5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
Løp høsten lekent i møte!
Kirsti Sparboe hadde i gamle dager en hit som het «En sommer er over». Og årets sommer har nok vært av den sorten vi kanskje ikke vil skal slutte – selv om noen kanskje synes det har vært for varmt til å trene.
Det finnes mange meninger om det, har jeg fått med meg, og personlig tenker jeg at ting mange ganger gjøres mer komplisert enn nødvendig. Vel har også jeg måttet krype til korset og faktisk hatt med meg drikke på de lange løpeturene, noe jeg synes er komplisert nok all den tid det faktisk er snakk om ekstra vekt.
Poenget mitt er uansett at vi kan gjøre det for vanskelig for oss selv ved at vi stiller for store krav til oss selv. Fra mitt ståsted, som frittstående synser om det å være i bevegelse, så synes jeg det. Løping er jo så veldig enkelt; det er jo bare å ta på seg løpeskoene å gjøre det! Likevel blir holdningen fort at skoene skal være de skoene, for de tar deg til himmels og tilbake. Du må ha det utstyret, og du må trene slik. Disse tingene leser jeg om hver dag, og som synser har jeg selvsagt også meninger om sånne greier, men det viktigste er jo faktisk bare å ha løpesko – og å bruke dem.
Med eller uten plan
Jeg ble nylig spurt om jeg hadde en plan i møte med en konkret konkurranse. Jeg svarte kjapt noe sånt som: «Plan, det har jeg da aldri hatt …»
Og det stemmer nok, for det viktigste for meg er altså å være i bevegelse. Det er min plan. Kanskje kunne jeg prestert bedre med en timet og tilrettelagt plan, men for meg så er det altså ikke det som er viktigst.
Alle mennesker har en form for ambisjon. Det er nesten naturlig og sikkert lurt, tenker jeg, at man i en slik sammenheng har planer og program. Samtidig så tenker jeg at interessen fort kan kveles hvis man tar utgangspunkt i en plan, og planen ikke funker. Ergo mener jeg: Ta på deg løpeskoene og løp – og ikke fokuser på så mye mer enn det.
Vi skal ha en iboende glede i oss over det vi driver med. Treningen skal være en kjærkommen avkobling fra alt det andre som hele tiden skal passe inn i et system. Sånn tenker jeg, og det er på en måte min ambisjon, kanskje fordi jeg ikke passer inn i et system.
Lekekamerater
Når jeg konkurrerer, så er det egentlig å leke jeg holder på med. Jeg kan se bister og konsentrert ut, men i bunn og grunn så er det en lek. Leke sisten liksom, hvor det gøye består i å ta igjen så mange som mulig. Og så finner jeg alltid lekekamerater på den måten – ved at de rundt meg responderer og ikke vil la seg slå. Da går leken til neste nivå, og for min del blir det enda gøyere.
På den måten så har jeg det faktisk moro selv om mitt forpinte ansikt noen ganger viser noe annet. Og er jeg så heldig at jeg får en pokal og til slutt ender opp med å ha en drøss av dem hjemme, så kan de også lekes med!
Alvoret må bort, leken må inn, resultater kommer og går. Det viktige oppe i alt dette er at du gjør noe du trives med. Og neste gang vi møtes i løp, så er jeg der for å leke, og du er herved invitert med på den leken.
Kanskje blir det først til neste sommer, og det er helt greit. Det kommer alltid en sommer, og derimellom kommer høsten. Det er også en ganske fin tid å løpe på!
President i Kondis
Tim Bennett
Tim Bennett (51) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
