Jeg hadde forventet en seinere og treigere rehabperiode enn hva det ble. Fysioen trodde det ville ta lengre tid for meg enn det gjorde.
Jeg er glad for at vi heller valgte å være tålmodige og forsiktige enn å forhaste oss for å komme absolutt raskest mulig på beina igjen. 2024-sesongen er over for meg uansett, og det er derfor ingen grunn til å stresse. Vi har tatt ekstremt små steg gjennom hele perioden, noe som har resultert i ingen smerter eller kjenninger i noen av treningsøktene mine.
Forsiktig «gogging»
I forrige Kondis-nummer hadde jeg kun alternativ trening å dele, og det hadde blitt gjennomført mange treningstimer på sykkelen nede i kjelleren hjemme.
Vi startet forsiktig med ellipsetrening mot slutten av august. Oppstarten var så forsiktig som 5 minutt hver dag i en uke før jeg økte til 15-30 minutt. Dette var da altså over 2,5 måned etter bruddet.
Siden slutten av august til slutten av oktober har jeg trent omtrent akkurat slik: en lengre økt med sykling tidlig før jobb og en ellipseøkt om ettermiddagen etter jobb.
Vi startet så vidt med «gogging» tre ganger i uken. Dette gjorde jeg i kombinasjon med ellipseøkten om ettermiddagen. Vi brukte «tretthetsbrudd-protokollen» med å øke fra ett minutt jogg og opp mot ni minutter jogg sammenhengende tre ganger i uka i løpet av en tre-ukers periode.
Det dreide seg altså ikke om raske og store steg med engang. Jeg hadde en forventing om at jeg skulle føle meg ekstremt tung og dårlig på løpeøktene, for det var akkurat det jeg hadde gjort i fjor høst etter operasjonen. Da hadde jeg også bare en ti-ukers periode uten løping, mens jeg nå har hatt nesten fire måneder uten. Her skulle jeg imidlertid bli positivt overrasket. Jeg har følt meg faktisk lett og sterk teknisk sett på hver økt.
Selvfølgelig har jeg kjent at løpsformen er dårligere, og det har vært en ekstremt rar følelse for beina å løpe igjen, men selve kroppen min føles mer robust enn noen gang, noe som resulterer i en bedre løpeteknikk (opplever jeg i alle fall). Jeg har planlagt gått opp i vekt for å bygge en sterkere kropp, og jeg føler selv at dette vil gjøre meg til en bedre løper og øke prestasjonen min gjennom 2025-sesongen.
Sammenhengde jogging
Etter en tre-ukers periode med litt «gogg» tre ganger i uken ved siden av sykling og ellipsetrening (som har foregått hver dag), kunne jeg endelig få starte med sammenhengende joggeøkter. Jeg hadde en samtale med min fysio som var svært fornøyd med meg og min framgang. Jeg har, akkurat som forventet, vært svært flink pike når det har handlet om å gjøre det han har sagt. Jeg har verken gjort mer eller mindre og forholdt meg til mengden han har gitt meg.
Selv om fristelsen til å løpe mer enn det jeg har fått beskjed om har vært der, har jeg nå forstått konsekvensen av å bli satt så mye tilbake med skader. Det har vært viktig for meg å være smart og strukturert med treningen slik at jeg skulle møte så lite som mulig av komplikasjoner på veien, og det har jeg også vært heldig og unngått.
Jeg nevnte til fysioen at jeg er overrasket over at jeg har følt meg så lett og sterk i forhold til hva jeg opplevde i vår, da hadde noen kilo mindre på kroppen og likevel følte meg tung og svak. Da lo han og sa til meg at han har rikelig med erfaring av at styrke og riktig kroppsvekt for den enkelte er det som gir best prestasjon og vil være gunstigst på lang sikt.
Siden alt hadde gått så feilfritt og bra, ga han meg tre sammenhengende løpeøkter i uken. Han ga meg en to-ukers plan hvor vi økte med 5 minutter hver gang fra 30 minutter og opp til 60 minutter.
På egne bein
De to ukene har gått, og jeg gjennomførte søndag 6. oktober, noen dager mer enn 4 måneder etter bruddet, 60-minuttersøkten. Mandag 7. oktober står jeg endelig på mine egne bein og styrer treningen selv.
