VM halvmaraton i Valencia og første løpegruppetur gjennomført

Hva er vel bedre enn å få med seg en tidlig vår i Valencia med innlagt VM i halvmaraton når vinteren fortsatt desperat prøver å bite seg fast i Norge?

Dette var min første reise som løpeleder, sammen med en representant fra Pampas Travel og to løpeledere fra Sverige. Vi og deltakerne ble en liten og eksklusiv gruppe, som sammen fikk oppleve det fineste av hva Valencia har å by på i løpet av 4 dager. Oppholdet kulminerte med gjennomføringen av halvmaraton på lørdag ettermiddag. Denne halvmaratonen hadde også innlagt VM, noe som gjorde at arrangørene hadde flyttet start- og målområdet til samme sted som hel-maraton går, nemlig til det spektakulære, futuristiske kunst og vitenskapsområdet i byen.
 

Obligatorisk hoppebilde ved en av fontenene i parken, det omgjorte elveleiet.
 

Vi fikk blant annet løsnet litt opp i bena med en løpetur i det uttørkete elveleiet, som går gjennom hele byen, ca 8 km. Dette er en grønn oase, spesielt dedikerte til folk, som ønsker å spasere, sykle eller løpe en tur i vakre omgivelser. Valencia by har allerede laget over 5 km med tartandekke spesielt tilegnet løperne her. Planen er å utvide traseen helt ned til havnen.
 

Valencia har forstått betydningen av å gi plass og ta vare på løpere. 

Da det ble spørsmål om hva de skulle bruke elveleiet til (parkeringsplass, bilvei, kontorer??) var Valencia’s innbyggere tydelige på at de ville ha en park de kunne bruke til rekreasjon. Det fikk de. Tror ikke noen har angret på den avgjørelsen i ettertid. Et av byens slagord er: “Valencia es running” = Valencia er løping. Som du skjønner så er alt lagt til rette for at dette skal være en riktig så bra by å løpe i.
 

Sykling er en perfekt måte å ta seg rundt i Valencia på og få sett mange fine steder.
 

Dagen etter fikk vi en guidet sykkeltur gjennom de forskjellige områdene i byen. Det endte opp med 18.5 km sykling. Det føltes ikke slik, fordi tempoet var rolig og stoppene mange. Byen er flat og godt egnet for syklister. Guiden derimot syntes det både ble hardt og langt. Han innrømmet at han aldri før hadde guidet en sprekere gruppe. Jeg måtte minne ham på hvem han hadde med å gjøre; en gruppe trente løpere. Han skulle IKKE løpe halvmaraton dagen etter, for å si det sånn…ikke helt typen til det😉.

Hver dag inntok vi nydelig mat, først på **** hotellet vårt Barceló, som ligger 100 meter fra start, i luftlinje. De har virkelig skjønt hva man skal diske opp med til frokost for treningsglade og helsebevisste løpere. Til lunsj og middag fikk vi testet ut mange forskjellige, lokale spesialiteter. Mat er et viktig tema for løpere, det får alltid stor prioritet (ikke minst for undertegnede, som må spise hver 3-4 time for å klare å henge med, både fysisk og mentalt😄)

Været var ganske fint, men noe kjølig der solen ikke skinte, pga en kraftig vind, som bekymret spanjolene mye i forkant av løpet. Valencia ønsket desperat en ny verdensrekord og hadde lagt det meste til rette for dette, men været kunne de ikke styre.
 

Her læres det bort løpeteknikk og tips om ernæring og hvordan komme seg best mulig gjennom et løp. Deilig med sol som varmer.
 

Vi hadde foredrag om løpeteknikk og ernæring i solen på en fortauskafé, til stor nytte for deltakerne og til god underholdning for forbipasserende.

Så over til løpet. VM i halvmaraton Valencia hadde over 12400 startende fra 87 forskjellige land! Blir rørt bare av tanken. Tenk å få være med å delta i en slik internasjonal, forenende, positiv aktivitet! Det var visst ca 49 løpere fra Norge

Vi hadde alle våre egne mål og ønsker for dette løpet, fra eliteløperen Sofie, til Karin, som skulle gjennomføre sin første konkurranse og distanseperse. Det er det fine med slike aktiviteter, vi får alle noe ut av å delta på et slikt arrangement. Vi tester oss kun mot oss selv, uavhengig av alder, kjønn, erfaring og nivå.

Jeg er fremdeles ikke ordentlig bra igjen fra skade, så jeg hadde fortsatt ikke fått inn nødvendige langturer og fartstrening i forkant av løpet, annet enn gjennomføringen av Transgrancanaria 42 km (kan leses om her ), som mirakuløst gikk over all forventning. Jeg hadde derfor ikke de største forventningene, men hadde et naivt ønske om å likevel klare å få en ny personlig bestetid (PB) uten å vite hvordan det skulle gå til. Tenkte at jeg kunne bruke anledningen til å prøve å få til en negativ splitt (løpe siste halvdel raskere enn første halvdel. Ca alle store løperekorder er satt på denne måten). Utfordringen er å klare å holde igjen i starten. Vi startet nesten alle i forskjellige tidsbåser. I min bås sto jeg omringet av et hav av menn. Jeg så bare to andre damer rundt meg.
 

