https://medium.com/stiløping-i-oslo (Bynære og løpvennelige stier i og rundt Oslo)
Stiløping i Oslo: 
 

Utenfor allfarsti i nærmarka

En guide til å løpe mutters alene i Nordmarka, Lillomarka og Østmarka.

Tekst og foto: Johannes Rummelhoff
8. april 2020

I disse usikre tider er det godt å vite at noe holder stand. For samtidig som samfunnet og byen har stengt, holder naturen fortsatt åpent. Dessverre er det ikke bare jeg som er så genial at jeg har fått med meg det. I Oslomarka er det nesten fullt. Turgåere, markatravere i solblekede anorakker, pølsegrillende barnefamilier og hengekøyemafiaen fyller opp stiene i nærmarka mi. Men er det egentlig fullt? Jeg begynte å tenke på hva en stiløper kan gjøre for å ikke være en “jævla jogger” og skape unødig bry på stien?

Følg den smale sti

Bor man midt på Grünerløkka, vil løpe alene og unngå å ta kollektivt, må man løpe til stien. (Og helst unngå Akerselva når det er “tur-rush”.) De siste ukene har jeg løpt til markagrensa og gitt meg selv et dogme: Løp alltid på den smaleste sti. Dette vil si at jeg løper til skogen, velger den minste stien jeg finner og når jeg kommer til et stikryss, løper jeg videre på det smaleste tråkket. Det har til nå ledet meg gjennom tett skog, inn i trange skar, langs stupende berg, over kampestein og nedfallstrær til nærmarkas uslepne stier. Tråkk som leder til nye områder jeg tidligere har løpt uvitende forbi. Utenfor allfarsti kom jeg dypere inn i nærmarka og gjenoppdaget skogen rett ved byen. Jo smalere sti, jo mer naturnærvær.

Tre løpeturer fra Grünerløkka til smale stier i Nordmarka, Lillomarka og Østmarka.

Under her finner du tre turer jeg har vært på i det siste. Dette er oppdagelsesturer som går ut i terrenget og innom noe blåsti her og der. Det går fint an å følge GPSfila og få seg en flott tur, men rutene er mest tenkt som en inspirasjon til egen oppdagelsesferd i egen nærmark. Utgangspunktet blir naturlig nok hjemmet ditt. Løp, gå eller sykle hjemmefra og til skogen, så er det bare å følge den smaleste sti og se hvor den bringer deg. Ikke vær redd for å gå deg litt vill. (Ta med kart, kompass, mobil og førstehjelp, så skal det nok gå bra.)

🏃‍♂️ God tur!

1. Grünerløkka til Nordmarka
🏃‍♂️ 21 kilometer
⛰ 700 høydemeter
🔗 Last ned GPXfil

En løpetur fra Grünerløkka, gjennom Sagene, Bjølsen og til blåstien på Tåsen. Videre går turen inn i Korsvollskogen og til markagrensa på smale stier og tråkk forbi Svartkulp, Nedre og Øvre Blanksjø, rundt Skjervenåsen, ned mot Grinda og Brekkekrysset, før turen går ned til Nydalsdammen og tilbake langs Akerselva til Grünerløkka.



Jeg løp fra Grünerløkka og mot markagrensa ved Korsvoll. Her strekker blåstien seg helt ned til Tåsen, før den tar deg forbi eneboliger, gjennom Korsvollskogen og inn i Nordmarka. Ved markagrensa er det et mylder av stier og jeg valgte den smaleste og beste stien jeg fant. Fulgte bare skogen innover til det var på tide å komme seg hjemover. I starten skal jeg innrømme at jeg var litt skuffet. Stiene jeg valgte gikk gjerne parallelt med en blåsti, eller tok en omvei for så å lede tilbake til den brede stien. Men etterhvert ble skogen tettere, stien smalere og jeg grådig usikker på hvor jeg var. Akkurat som planlagt. Jeg fulgte stien videre, klatret opp en skrent, løp gjennom en bekk og over en furubevokst åskam. Litt inne i Nordmarka måtte jeg ta en liten pause. Hilse på trærne som sto tett rundt meg, se på lyset som lokket fram skogens fargenyanser, og føle på naturnærværet jeg fikk oppleve etter en times løpetur. Så var tiden inne for å komme seg sørover igjen og tilbake til den urbane jungelen.

