Logg inn

Min side

Bli medlem

Logg inn

Logg ut

Min side

Annonse

Utvidet: Den engelske versjonen av Marius Bakkens bok inneholder ganske mye stoff som ikke er med i den norske. Ifølge Bjarne Vad Nilsen som sjøl er fysioterapeut med lang trenererfaring, gjør det den engelske utgaven mer interessant for seriøse løpere og trenere.

Foto av Bakken: Tom-Arild Hansen

Kondis anmelder:
Gode bøker – men ikke hele bildet av treningsfysiologien

Marius Bakken har gitt ut to gode bøker om løping, én på norsk og én på engelsk. Den engelske er mer omfattende, går dypere i stoffet og er etter mitt syn den mest interessante av de to.

Bjarne Vad Nilsen Bjarne Vad Nilsen

Publisert 04.07.2026 - 10:00 Sist oppdatert 04.07.2026 - 10:52

Anmeldelsen har stått på trykk i Kondis nr. 3-2026

Den engelske versjonen har rundt 70 sider mer enn den norske og er skrevet for løpere som trener 4–6 ganger i uken eller mer. Allerede her avgrenser Bakken målgruppen tydelig bort fra nybegynnere. Mye stoff er felles, men rundt halvparten er bearbeidet eller nytt. Med del 4, kapittel 13–17, Going Deeper, blir dette nesten en annen bok. Her finner løpere på et godt nivå, og moderat erfarne trenere som ønsker faglig påfyll, mye nyttig stoff.

Det er mye å like i begge bøkene. Bakken er systematisk, tydelig og pedagogisk. Maxlass-basert trening er trygt og fornuftig, og mange løpere har uten tvil godt av å roe ned intervalltreningen. Problemet oppstår når dette nærmest skrives frem som en fasit.

The Norwegian Method Applied

Forfatter: Marius Bakken
Forlag: Peakline Publishing
Sider: 328
Pris: 261 kroner (pocket)

Terskelbegrepet

For løpere med lav kapasitet gir terskelbegrepet ofte liten mening. Når rolig løping allerede er hardt, blir det kunstig å snakke om presis styring rundt «terskel». En løper med VO₂peak på 45 ml·kg⁻¹·min⁻¹ vil ved 9 km/t ha et oksygenkrav på rundt 33,5 ml·kg⁻¹·min⁻¹. Det tilsvarer omkring 74 prosent av VO₂peak. Siden forholdet mellom hjertefrekvens og oksygenkrav ikke er lineært, kan dette fort tilsvare rundt 82 prosent av HFpeak. Da ligger man høyt på intensitetsskalaen allerede ved meget rolig jogg.

Nettopp derfor vil ikke «terskel-» eller maxlasstrening være like meningsfull for alle. Det er heller ikke urimelig å spørre om en løper bør ha en viss kapasitet, for eksempel VO₂peak på rundt 50 eller 5 km under 25 minutter før slik presis styring gir mening.

Jeg savner også større presisjon rundt laktat. Det diskuteres øre versus finger, noe som i praksis er mest relevant i laboratorium eller for svært interesserte trenere.

Derimot blir det ikke nevnt tydelig nok at ulike målere gir ulike verdier. Det er en vesentlig svakhet når det legges så stor vekt på «terskel» og en «gyllen sone» på 2,3–3,0 mmol/l. Det er betydelige forskjeller mellom Lactate Plus, Lactate Pro 2, Lactate Scout 4, TaiDoc TD-4289 og laboratoriemålere som Biosen og YSI. Generelt måler YSI lavere enn Biosen, mens TaiDoc gjerne ligger høyere. For lesere som vil gå dypere i dette, er artikkelen til Mentzoni fra 2024 relevant (1).

Poenget blir tydelig når Bakken anbefaler en 30 minutters løpstest med snittpuls på de siste 20 minuttene som estimat på «puls ved terskel». Problemet er at studien det vises til bruker YSI og 4 mmol/l som definisjon. På andre apparater kan det i praksis bety godt over 5 mmol/l. Da ser vi hvor vanskelig dette blir når ikke alle metodiske detaljer tas med.

Marius Bakken gir ut bok: 'Løping! Raskere og skadefri for alle nivåer'

Kondis anmelder: Marius Bakkens løpebok – en bro mellom vitenskap og løpeglede

Marius Bakken er nettopp kommet med boka «Løping! – raskere og skadefri». Aldri før har jeg lest en treningsbok som på en like fengende og samtidig pedagogisk måte klarer å bygge en så stødig bro mellom eliteidrettens fysiologi og mosjonistens hverdag.

Restitusjon

I kapittel 10 er restitusjon tema. Verken kulde- eller varmebad har entydig evidens for løpere. Studier viser at de kan påvirke enkelte fysiologiske markører, men uten tydelig effekt på prestasjon, kraft eller opplevd belastning (2, 3). For løpere blir derfor rådet enkelt: Test det hvis du vil, men ikke forvent stor effekt. Rolig løping eller lett sykling er trolig minst like bra, og dessuten mer spesifikt.

