Andre kondis.no-artikler fra årets Birkebeinerløp:
Roger Aa Djupvik vant den første MotbakkeBirken
Høy stemning i målområdet - Halvbirken
Myhre og Post trippelvinnere
De sa vi ikke kunne gjøre det - to som likevel løp Ultrabirken
750 løp og fightet i BarneBirken
676 løp fra 12 til 16 år løp UngdomsBirken
Jon Almaas-show på Stampesletta
Afrikansk duell i Birkebeinerløpet
Mange løp og mange løpere i Birkebeinerløpet - forhåndsomtale
Les kondis.no-reportasjer fra Birkebeinerløpet tidligere år



Pokalen som glapp i Tim Bennetts Birkebeinerløp nr. 14
Birkebeinerløpet 2011 er nå historie, leggene verker og nesen renner. Jeg har nå løpt alle utgavene av løpet siden den spede starten på slutten av 90-tallet. Den gangen var det hele litt mer laidback enn i dag. Startnummerutdelingen var i  2. etasje på butikken på Sjusjøen istedenfor Håkonshall. Ikke var det sol heller den gangen! Og jeg løp på 1.41.57. Hva distansen var den gangen husker jeg faktisk ikke. Men at løypa var ganske forskjellig fra i dag er helt sikkert. Løypa har vel egentlig aldri vært den samme!

Og årets løype var definitivt noe helt annet. Mest fordi nedbøren i høst har vært ganske gedigen og dermed gjort fjorårets løype søkk våt. På nettsiden stod det at det skulle være mye mer grusvei og en totalt sett lengre løype. Helt greit tenkte jeg! Jeg er absolutt ikke den lette elegante og smidige Tim på sti... På sti er jeg bokstavelig talt en gammel mann med dobbeltsyn, skeptisk for å brekke både lårhals og andre ting. Og derfor var jeg positiv før start. Bortsett fra at jeg var forkjøla og fortsatt kjenner 2 stk ribbein som jeg brakk seint i juli.

                                                                                                                
Jeg hadde regnet ut hva jeg måtte ha som snitt for å løpe på en planlagt sluttid. Funksjonen var klargjort på min Polar rcx5. Men så var dette med å gjøre unna ting før start da...

Så det hele endte med at jeg ikke klarte å starte GPS-en. Dermed kunne jeg bare droppe den planen. Nå vel – starten gikk, jeg sto langt bak og jogget rolig i gang. Maskinen trenger litt tid, så de første 2-3 km gikk ganske rolig. Passerte 3 km på 14 minutter. Etter første matstasjon kom jeg liksom i gang litt og løp på bra bortover traktorveien.

Foran merkekravet
Ned slalombakken gikk det greit. Med ankelstøtte og I-NOV sko følte den gamle seg trygg. Som vanlig blir jeg gruset her av de jeg tar på grus/traktorvei. Spiten (8 km) ble passert på 36 min, dvs. 22 sek FORAN merkekravet. Med min rolige åpning var det helt greit. Trenden i mine Birkebeinerløp har jo alltid vært at jeg løper fortere mot slutten.

Nå begynte den nye traséen med mer grusvei med noen små terrengpartier innimellom. Sånn i forhold til at en del terreng måtte erstattes, syns jeg arrangøren hadde funnet noen bra erstatningsstier. Og egentlig ikke lettere enn før heller! Grusveistrekkene var også varierte, om enn noe monotone. Men jeg fikk jo sett nye steder og noen ganske idylliske plasser også, hvor jeg godt kunne ha hatt hytte!

Sjefen på grusveien
På grusen løp jeg hardt og tok nå igjen alle disse som hadde danset forbi meg i terrenget. Og løp rett fra dem. Her var JEG sjefen. Og her blir jeg litt barnslig og setter opp farten. Vil liksom vise hvem som er best. Deilig følelse..

Det som ikke var like deilig var asfaltpartiene..  Asfalt i terrengløp! Det hører ikke sammen! Siden i fjor er det tydeligvis laget en rulleskitrasee i nærheten av Lillehammer. Vi var inne på den noen ganger nå. Mine bein likte ikke det! Flate terrengsko på asfalt var rart. Og jeg håper virkelig at man til neste år kan unngå asfaten.  

