvis det skulle være ønskelig.


Dette er bare et lite utvalg av uendelige turmuligheter. Lærdommen er at man må bruke det man har, glede seg over det man kan, når man kan.