Sesongen som ble annerledes – men veldig fin

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7–2023

Del 1: Min treningshverdag – av og med Astrid Brathaug Sørset
Del 2:Fin miks av løping og langrenn gjennom vinteren
Del 3:Om opp- og nedturer og små ting som kan gjøre en forskjell
Del 4: Løperlivet når man møter motgang
Del 5:Bare å glede seg til høstsesongen

Da er vi godt i gang med høstsesongen og flere av de store løpene har allerede blitt løpt, eller skal avholdes i løpet av de neste ukene. Vi har fått med oss gode tider og ny verdensrekord for damer på maraton i Berlin samt verdensrekord for menn i Chicago.

Sjøl har jeg har vært ganske usikker på hva man kan trene, hvor mye og hvor hardt når man er gravid. Det har vært vanskelig å finne frem til gode artikler som sier noe om dette. Leger og jordmødre har rådet meg til å fortsette å være aktiv, men jeg har likevel følt usikkerhet rundt hva som er «grensen» for hva man kan gjøre.

Gode samtaler

Heldigvis har jeg mange rundt meg som har vært i samme situasjon, og jeg har valgt å høre på deres erfaringer og prøvd å finne ut hva som føles riktig for meg. Ingrid Kristiansen har vært støttende, og vi har hatt mange gode samtaler om hva hun trente under sine graviditeter.

Jeg har vært heldig, for formen min har vært god. Jeg har ikke vært noe særlig kvalm og heller ikke noe spesielt sliten. Det har gjort at jeg har kunnet holdt aktivitetsnivået oppe. Jeg har likevel gjort noen tilpasninger og trent mer ut fra dagsform. Jeg har erfart at kroppen selv sier fra når nok er nok, og i god tid, slik at jeg kan tilpasse meg. Jeg har holdt meg til rolige turer og til terskelintensitet og løpt på følelse.

Selv om det er en glede å være gravid, og jeg virkelig har gledet meg til denne tiden, synes jeg plutselig sesongen fikk en brå slutt. Det var mange tanker som kom snikende. Jeg som identifiserer meg som en løper. Jeg som har så mange gode venner i løpemiljøet. Alt samholdet jeg opplever. Hva ville skje nå? Ville jeg miste følelsen av å være sammen om å nå mål? Ville jeg kunne løpe langturer med de andre? Hadde jeg løpt min siste konkurranse? Hvem ville jeg bli nå?

Nesten som normalt

Jeg har trent nesten som normalt så langt i svangerskapet, og jeg er nå halvveis. Jeg har løpt terskeløkter, men veldig kontrollert. Jeg har løpt korte rolige turer og lengre rolige turer. Jeg har byttet ut noen rolige løpeøkter med ellipsemaskin, bare for å få en annen belastning. I tillegg har jeg lagt inn litt styrketrening, med fokus på kjerne.

Noen dager har vært tyngre enn andre. Noen dager har beina løpt av seg selv. Noen dager har jeg droppet å løpe. Andre dager har jeg avsluttet treningen underveis. Jeg har akseptert at farten har gått ned. Dette var kanskje noe av det jeg brukte lengst tid på å godta. Farten på øktene styres i enda større grad enn tidligere av dagsform, da dagsformen varierer mer enn før graviditeten. Dette var uvant, men man lærer seg å kjenne kroppen på en ny måte, og dermed akseptere at det er helt ok.

Jeg hadde lyst til å stå på startstreken en gang til denne sesongen. Etter mange runder med meg selv, med Ingrid og med andre løpere som hadde vært gjennom det samme, bestemte jeg meg for å løpe Drammen Halvmaraton. Da var jeg i uke 15 – ganske tidlig i et svangerskap, men kroppen føltes bra, og jeg hadde ingen plager. Løpet skulle være kontrollert, og jeg skulle ikke pushe meg. Kun finne en god flyt og smile.

Jeg var nervøs og lurte på om dette var noe jeg var i stand til. Hvordan ville kroppen reagere på 21 kilometer, til tross for at det skulle gå kontrollert? Jeg ble enig med Ingrid om at jeg kunne stoppe opp om det ikke gikk, eller jeg kunne fortsette rolig. Jeg hadde jo tross alt løpt langturer som var lengre. Og jeg skulle jo ikke løpe fort, og jeg skulle ikke bli sliten.

Det hele endte med at det ble en av mine bedre løpsopplevelser! Jeg koste meg virkelig fra start til mål. Jeg fant en god flyt som jeg holdt. Jeg hadde ikke noe press og skulle ikke bli sliten. Jeg roet ned om jeg merket det gikk litt for fort, og jeg økte farten om jeg følte for det. Jeg ble ikke med på noen rykk, men tenkte kun på å holde flyten. Jeg smilte hele veien.