Hardkjøret mitt på grusveiene begynte å bli merkbart. Leggene var litt såre, men jeg sa hele tiden til meg selv at i dag skulle jeg bare løpe det jeg var god for all the way in. Og sånn ble det! Passering 18 km var 3.37 foran merkekravet ( i følge diplomet mitt). Så forseringen på grusen hadde betalt seg. Men siden jeg ikke visste dette, så var det viktig at jeg sto på helt inn. Og det gjorde jeg.

De siste 2 km er jo ganske lette siden de stort sett går nedover. Allikevel gjelder det å holde trøkket. Tiden i mål ble 1t 52min og 31 sek. Det var 5 min og 23 foran merkekravet. Jeg økte altså marginen til merkekravet på de siste 5 km – BRA!

Merke nr. 11 i havn
Og merke nr 11 var sikret – puuh...  Jeg er jo alltid overdrevent negativ innstilt på forhånd og sier til meg selv at  jeg løper så dårlig i terrenget at merket aldri er noen walkover! Det stemmer jo da. For etter å ha gransket resultater har jeg følgende observasjoner :

En kollega av meg,  som jeg slo med over 4 min på Lørenskogløpet sist lørdag (etter en intervalløkt tidligere på dagen), slår meg med 2 min i Birkebeinerløpet! En annen kar som slo meg med 4 sek på Sentrumsløpet , slo meg med 11 minutter. Så herved er det dokumentert at jeg ER dårlig i skauen. 

Etter en dusj og litt skravling med bekjente måtte jeg komme meg ut igjen for å se når Silja kom til mål. Hun så sliten ut, men allikevel bedre ut enn jeg hadde fryktet. Hun klarte også merket. Dermed var familieidyllen sikret før bilturen hjem!

Nå var det bare å stikke inn i hallen, innkassere den lille pokalen å dra hjem... Men da jeg kom frem til damen bak disken fikk jeg bare diplomet. Og med ett følte jeg meg som en liten unge som ikke fikk lørdagsgodt. Mens damen bak disken skrek NESTE...

Rystet og slukøret gikk jeg min vei og satte igang en hektisk regneaksjon i hodet. Hadde hun bare glemt å gi meg den? Eller var jeg faktisk for seint ute... 
                                                                            
Dagen derpå
Nå dagen etter har jeg fasit – 600 løpere i mål i klasse 45-49 år og 25 % av dem får premie. Og jeg ble ble nr. 173 og manglet et drøyt minutt på å få den lille pokalen. Fordelt over antall km er jo det ingenting! Jeg må huske dette til neste år!

For jeg er med neste år også. Det kan jeg love. For jeg skal delta i Birkebeinerløpet helt til jeg er den eneste som har løpt alle... Men kjære arrangør, - vennligst få litt kontiniuitet i løypevalget. Årets forandring er grei nok. Den var sikkert nødvendig. Men skal konseptet være som på renn og ritt, så må man finne en nogenlunde grei trasé som tåler litt vær gjennom året. 

Nå skal jeg ligge på været noen dager, slappe av litt. For neste søndag skal den gamle sirkushesten ut på tur igjen . Da er det nemlig Oslo Maraton. Tipper det blir litt mere slitsomt enn gårdagen...

                                                                                                                                                                                TIM BENNETT


Tim i terrenget: Danser som en bambi på isen. (Foto: MarathonPhoto.com)


Noen flere Birkebeinerglimt

Full pott og først i mål: Ole Peter Bergaust har i likhet med Tim Bennett deltatt 14 ganger, og han har klart merket alle gangene. I år rykket han opp i 65-årsklassen og startet dermed timen før eliten. Han holdt unna for alle de andre veteranene og kunne løpe i mål først av 6129 deltakere i Birkebeinerløpet. Sluttid: 1.46.43 mot Tims 1.52.31. (Foto: Kjell Vigestad)


Skoen som forsvant: Margrethe Bergaust løp, i likhet med mannen, sitt 14 Birkebeinerløp og har klart merkekravet 13 ganger. Hun satser friskt i unnabakken og lander i sitt neste skritt nede i en gjørmepøl, - og foten kommer opp igjen uten sko. Bare med en ren og pen sokk, mens skoen var søkk vekk i søla. Hun fant den igjen, fikk den på og løp videre med en sokk hadde skiftet farge til svart. 


Bildene i artikkelen er tatt av Per Inge Østmoen og Kjell Vigestad