Kapittel 13 går dypere inn i intensitetsforståelse og deler løpere inn i fem ulike typer ut fra laktatkurver. Det er svært nyttig. Her har mange løpere mye å lære. Raske løpere med mye type II-fibre blir diskutert på en måte som gjør det tydelig at «terskeltrening» ikke passer alle. Selv har jeg trent eritreiske løpere med langt høyere laktatverdier enn det som ofte beskrives hos norske løpere. Dobbel terskel

I kapittel 14 er «dobbel terskel» tema. Det henvises til en studie som viser lovende resultater. Problemet her er at studien til Tjøsen (4) hovedsakelig bestod av langrennsløpere. Dessuten ble det i studien løpt lengre drag enn det som tradisjonelt løpes i friidrett – 6 x 10 minutter på ei økt ble testet mot to økter på 3 x 10 minutter. De ble også løpt svært rolig på tredemølle i 10,5 prosent motbakke. Å bruke dette som argument for hvordan dobbel terskel fungerer i en friidrettssetting er i beste fall tvilsomt. Det mest interessante ved studien til Tjøsen er individresponsene der utøverne er forskjellige og reagerer ulikt på samme stimuli.

Kapittel 15 om muskeltonus, elastisitet og stivhet er også interessant, særlig for fysioterapeuter. Her bør man også lese fagartikkelen i Fysioterapeuten, der Johnny Høgseth og Christina Sandvand Omfjord diskuterer muskulær behandling av feiltrente utøvere (5). Å skrive om dette uten å nevne Johnny Høgseth svekker fremstillingen. Her bygger Bakken på egne erfaringer, men også på erfaringer som i stor grad kommer fra andre.

Når Bakken skriver at han løper 20-30 sekunder langsommere per kilometer med unormal tonus enn med normal, er det lov å lure på om dette kan være en trykkfeil. For de fleste vil kanskje 10-15 sekunder være mer realistisk. For vanlige løpere er vurdering av muskeltonus sjeldent aktuelt før de er skadet.

Samtidig er jeg enig i at muskeltonus kan brukes til å regulere trening. Problemet er mer praktisk. Hvem betaler en fysioterapeut flere ganger i måneden for å følge opp dette? Heldige er klubbene som har fysioterapeut tett på og kan bruke dette aktivt i treningsstyringen.

Høyde- og varmetrening

Kapittel 16 om høydetrening er nyttig for løpere på høyt nivå, men dokumentet fra Bakken om høydetrening for lang- og mellomdistanseløpere fra 2008 er mer omfattende og mer konkret enn det som beskrives i boken (6). Delen om varmetrening på under én side blir altfor kort til å være nyttig, spesielt etter den økte interessen for varmetrening i Norge det siste året.

Kapittel 17 handler om fremtiden. Ja, både laktat, ventilasjon, muskulære faktorer og muskelfibre er faktorer som kommer til å revolusjoneres i fremtiden. I Trondheim og sikkert andre miljøer arbeides det allerede med sensorer som skal erstatte laktatmåling med stikk i fingeren (8).

Alternative tilnærminger

Det jeg savner mest, er at alternative tilnærminger nesten ikke blir diskutert. CV- (Critical Velocity) og VO₂-trening er knapt nevnt. Jeg er ikke noen 4 x 4-tilhenger, men hardere trening i bolker burde vært omtalt. Det er forståelig at det er krevende å selge bøker bygget rundt et tydelig konsept og samtidig gi stor plass til alternativer. Likevel er det en svakhet. Maxlass er en trygg og robust treningsfilosofi, og jeg har selv brukt filosofien som trener. Men med en god plan fungerer også mer intensiv trening svært godt. Å legge inn blokker med CV- eller VO₂-trening kan være aktuelt i perioder for utøvere i utvikling, både for utrente, mosjonister og ungdommer som ikke har utviklet kapasiteten maksimalt. Ja, risikoen er større, men løpere kan bruke andre bevegelsesformer for å holde den mekaniske totalbelastningen nede. Planlegging og tett oppfølging er her helt nødvendig.

Når det gjelder polarisert trening, pyramidal trening og terskeltrening, finnes det heller ikke full enighet i forskningsmiljøene om hva som er best. De som vil lese mer om dette, kan gå til Rivera-Köfler fra 2024 (7). Generelt framstår terskelmodellen ikke som den beste modellen over tid.

Samtidig er forskning én ting, trenererfaring med hva som er trygt og bærekraftig over mange år noe annet. Poenget er kanskje nettopp å bruke maxlass i grunntreningsperioder, og så planlegge hardere trening bedre inn mot og i sesong.

Her kommer Bakken bare delvis i mål. Han skriver interessant om to «hester», den aerobe og den anaerobe, og hvordan disse kan kombineres i sesong. Jeg har ofte snakket om å «trene billig»: jo høyere fart, desto kortere drag, og jo lengre harde drag, desto lengre pauser. Men her blir fremstillingen mer generell enn ellers i boken. Det er nettopp i sesong mange som trener etter maxlass-modellen, kan miste kontrollen og trenger mer detaljert styring.

Ikke hele bildet

Konklusjonen min er derfor todelt. Dette er meget gode bøker, særlig den engelske. Faktisk er den engelske en av de mest nyttige treningsbøkene jeg har lest når det gjelder å kombinere teori og praksis.

Men den bør leses som en sterk bok om én metode, ikke som hele bildet av god utholdenhetstrening. Erfaring fra n=1 kan være nyttig, men er ikke nødvendigvis en allmenngyldig sannhet. For nybegynnere vil den norske boken være et godt sted å starte. For løpere og trenere som vil flere hakk opp, er den engelske klart mest interessant.

Annonse