Tiden ble 1.19.15, nesten fire og et halvt minutt bak pers. Likevel var jeg i lykkerus i mål. Ikke ble jeg sliten, og ikke var jeg sliten dagene etter. Adrenalinrushet var enormt, og det var på mange måter en seier for meg selv. Jeg tror dette løpet kan settes opp som en god topp fem, hvor halvmaraton på 1.14 er den råeste opplevelsen.

Med startnummer:Astrid Brathaug Sørset har hatt mye glede av å delta i løp i høst, som her i 10 for Grete, sjøl om fokuset ikke har vært å løpe fort. (Foto: Jostein Sørset)

Mersmak

Dette ga mersmak. Man må ikke være i sitt livs form for å stå på startstreken. Jeg løper for meg selv og for å se hva jeg kan klare. Derfor bestemte jeg meg dagen for Oslo Maraton at jeg ville løpe 10 For Grete. Gravid i uke 17. For meg er dette et stort løp og et løp jeg har mange gode minner fra. Jeg har både seier og pallplasser fra 10 for Grete, og andreplass fra halvmaraton i 2022. Stemningen i løypa her er magisk, og man blir virkelig heiet fram gjennom Aker Brygge mot Festningen før man blir løftet de siste 500 meterne mot mål. For meg er det en styrke i seg selv å stille til start i et løp man har gode plasseringer fra tidligere når man vet man ikke vil hevde seg denne gangen.

Jeg løp, og jeg hadde det ufattelig gøy. Like kontrollert som i Drammen. Folk løp forbi, og jeg lot dem løpe forbi. Jeg stresset ikke, for jeg visste at jeg kun skulle ha det gøy. Tiden ble 36.36, og jeg syntes det var mer enn godkjent i graviduke 17. Gleden etter målgang og alle gode samtaler med andre som hadde løpt, ga meg følelsen av fremdeles å være en del av noe stort.

I uke 19 valgte jeg å løpe 10 kilometeren i Norgesløpet. Da skal jeg innrømme at jeg underveis tenkte at «dette er siste løp jeg er med på under graviditeten». Da merket jeg hvor mye tyngre det hadde blitt på de 14 dagene siden Oslo Maraton. På samme puls og følelse løp jeg 1 minutt dårligere. Det er helt ok, for nå merker jeg at kroppen jobber med andre ting, og det er moro å kjenne. Mye skjer med kroppen fremover, og jeg forventer ikke å kunne føle meg like bra hver dag.

Alternativ trening

Jeg har vært heldig som enn så lenge har en kropp som er med meg. Alle svangerskap er ulike. Fremover skal jeg bytte ut en del løpeøkter med alternativ trening i håp om å kunne holde kroppen i gang så lenge som mulig. For meg betyr det mye å ha et aktivt svangerskap, og jeg håper jeg kan fortsette med det. Forhåpentligvis vil dette bidra til at jeg kommer meg raskere tilbake etter fødsel, selv om dette ikke er noe jeg stresser med. Jeg skal ta en dag av gangen.

Følelsen av å stå på en startstrek, møte masse kjentfolk, bli heiet frem og komme i mål er det lite som slår. Selv om jeg nå løper saktere enn tidligere, ikke får blodsmak eller pusher meg gjennom en konkurranse, har jeg likevel fått kjenne på denne gode stemningen. Jeg har vært ekstremt heldig.

Jeg håper jeg kan få kjenne på denne gode følelsen igjen i løpet av 2024, men jeg tar ingenting for gitt. Derfor nytes hver dag jeg kan trene, være ute og løpe med andre. Så krysser jeg fingrene for at jeg kan gjøre det så lenge som mulig.

Jeg håper dette kan være til inspirasjon for andre gravide, som også ønsker et aktivt svangerskap.

Astrid Brathaug Sørset

Alder: 32 år
Sivilstatus: Gift (med Jostein Olafsen Sørset)
Bosted: Fornebu, men er fra Grefsen/ Kjelsås
Jobb: Mellomleder i et konsern
Klubb: Tyrving IL (tidligere Kjelsås Langrenn)
Perser: 16.50 på 5 km, 34.28 på 10 km, 1.14.58 på halvmaraton og 2.43.39 på maraton
Mål: 33.50 på 10 km, 1.13.50 på halvmaraton og 2.38.50 på maraton
(Foto: privat)