2. Grünerløkka til Lillomarka
🏃‍♂️ 18 kilometer
⛰ 700 høydemeter
🔗 Last ned GPXfil

En løpetur fra Grünerløkka, gjennom Torshovdalen, forbi Sinsenkrysset, til Lofthus og Markagrensa. Turen går videre på smale stier i Grefsenåsen, forbi Trollvann, rundt Lachmannsfjell og Langevann før stien fører oss ned Grefsenåsen og tilbake til Grünerløkka.



Variasjoner av denne turen løper jeg flere ganger i uka. Jeg trodde jeg kjente Grefsenåsen og skogen rundt, men det gjorde jeg jo ikke. De smale tråkkene ledet meg til områder og stier jeg aldri hadde vært før og alt lå der rett ved kjente og kjære stier i nærmarka. Skogens entré fant jeg ved Lofthus. Her var det ikke vanskelig å finne seg en snirklete barnålsti for seg selv. Vips så var jeg i Grefsenkleiva og i et trangt skar som gikk opp til Trollvann. Det var en befrielse å gi seg hen til stien og la den føre meg dit færrest mulig hadde vært. Rundt Lachmannsfjell glemte jeg for et øyeblikk samfunnets rare tilstand og beundret det ville tråkket som tok meg over et eksponert svaberg, ned i en myr og gjennom en mosegrodd skog med eventyrgpreg. Videre gikk turen til vestsiden av Grefsenåsen. Jeg holdte meg fremdeles til de minste stiene, og selv om jeg så noen mennesker her og der, klarte jeg å løpe uforstyrret ned til Akebakkeskogen. Asfalten tok meg hjem igjen.




 

3. Grünerløkka til Østmarka
🏃‍♂️ 20 kilometer
⛰ 700 høydemeter
🔗 Last ned GPXfil

En løpetur fra Grünerløkka, gjennom Tøyenparken, forbi Tøyen hageby, gjennom Østregravlund og til Tveita. Turen går videre på sti til markagrensa ved Trasopp hvor klatring rett opp en skrent fører til et smalt tråkk inn i Østmarka. Resten av turen går på en rekke smale stier, opp skrenter og over kampestein mot Rundtjern og ned til Skøyenputten, før den kommer ut av skogen ved Oppsal og fører ned til Godlia og tilbake til Grünerløkka samme vei.



Mesteparten av denne turen består av asfalt. Jeg var så vidt inne i Østmarka, men når skogen tok over for asfalten, var resten av turen helt vill. Etter en halvtimes tid kom jeg til Tveita, her går det en grønn åre med et mylder av stier. Jeg fulgte selvfølgelig den minste stien, men jeg tipper alt leder til samme sted — Østmarka. Framme ved markagrensa på Trasopp så jeg et krittmerke tegnet på et berg. Her gikk det en slak renne oppover, det kunne få en til å tro at dette var en slags hemmelig portal inn i den magiske delen av Østmarka. Jeg klatret opp renna. På toppen fant jeg et litte tråkk som jeg fulgte videre inn i skogen, gjennom ville dalsøkk og skar. Jeg klatret opp og ned som en jojo og hadde ingen anelse om hvor jeg var før jeg løp ut av skogen ved Oppsal. Magi.





..........

Å løpe seg vill i nærmarka si er en befriende følelse, man aner ikke hvor man er, men du er aldri så på avveie at du ikke finner tilbake til et kjent tråkk eller drar kjensel på en trestamme. Det er lite som står på spill, i verste fall blir turen litt lenger enn planlagt, og du får en ny sti på repertoaret. Oppsøk den smaleste stien og la den lede deg ut på villspor i nærmarka di. Du vil ikke angre.

👊 Vi løpes!