Jeg er superstolt over arbeidet jeg har gjort de siste fire månedene, både fysisk og psykisk. På egentlig veldig få måneder har mye skjedd. Jeg har gått fra å være veldig svak til å bli mye sterkere, og også smartere i treningen min. Jeg ser positivt på neste sesong og er klar for å kunne starte opp igjen med Sindre Buraas og Kristian Ulriksen som veiledere igjen. Det er noe jeg gleder meg masse til. Det er lenge siden jeg har fulgt programmet deres, og det skal bli gøy å få fart på beina igjen.
Selv om bruddet var veldig kjipt og tungt, så setter jeg også pris på det. Det kom på et riktig tidspunkt da kroppen allerede hadde nok av skavanker, og det virket som at den var på vei til å «falle» med all skadeproblemene jeg opplevde. Disse skavankene føles det som det er løst opp i nå, og jeg kan se fram mot 2025-sesongen med forventning om at den faktisk kan bli bra.
Nå har jeg to uker hvor jeg selv styrer joggeøktene før guttene tar over. De skal jeg bruke fornuftig, og jeg skal til og med unne meg åtte dager i Spania med sol og varme før den «ordentlige» treningen begynner igjen. Der er tanken å få godt med hvile samtidig som jeg får fine løpeøkter og lengre sykkelturer med stopp for påfyll av mat og drikke i fine omgivelser.
Bygge kapasiteten
Planen de nærmeste to ukene er å bygge opp kapasiteten min i løping med kun rolig trening. Treningsmengden har vært holdt oppe gjennom skadeperioden med flere timer nå enn før. Jeg skal prøve å bygge opp så fornuftig som mulig og være flink med å kjenne godt etter.
En av mine treningspartnere fortalte meg på en joggetur at han hadde hatt en tanke om at det var noe underliggende med kneet mitt før det ble brudd, og det er jeg helt enig i. Jeg har gått tilbake til treningsdagboken, og jeg ser at jeg har hatt vondt og problemer med kneet. Hva som egentlig skjedde, vil jeg aldri få en god forklaring på, men kneet var ekstremt svakt, og kanskje skjedde det noe feil under operasjonen i fjor høst, men det vil alltid kun være tanker.
Treningspartneren min sa også at han tror at det nå er «over» for meg med problemer, at alt har leget seg og grodd slik at jeg vil være sterkere enn noen gang. De ordene ga meg en trygghet og en følelse av at motivasjonen for 2025 er der, og at den er høy.
Gleder i hverdagen
Det er mye fokus på løping om dagen, men som tidligere nevnt, har jeg vært flink til å være sosial og finne andre store gleder i hverdagen. Jeg har kjøpt meg tomannsbolig med samboer og har mye å se framover mot. Jeg er glad for at jeg har andre ting å tenke på i hverdagen og mye annet å glede meg over.
Samtidig tenker jeg mye på løpingen hele tiden, og Norge har generelt blitt en skikkelig løpenasjon, noe som er svært motiverende og en glede å se. Jeg blir derfor minnet på løpingen hele tiden, og det kan oppleves tungt å befinne seg på sidelinjen. Jeg merket spesielt savnet da jeg var tilskuer under København Halvmaraton, som var et av mine store mål i år. Jeg har allerede bestemt meg for at det vil være en drøm som går i oppfyllelse om jeg klarer å gjennomføre det løpet til neste år – og faktisk perser!
Jeg har noen tanker om kanskje å få reist til Valencia i januar for å løpe en 10 kilometer, men må trolig innse at det kan bli tøft å rekke det. Det vil uansett være en beslutning jeg tar med trener når det nærmer seg – det vil kun være en bonus dersom jeg får det til. Hvis ikke blir Drammen 10 km mitt første comeback, og det vil brått bli den dagen også, for tida flyr veldig fort!
Motgang:Det sies at motgang kan gjøre sterk, og fire måneder etter at hun hinket ut av sykehuset kjenner Frida Byfuglien seg både sterkere og tryggere. (Foto: privat)
