Tom Erik Halvorsen: Slaget i Penyagolosa

Se også: Flott 14. plass av Tom Erik Halvorsen i VM terrengultra
 

Slaget i Penyagolosa💪 – Trail World Championship 2018

For en dag dette skulle bli. Kl 06.00 gikk starten på et friidrettsstadion ved universitet i byen Castellón. Etter 400m fortsatte løypa på vei før vi etter kort tid gikk inn i terrenget. 3.35 på første km, men jeg var langt bak med ca 50 løpere foran. Inn i soloppgangen løp jeg med de to andre nordmennene og to av svenskene. Vi vekslet noen ord og stemningen var god, men naturligvis med visse undertoner. Overhydrering på forhånd gjorde at jeg måtte tisse hele 5 ganger de første 4 milene. Formen føltes imidlertid så bra at selv om jeg brukte 30 sek på hver pause, var jeg hver gang rimelig trygg på at jeg rolig kunne ta igjen den skandinaviske banden.

Arrangørfoto
 

Så, etter ca to mil kom tyskeren Janosch Kowalczyk forbi. Jeg stod da overfor et dilemma. Denne høyreiste og smilende germaneren som ble nr 11 i fjorårets VM var før løpet en del av planen min, da jeg tenkte å følge ham så lenge jeg klarte. Jeg konfererte litt med de andre norske kollegene mine om vi skulle følge ham, men fikk ikke noe tydelig svar. Jeg bestemte meg raskt for å øke tempoet litt og legge meg i rygg. Erik-Sebastian og Hans-Christian slapp oss så ganske raskt. Sammen begynte jeg og Janosch og plukke løpere. I stigningene på vei mot første assisterte drikkestasjon, Les Useres, etter 32 km dro jeg også fra Janosch. Jørn-Atle og John servet meg som om de aldri hadde gjort annet. Salt og magnesium ble tatt, gamle flasker ble erstattet mens jeg drakk vann og spiste vingummi.

Det ble en fin og lett reise mot neste stasjon i Atzeneta. Jeg rakk å gi «hi five» til de norske fansene og hoppe for fotografen Bryon Powell i irunfar. Her fikk jeg også stavene som skulle hjelpe meg på de neste 44km og drøyt 3000 hm. Opp mot neste drikkestasjon på ca 50 km var det en heftig stigning. Denne løp jeg med en østerriker. Good times, beina var fortsatt som en million dollar!!
 

På vei inn til siste drikkestasjon i Vistabella etter 62 km begynte det å bli varmt. John fortalte at de fleste foran så mye mer medtatte ut. Digg, tenker jeg! Ny runde med salt og magnesium ble slukt, jeg fikk en pose is i nakken og cola-kjøret hadde for alvor startet. Etter å ha vært flink til å spise gels, gums og bars regelmessig første 5 timene inntok jeg nå kun sukkerholdig drikke for å holde energi- og væskenivået oppe.

Svenskene advarte meg om at de neste 15 km til siste drikkestasjon ville bli meget tøffe pga at det var så bratt og teknisk. Det begynte raskt med 20-25 % stigning i steinete ur, før det flatet ut mot toppen. Vi hadde nå løpt oss opp fra havnivå til ca 1500 moh. Stigningen ned var nesten like bratt, men jeg syntes fortsatt jeg beveget meg rimelig bra. En kort regnskur føltes behagelig, men ble raskt plagsom når solen kom og fukten fordampet og jeg plutselig følte meg som i en dampbadstue. Herifra og inn til siste drikkestasjon merket jeg lite til det tekniske. Hadde svenskene prøvd å lure sine hovedrivaler? Uansett funket det ikke, da jeg ble rasende motivert av å løpe videre på fine kuperte og vide grusstier, før vi igjen klatret mot siste drikkestasjon.

Jeg tok ikke noe særlig drikke her, da hodet mitt nå var innstilt på å komme raskest mulig til mål. I bunn av den siste stigningen som John og JA prøveløp passerte jeg rumeneren og avanserte til 14.plass. Her måtte jeg pushe for å vise at jeg ikke var like sliten som ham. Det var uendelig deilig å nå toppen etter småjogging og gange med staver i 200hm. De siste 3-4 km var flatt og nedover mot mål. Jeg kjørte en km på 4.08, men måtte tåle noe høyere km-tid på de to siste som var mer tekniske. Skiltet med 2km, deretter 1km kom opp. Jeg kunne høre jubelropene fra mål. Kastet så et kort blikk bakover, for å få bekreftet at jeg ikke var truet. Flere heiarop: allez, venga, grande ble ropt til meg. Nå skulle jeg nyte. Følelsene kom så. Deretter stemmen til John. Inn mot mål i Sant Joan hadde jeg krefter til å sette på plass en løper fra et av de to andre løpene som tydeligvis var redd vi løp samme løpet. 14.plass i et av tidenes beste VM-felt i en brutal løype var et faktum!!!

Johooo, snart mål. (Privat foto)

(Foto: Ragnar Nygård)
 

Alle timer med trening og hard jobbing passerer i revy foran meg mens jeg løper mot mål. Følelsen av så å krysse mållinjen, vel vitende at du ut ifra egne muligheter har gjort et tilnærmet perfekt løp på den ene dagen det må klaffe var fantastisk. 46.plass på første matstasjon, 36.plass på andre, 21.plass inn til tredje og altså nr. 14 i mål! Det ble et aldri så lite Chapeau til meg selv.

Men dette hadde selvfølgelig ikke vært i nærheten av mulig uten mine nære støttespillere. Først vil jeg rekke en stor takk til min samboer og to barn som holder ut med en mann med denne sære og kanskje litt tidkrevende hobbyen, til besteforeldre som stiller opp for at jeg skal gå tatt meg en ekstra løpetur, til min gode kompis, trener, psykolog, fysioterapeut og altmuligmann John Nicolaysen, til styreleder Jørn-Atle som gjorde turen og løpet til en best mulig opplevelse, til alle flotte løpere i GTI-friidrett som støtter meg økonomisk, og som ikke minst backer og tror på meg og det jeg driver med, til lagleder Ragnar Nygård og resten av det norske laget som bidro til en flott laginnsats og 8.plass i lagkonkurransen, til publikum som heiet som gale og til slutt til mine flotte sponsorer Squeezy sportsnutrition og Hilly socks.

Ragnar tok meg ut på stedet til neste års VM som går i Portugal. Da skal det løpes enda lengre, noe jeg nå bare tenker på som en utfordring og nærmest en fordel. Før det kommer Lysefjorden Inn om to og en halv uke, noe jeg gleder meg veldig til. Det blir utvilsomt også noen spennende løp til høsten

Her er Halvorsen sammen med Krogvig og Smedsrød som kom på 40. og 48. plass, og som samlet ga dem 8. plass i lagkonkurransen. (Foto: Ragner Nygård)