I et hav av menn, mens jeg venter på start. Alle oppførte seg pent, ikke noe “me too” å spore.
 

Startskuddet gikk og vi satte av sted. Denne gangen hadde jeg fått plassert meg i riktig fartsgruppe fra start av, så jeg trengte ikke stresse med å finne de som holdt min fart. Jeg så likevel etter en person/rygg jeg kunne legge meg etter og som kunne beskytte meg mot vinden, som jeg visste ville komme imot oss ut i løpet. Etter ca en kilometer fant jeg det jeg lette etter, en perfekt rygg! Jeg snek meg innpå den utvalgte og sendte en stille beskjed om at han måtte holde min ønskede fart og føre meg fint helt i mål, ha! Etter noen kilometer synes jeg han slakket ned for mye (vel, kun noen sekunder, men alt teller😉). Turde ikke ta sjansen på å ta igjen det tapte senere, så jeg løp “helt tilfeldig” forsiktig opp på hans venstre side, latet som ingenting og løp parallelt med ham. Jeg merket med sideblikket mitt, at han hadde notert seg meg. Så ut til at han aksepterte meg for øyeblikket. Da den annonserte motvinden møtte oss, prøvde jeg å snike meg bak ham igjen, men klarte ikke bli liggende der av samvittighetsmessige årsaker, så jeg kom frem på siden hans igjen. Plutselig åpnet himmelens sluser seg og vi fikk først en advarende regnbyge, så en til, skikkelig kraftig byge. Merkelig opplevelse, delvis oppskrytt, fordi vannet gjorde asfalten glatt.

Allerede etter 7 km, kun 1/3 ut i løpet, begynte jeg å føle meg sliten. Det var mentalt tungt å kjenne og det utløste en rekke destruktive ideer og tanker. Det fine med å ha inngått en taus kontrakt med en annen tilfeldig løper, er at man liksom ikke vil pingle ut for tidlig. Så jeg måtte snu min negative kreativitet og prøve å finne noe som kunne klare å få meg videre. Etter hvert syntes jeg min makker stadig økte tempoet, til min voksende fortvilelse. Jeg kjente at jeg ikke klarte å holde helt inn, hvis det skulle fortsette på dette viset. Det tok flere minutter før jeg innså hva problemet var. Jeg har en ubevisst tendens til å ligge et halvt hode foran den jeg løper med. I følge min samboer skyldes dette et kronisk konkurranseinstinkt, noe jeg er positivt uenig i. Det bare skjer!😇 Hans gjentatte tilbakemeldinger angående dette fenomenet slo plutselig inn og jeg tok en rask posisjonsjekk og ganske riktig, jeg lå bittelitt foran min medløper. Det sier seg jo selv at det ikke fungerer når din utvalgte medløper er av det mannlige kjønnet og i tillegg er latino. Da var det bare å jekke ned farten og innta den akkurat passelige submissive posisjonen, så ordnet alt seg, voilà!

Ved 12 km klarte jeg ikke lenger å puste lydløst og tenkte med skrekk og gru på hva min medløper Monika, på Gran Canaria måtte holde ut av lyder de siste kilometerne der,  og ble enig med meg selv at dit måtte jeg for Guds skyld ikke komme denne gangen, da ville jeg ødelegge alt av image overfor denne spanjolen. Men pusting og pesing ble det, dog ikke med lyden av død lurende bak. Det begynte å nærme seg slutten og jeg begynte å våge og tro at jeg faktisk ville klare å fullføre i samme tempo helt inn i mål. Jeg og El español krysset mållinjen sammen. Jeg måtte takke ham for følge og innrømmet at uten ham, ville jeg aldri ha klart å gjennomføre på den tiden. Det samme måtte han medgi, han heller ville aldri klart dette på den tiden. Hans konklusjon var at det alltid er bedre å løpe i par, jeg må si meg enig. Dette er tredje gangen jeg opplever effekten av gjensidig støtte i et løp.
 

“Ryggen min”, El Español etter målgang.  Flere kommenterte da de så bilde av ham, at han var mye yngre enn meg, men det var ikke poenget i denne situasjon altså. Han hadde en perfekt rygg og ble underveis en en viktig motivator for å klare å fullføre  
 

Og det beste av alt, jeg klarte å få ny bestetid; 1.43.14! Vi klarte alle å nå målene våre. Kvelden ble avsluttet på en av byens bedre restauranter. Neste morgen bar det hjemover igjen. Nok en positiv løpeopplevelse i Valencia var over.
 

Ganske fornøyd med å ha kommet meg vellykket igjennom løpet.
 

Tusen takk til arrangørene, de frivillige og alle som stilte opp og heiet langs traseen. Også en stor takk til Valencia tourism! Tusen takk for turen til alle som deltok denne gangen!

Produktplassering:
Jeg er ikke ferdig med denne byen, så i desember er du hjertelig velkommen til å bli med meg og Pampas Travel å løpe helmaraton i Valencia.